Hver eneste dag blir psykiatriske pasienter spent fast til en seng med belter – mot sin vilje.

Den europeiske torturkommisjonen har tidligere kritisert Danmark for dette, og politikerne – inkludert helseminister Astrid Krag – står nærmest i kø for å kreve redusert bruk av de utskjelte beltene. Også i Norge øker bruken av belter i psykiatrien, ifølge en rapport fra Helsedirektoratet.

Men hva kan man egentlig gjøre i praksis? En ny studie har for første gang gjennomgått dette.

– Beltelegging er selvfølgelig verst for pasientene, men det er også ubehagelig for fagfolkene på de psykiatriske avdelingene. Jeg tror egentlig at de fleste er enige om at bruken skal reduseres, men det har vært for lite kunnskap og undersøkelser av hvordan man kan gjøre det i praksis, sier Mette Brandt-Christensen, som er klinikksjef og overlege ved Psykiatrisk Center Glostrup.

Hun er medforfatter på den nye undersøkelsen fra danske Region Hovedstadens Psykiatri.

- God inspirasjon til psykiatrien

Poul Videbech er professor i klinisk psykiatri ved Aarhus Universitet. Han er enig i at det er behov for forskning på dette området. Han hilser derfor den nye undersøkelsen velkommen.

– Det er en interessant undersøkelse som helt sikkert kan gi inspirasjon som man kan arbeide videre med, sier han. 

– De metodene som ser ut til å virke i undersøkelsen, er metoder vi har hatt tro på fra før. Men det er uten tvil nyttig å få en vitenskapelig bekreftelse, sier Videbech.

Han har ikke vært en del av den nye undersøkelsen, men han kjenner området fra sin egen forskning og arbeidet som overlege i psykiatri på Aarhus universitetssykehus.

Slik foregår beltelegging

Oversykepleier ved Psykiatrisk Center Sct. Hans, Jesper Bak, forklarer at beltelegging typisk blir brukt når en psykiatrisk pasient reagerer voldsomt ved å slå, sparke eller skade seg selv.

– Situasjonene er vidt forskjellige, men det kan for eksempel være en pasient som har forfølgelsestanker og derfor slår en annen pasient eller havner i slåsskamp. Hvis personalet ikke klarer å få pasienten til å roe seg, kan man være nødt til å bruke belter for å unngå at han skader de andre pasientene, sier Bak, som har stått i spissen for den nye undersøkelsen som en del av ph.d.-studiet sitt.

Han forklarer at det i praksis skjer ved at pasienten får et belte av lær eller stoff rundt magen og på den måten blir fastlåst til en seng.

Pasient stakk kniv i eget øye

Ifølge norsk og dansk lovgivning kan personalet bare bruke belter hvis en pasient er til fare for seg selv eller andre, angriper medpasientene sine eller utøver grovt hærverk.

– På avdelingen min har vi for eksempel en del kvinner med alvorlige selvskadingsvansker. De kan forsøke å stikke ut sine egne øyne eller brekke fingrene sine. Det er viktig å forstå at beltelegging bare blir brukt på svært syke pasienter. Det ville være grov omsorgssvikt hvis personalet bare sto og så på når en pasient stikker en kniv i sitt eget øye og opp i hjernen, slik jeg har vært ute for, sier Videbech.

Han mener derfor at det alltid vil være behov for at personalet må bruke en viss grad av tvang.

– Men tvang skal selvfølgelig bare brukes når det er helt nødvendig, og derfor er det veldig bra at noen undersøker hvordan det kan reduseres, sier Videbech.

Tre metoder

Ved hjelp av kompliserte statistiske beregninger har forskerne funnet fram til tre metoder som spiller en rolle for å redusere bruken av belter.

Obligatorisk evaluering: Hver gang det har vært en episode med beltelegging, blir episoden evaluert av et tverrfaglig team med representanter fra ledelsen.

Pasientinvolvering: Pasienten har innflytelse på sin egen hverdag, pleie og behandling, for eksempel ved å delta i møter med leger, fysioterapeuter, sosionomer og andre.

At det er god plass på avdelingen: Med plass mener forskerne både fysisk plass i form av antall kvadratmeter, men også at avdelingen ikke oppleves som tettpakket, og at det er mulighet å ha et rom hvor pasienten kan være alene.

Slik har forskerne gjort

Forskerne har kommet fram til konklusjonene sine ved å analysere svarene fra en spørreskjemaundersøkelse som de har sendt til samtlige avdelingssykepleiere på psykiatriske sentre rundt om i Danmark og Norge.

I litteraturen på området identifiserte forskerne 22 forskjellige metoder, og disse ble lagt inn i spørreskjemaene.

– Man kan si at vi oversatte disse metodene til spørsmål. Dette sammenlignet vi med hvor mye de enkelte avdelingene brukte beltelegging. Når vi har 22 metoder å ta høyde for, er det ganske komplisert statistikk, men vi kunne altså peke ut disse tre forholdene, sier Jesper Bak, som understreker at man ikke bør avvise andre metoder. 

Lykke Pedersen, som er overlege og psykiater på Psykiatrisk Center Hvidovre, er enig.

– Det blir framhevet tre forhold i undersøkelsen, og de virker svært fornuftige. Men det er selvfølgelig langt fra hele svaret, sier Pedersen, som ikke har vært en del av den nye undersøkelsen.

Betydelig reduksjon

Hvis vi begynner med den første metoden – obligatorisk evaluering – fant forskerne at de avdelingene som systematisk evaluerte all beltelegging, hadde 64 prosent færre episoder. 

– Det handler om at ledelsen og de som var til stede, evaluerer hver enkelt episode; hva var det som skjedde; hvordan var den medisinske behandlingen fram mot episoden; kunne vi ha håndtert situasjonen annerledes og så videre. Personalet gjennomfører en kritisk analyse av hver enkelt episode, sier Jesper Bak.

Tross den tydelige virkningen er det bare åtte av de 42 psykiatriske avdelingene i undersøkelsen som bruker metoden. Poul Videbech mener evalueringsmetoden er en svært god idé.

– Det er jo ikke dyrt eller komplisert å innføre. Det tar selvfølgelig tid for personalet, men det ser ut til at det er veldig bra at de følger opp situasjonen når det har blitt brukt tvang, sier Videbech.

Involveres i egen behandling

Den neste metoden forskerne har identifisert, er pasientinvolvering.

Forskerne fant ut at det var 58 prosent færre episoder på de avdelingene hvor pasientene deltok i behandlingsplanmøter, hadde mulighet for å påvirke avdelingens husorden eller hva som ble skrevet i journalen.

– Undersøkelsen vår sier ikke noe om hvorfor dette hjelper. Men det handler vel om pasientens selvfølelse, samt verdier som respekt og selvbestemmelse. På den måten unngår man kanskje å havne i en situasjon hvor man må bruke tvang, sier Jesper Bak.

Mer plass

Den siste metoden som forskerne kom fram til, handler om at det er god plass på avdelingen. Forskerne har definert «god plass» ut fra tre forskjellige betingelser:

• om det er enmannsrom på avdelingen,
• om avdelingens fellesareal teller mer enn 25 kvadratmeter per pasient, og
• at avdelingssykepleierne ikke opplever avdelingen som «tettpakket».

Forskerne fant ut at avdelinger hvor minst to av de tre betingelsene var til stede, hadde de 46 færre beltelegginger enn andre.

Psykiater Lykke Pedersen enig i at plassen spiller en rolle.

– Det er svært viktig at det er gode fysiske rammer. Pasientene skal ha lys og luft, og de skal ha mulighet for å kunne trekke seg tilbake og komme unna den uroen man ofte finner på psykiatriske avdelinger, sier Pedersen.

- Krever mer utdannelse 

Samlet sett er forskerne altså enige om at de tre metodene er lovende. Men de er også enige om at de ikke bør stå alene.

– Det skal mer til enn de tre tingene. Jeg har arbeidet med lukkede avdelinger i 30 år, og noe av det som virkelig kan skape frustrasjon blant pasientene, er at de ikke har mulighet for å besøke familiene sine. De er stengt inne, og det har ofte skjedd mot deres egen vilje. Det kan utløse mye sinne, sier Lykke Pedersen.

Hun mener behandlingen på lukkede avdelinger krever langt mer fokus. Hun foreslår blant annet flere aktiviteter for pasientene, og at personalet skal spesialutdannes.

– Det må stilles flere krav til medarbeiderne på de lukkede avdelingene, slik at man ikke bare kan ta folk rett inn fra sykepleierskolen og si «vær så god, gå i gang». De må spesialutdannes i hvordan man håndterer disse pasientene – i likhet med sykepleiere som arbeider med intensivavdelinger, sier Pedersen.

Mange syke pasienter gir mer angst og uro

Poul Videbech mener det viktigste er å se på «konsentrasjonen» av de aller sykeste pasientene.

– Veldig syke pasienter påvirker hverandre, og det blir et høyere nivå av angst og aggresjon på de avdelingene som har mange av disse, sier Videbech.

Han legger til at det også går ut over personalet og kan medføre overfall på sykepleiere eller medpasienter.

– I løpet av de siste ti årene er det blitt fjernet mange senger i psykiatrien, og det betyr at terskelen for å ta inn pasienter inn har blitt høyere. Konsentrasjonen av de sykeste pasientene har altså blitt større mange steder, og det tror jeg påvirker bruken av tvang. Men det er noe som er vanskelig å undersøke vitenskapelig, sier Videbech.

Flere blir beltelagt i lang tid

Klinikksjef og psykiater ved Psykiatrisk Center Glostrup, Mette Brandt-Christensen, etterlyser derimot undersøkelser av hvor lenge pasientene bør ligge fastspent.

– Det som leder til beltelegging, er ofte en akutt tilstand som vil være dempet i løpet av kort tid. Men det er forskjellig praksis for når man tar ut pasientene av beltet igjen. Jeg tror det vil kunne redusere varigheten hvis man også evaluerer dette området og spør hvorfor pasienter lå fastspent i ti timer og ikke to, sier Christensen.

I fjor skjedde det 715 ganger at pasienter var beltelagt i mer enn enn 48 timer – det er det høyeste antallet siden 2005.

Referanse:

Mechanical Restraint in Psychiatry: Preventive Factors in Theory and Practice. A Danish–Norwegian Association Study, Perspectives in Psychiatric Care, DOI: 10.1111/ppc.12036

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.