Folk fra Vesten husker lenger tilbake enn folk fra for eksempel Asia. (Foto: Colourbox)
Hvor langt tilbake kan vi huske?
Små barn kan huske, men mange minner forsvinner når man blir eldre.
– I gjennomsnitt kan vi huske hendelser fra vi er 3,5 år gamle, men noen husker ting fra de er 2,5 år. Det varierer også mellom menn og kvinner og mellom kulturer, sier Dorthe Berntsen, professor ved Psykologisk Institut og leder av forskningssenteret Con Amore ved Aarhus Universitet i Danmark.
Hukommelsesforskere bruker to metoder til å undersøke dette. Den første er rett og slett å spørre folk hva det tidligste minnet deres er. Den andre er å spørre folk om de husker bestemte ting man vet de har opplevd. Det kan for eksempel være fødsel av søsken eller lignende store begivenheter.
Men det er en naturlig grense for hvor langt tilbake man kan huske?
– Man kan ikke si nøyaktig hva som avgjør grensen. En mulighet er at barn under tre år mangler noen grunnleggende ferdigheter som gjør at opplevelsene setter fast seg over tid. Men det er et paradoks her, for to år gamle barn kan huske opplevelser hvis de blir støttet av en voksen eller får de rette assosiasjonene. Gåten er at opplevelsene ikke blir værende inn i voksenlivet, sier Berntsen.
Hjernen og språket må utvikle seg
Evnen til å gjenkalle minner, uten støtte fra for eksempel foreldre, utvikles relativt sent. Det er noe man blir flinkere til jo eldre man blir, ifølge Berntsen.
– Det er først fra syvårsalderen man har en normal hukommelsesfunksjon, og det kan skyldes at språket og begrepssystemet må være fullt utviklet. Man kan imidlertid konstatere at barn under tre år har en fungerende langtidshukommelse. Den fungerer bare ikke så godt uten støtte fra en voksen, sier Berntsen.
Faktisk er hukommelsesevnen også avhengig av språket, og hvor ofte vi henter frem et minne og snakker om det.
– Det å få et språk gjør at minnene setter seg bedre fast. Man kan sette ord på opplevelsene sine, og det forsterker minnet, sier Berntsen.
Gjenfortellingen av minnene er altså en avgjørende del av hvordan man husker en opplevelse, og hvor godt man husker den.
– Man kan se at jo mer foreldre stimulerer barna i det å strukturere fortellingen av en opplevelse, jo bedre og lenger husker barna tilbake. Det kan for eksempel være den rekkefølgen opplevelsen skal gjenfortelles i og eventuelle årsakssammenhenger mellom deler av opplevelsen. Det er ikke noe vi nødvendigvis har en medfødt forståelse for, sier Berntsen.
Hukommelsen:
Den fysiske endringen i hjernen som er ansvarlig for dannelsen av erindringer, antas å være endringer i signalstyrken mellom de involverte nervecellene, eller i den måten de behandler signaler på.
Hos mennesker er hukommelsen distribuert. Det finnes ikke ett hukommelsessenter, men en rekke hjerneområder som bidrar med spesielle hukommelseselementer. Hukommelse er bare en delfunksjon av aktiviteten i disse områdene.
Kilde: Den Store Danske
Folk fra Vesten husker lenger tilbake
Vi er flinkere til å huske tilbake til våre tidlige opplevelser her i Vesten enn andre steder i verden. Det skyldes kanskje at vi har en sterkere individualistisk kultur, mener Berntsen.
– Folk fra Vesten husker lenger tilbake enn folk fra for eksempel Asia. Vi tror det har noe å gjøre med hvor individualistisk og interessert man er i fortiden sin, og hvor ofte man gjenkaller minnene. Jo flere ganger minnet blir aktivert, jo sterkere blir det, sier Berntsen.
Ikke noe fotografi
Oppmerksomhetsevnen vår filtrerer den informasjonen sansene våre leverer, slik at bare noen opplysninger slipper igjennom til bevisstheten og blir lagret i hukommelsen.
– Den måten vi betrakter verden på er ikke et fotografi. Hjernene våre legger merke til bestemte opplysninger, og legger en fortolkning over minnet slik at opplevelsen får en bestemt verdiladning og betydning. Det skjer også når vi gjenkaller minnet. De opplysningene som er viktigst for oss, blir trukket fram, sier Berntsen.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
