Du tenker kanskje at veien til en Nobelpris først og fremst går gjennom mange års forskning på prestisjefulle toppuniversiteter, og det gjør den naturligvis også.

Men den tidlige barndommen er kanskje en like viktig faktor.

Det mener professor Larisa Shavinina fra Universitetet i Québec, som forsker på talent og begavelse. Hun leder et forskningsprosjekt som undersøker nobelpristakeres barndom og ungdom.

Forskerne har intervjuet en lang rekke prismottakere og samlet inn mer enn 12.000 sider med materiale fra for eksempel biografier og intervjuer med mottakerne av prisen fra 1901 og til 2010.

Tidlig barndom har stor betydning

Formålet har vært å undersøke hvordan forskningens elite har kommet gjennom livets første år.

Ifølge Larisa Shavinina viser de innledende undersøkelsene av det gigantiske materialet at særlig den tidlige barndommen har en stor betydning.

– Hver forsker er naturligvis unik, men det mønsteret vi kan se, er at de såkalte sensitive periodene i førskolealderen, hvor barna har en eksepsjonell høy grad av entusiasme, interesse og åpenhet overfor omverdenen, har en enorm betydning for å åpne øynene for vitenskap, sier Shavinina.

Hun mener at man bør begynne tidlig hvis man vil gi barn en interesse for vitenskap:

– Når barna blir om lag tolv år gamle, forsvinner den sensitive perioden. Et to år gammelt barn elsker å åpne bøker og spørre: «Hva er det, hva er det?» Men det gjør ikke eldre barn. Så det gjelder å utnytte disse periodene.

Kjemisett, bøker og Lego-klosser

Du bør kanskje vurdere et kjemisett eller en sekk Lego-klosser hvis du nå skal ut og investere i julegaver til de små.

Det ser nemlig ut til at mange av nobelprisvinnerne stiftet bekjentskap med eksperimenter i en tidlig alder.

– Mange av hjemmene har hatt adgang til masse bøker og leketøy som har gitt muligheter for å forsøke seg med de små vitenskapelige eksperimenter. For eksempel har mange hatt adgang til elektronikk-, kjemi- eller fysikksett, sier Shavinina.

– De har hatt mulighet til å eksperimentere i de periodene der de er særlig mottakelige overfor nye ting. Hvis de samtidig har hatt foreldre som har støttet dem i eksperimentene, er det sannsynlig at de bevarer interessen til skolealderen.

Men det er altså ikke bare kolber og tunge bøker som kan vekke interessen for vitenskap. Ifølge Shavinina har Lego-klossene spilt den samme rollen i mange av hjemmene.

Den tyske fysikeren Wolfgang Ketterle, som vant Nobelprisen i fysikk i 2001, forteller for eksempel hvordan han brukte de danske byggeklossene i sine første fysikkeksperimenter.

Til biblioteket

Et kjemisett og noen Lego-klosser er ikke forbeholdt samfunnets rikeste, men ifølge Shavinina har de siste generasjonene av nobelpristakere som regel kommet fra middelklassen og den øvre middelklassen:

– Det er en klar sammenheng med foreldrenes yrke. Ofte er foreldre professorer eller leger.

Det er imidlertid også noen prisvinnere som kommer fra arbeiderklassefamilier, hvor foreldrene ikke har gått på universitetet:

– Men de som kommer fra fattige familier, har hatt foreldre som har vært bestemt på at barna skulle gå på universitet. De har prioritert utdannelse, og med de midlene de har hatt, prøvd å sørge for en best mulig utdannelse for barna sine.

– Noen forteller for eksempel hvordan foreldrene tok dem med på de offentlige bibliotekene. Noen har vokst opp i avsidesliggende landsbyer, men foreldrene har likevel prioritert å ta med barna den lange veien til biblioteket.

Ikke bare skolelys

Ifølge Larisa Shavinina er det viktig å eksponere barna for vitenskap og kunnskap i ung alder. Men det er ikke nok å bare kjøpe et kjemisett eller vise barna et bibliotek.

– Det er umulig å forutsi hvilket talent barnet vil utvikle, så derfor bør familie og lærere bruke den sensitive alderen til å introdusere mye forskjellig.

Ifølge Shavinina er det også vanskelig å forutsi hvor stort talentet er, og karakterboken gir ofte ikke noe godt svar.

– Det er ikke alle nobelpristakere som har vært like flinke på skolen. Forklaringen er antakelig at de har hatt en enorm sterk interesse for én enkelt ting, for eksempel kjemi eller fysikk. De elsker å drive med eksperimenter og elsker å lese om akkurat det området, men mange av dem er ikke særlig interessert i de andre fagene.

– Når noen av disse begavede barna er i en av de sensitive periodene, hvor de er ekstremt interessert i for eksempel kjemi eller fysikk, så tar det opp all tid, og så tenker vi ofte at de underpresterer på skolen.

Lærere med lidenskap

Materialet viser også at lærere spiller en viktig rolle.

– Prisvinnerne har ofte hatt enormt talentfulle lærere, som har klart å få elevene til å lære selv. Ofte er det lærere som har en særpreget interesse i et bestemt fag.

Shavinina mener det handler med om lidenskap for et fag enn lange universitetsutdannelser:

– Det er ofte ikke lærerne med den høyeste utdannelsen som har denne betydningen. De følger ofte ikke de tradisjonelle pedagogiske modellene. De underviser mer intuitivt med sine egne utradisjonelle metoder.

Den engelske biologen Sir Paul Nurse, som var blant vinnerne av Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2001, forteller for eksempel hvordan han ikke klarte seg så godt på skolen.

Så ble interessen for biologi vekket av en fantastisk lærer, som oppfordret elevene til å sette i gang med sine egne eksperimenter. Det fikk Nurse til å bruke mye tid på å undersøke bananfluer og lage samlinger av biller.

Medprisvinner Tim Hunt nevner en lignende historie, hvor en ung biologilærer ga ham og to andre elever ekstra zoologitimer, hvor de blant annet dissekerte kjælekaninen til Hunts bror.

Referanser:

Larisa Shavinina et. al: Where did all the great innovators come from: Lessons from early childhood and adolescent education of Nobel Laureates in science.The Routledge International Handbook of Innovation Education, Routledge 2013

Larisa Shavinina: How to develop innovators? Innovation education for the gifted, Gifted Education International. 2013, DOI: 10.1177/0261429412440651

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.