Det at vi snakker mest med dem som er enige med oss er blitt en etablert sannhet. Men hva skjer når forskerne prøver ut forsøket det hele er basert på, mer enn førti år senere?

Snakker vi virkelig mest med dem som er enige med oss?

Forskeren forteller:

En ny studie viser at vi ikke kan stole blindt på gamle sannheter.

27.7 2017 04:00

I mediene har kjente forskere som Richard Dawkins hyppig diskutert Donald Trumps valgseier, blant annet i Scientific American. Menneskers tilbøyelighet til å hovedsakelig snakker med dem som viser seg enige med oss er blitt brukt som forklaring i mediene både på seieren og på at de fleste ikke så den komme. Mange mener at siden vi ser etter enighet når vi snakker sammen, kan vi bli overrasket over hvor mye uenighet det faktisk finnes om for eksempel en amerikansk presidentkandidat.

Men har vi forskning som gir oss grunn til å stole på at dette faktisk skjer eller er det en effekt som har blitt oppblåst i vitenskapens og medienes ekkokamre?

Gammelt eksperiment gjort til en «sannhet»

I et eksperiment fra 1974 ble en forsøksperson av gangen satt i et rom med to skuespillere. Forsøkspersonene trodde skuespillerne var andre, vanlige forsøkspersoner. Men skuespillerne hadde avtalt hvor mye og når de skulle være enige med det den vanlige forsøkspersonen sa. Eksperimentet viste at forsøkspersonen snakket mer med den av skuespillerne som var mest enig med dem. Psykologiprofessoren Inna Kanevsky er en av dem som bruker resultatene fra dette eksperimentet for å forklare hvorfor Trumps seier var uforventet for så mange.

Eksperimentet kan beskrives på denne måten: Forestill deg to omtrent like gamle skuespillere, «Line» og «Live». Line og Live ser nokså like ut og forteller omtrent det samme, unntatt når de er enige med eller bekrefter det forsøkspersonen sier. Line sier seg enig i forsøkspersonens avvisning av Trump syv ganger under forsøket, og Live sier seg bare enig tre ganger.

I forsøket fra 1974, hadde forsøkspersonen da brukt 70 prosent av pratetiden sin til å snakke med Line, som er mest enig, og 30 prosent av tiden med å prate med Live, som ikke er like støttende.

Blir brukt i lærebøkene

I omtrent 40 år har et slikt resultat vært beskrevet i lærebøkene i atferdsvitenskap. Det blir brukt som belegg for at den relative andelen av tiden vi prater med en person, er lik den relative andelen av bekreftelsen vi får fra denne personen for det vi sier. Altså bruker vi en relativt større andel med tid på å snakke med noen som bekrefter det vi sier, enn vi gjør med noen som ikke gjør det.

Dette er et relevant og mye omtalt funn, som ikke bare gir oss grunnleggende kunnskap om hva som styrer menneskelig atferd i samtaler. Det kan også brukes som forklaring på mange samfunnsfenomener som for eksempel en (for mange) uventet valgseier. Men hvor sikre kan vi være på at «enighetseffekten» er virkelig?

Vi har et problem med gamle sannheter

I hvert eneste eksperiment er det mange faktorer som kan påvirke utslaget. Forskeren må avgjøre hvilken metode og hvilket materiale som skal brukes, hvordan variabler skal måles, hvem som skal bli forsøkspersonene og hvordan de skal velges ut, hvordan dataene skal analyseres og mye mer. Ressursbegrensninger gjør det umulig å teste alle mulige forsøkspersoner med all mulig material.

Ofte er man likevel interessert i allmenne regelmessigheter, det vil si, i effekter som gjelder uansett hvilke forsøkspersoner eller hvilket material som brukes.

Når et eksperiment er gjort gjenstår alltid en viss usikkerhet om hvilke variabler som er ansvarlige for effekten. Følgelig er det viktig å gjenta, eller replisere, eksperiment for å være sikre på at det virkelig var tiltaket som førte til effekten og ikke materialet, en særhet i metoden eller akkurat den gruppen av forsøkspersoner som man testet.

Det har vist seg at slike forsøk på å gjenta metoden så nøyaktig som mulig har gitt et sjokkerende lavt antall repliserte resultat: Når det kommer til repliserbarhet av forskningsresultat, er 1500 forskere som svarte uavhengig av hverandre i en spørreundersøkelse hos Nature News enige. Houston, vi har et problem!

Fikk et annet resultat da vi forsøkte på nytt

I et samarbeid med en amerikansk professor i atferdsvitenskap, William M. Baum, har jeg i løpet av de siste seks årene replisert den nevnte «enighetsstudien» fra 1974. Vi har blant annet brukt flere forsøkspersoner, lengre diskusjonsøkter, flere forskjellige diskusjonsemner og flere mål på forsøkspersonens fordeling av snakk. Vi målte for eksempel hvor ofte og hvor lenge forsøkspersonen snakker, og hvem hen så på.

Vi fikk ikke samme resultat som den opprinnelige studien.

I undersøkelsen vår tydet ingenting på at det spilte noen rolle hvor enige Live og Line var med forsøkspersonen. Hvor mye Line og Live pratet i sin helhet, så derimot ut til å ha en effekt. Forsøkspersonene delte opp snakket sitt omvendt proporsjonalt til hvor lenge og hvor ofte Line og Live snakket. Dette vil si at forsøkspersonene snakket mindre med den av de to skuespillene som snakket mer og omvendt.

Å skille ekte fra uekte funn er vanskelig

Dette, og mange andre ikke-repliserte forskningsresultat bekrefter nok en gang hvor viktig det er å gjenta selv de mest siterte eksperimenter, slik at vi kan sjekke resultatene deres. Å få mer klarhet over hvilke faktorer som påvirker hvem vi snakker med, er ikke bare en mulig byggekloss for å forklare en overraskende valgseier. Det kan også være vesentlig i vitneavhør, terapisamtaler eller intervjuer. Men å skille ekte fra uekte funn er ofte vanskelig.

Hvordan kan en mest mulig nøyaktig gjentakelse av forsøksprosedyren gi andre resultat? Var antakelsen faktisk falsk? Eller ble resultatene rett og slett forskjellige fordi andre forsøkspersoner ble testet av andre forskere, i andre laboratorier med noe annerledes utstyr? Eller ble den statistiske analysen av resultatene feiltolket på grunn av manglende kunnskap hos forskeren eller journalisten som skrev om forskningsrapporten? Eller er feiltolkingen motivert av publiseringspress og finansielle begrensninger?

Antakelig skyldes de fleste ikke-repliserbare resultater en blanding av flere av disse faktorene. Så selv om våre nye funn om hvordan folk oppfører seg i samtaler er blitt publisert i et anerkjent tidsskrift, gjenstår det å se om forsøket blir replisert.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Les hele forskningsstudien:

Carsta Simon og William M. Baum. «Allocation of Speech in Conversation»Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 2017. doi: 10.1002/jeab.249 

Forskeren forteller

Denne spalten gir plass til forskere og studenter som med egne ord forteller om sin forskning.

Emneord

Annonse

Annonse