Det var ikke lett å være barn eller ungdom for 120 år siden:

Juling til frokost, hard disiplin på skolen og stillhet når de voksne snakket. Barn skulle sees, men ikke høres, og tenåringsopprør var nærmest utenkelig.

En studentoppgave dokumenterer nå for første gang hvordan atferd som ble ansett som upassende, kunne få alvorlige konsekvenser.

Historiker Jennie Sejr Junghans har lest seg igjennom 180 gamle, håndskrevne journaler som research til sin oppgave. Journalene stammer fra det daværende Middelfart Statshospital i Danmark i perioden 1890–1940.

Psykopatene er som dagens unge

Gjennom arbeidet med journalene, pasientregistre og tidens lærebøker i psykiatri har Junghans avdekket forskjeller og likheter med i dag.

Mange av barna ble på slutten av 1930-tallet diagnostisert med psykopati. Det ble ansett for å være en medfødt, uhelbredelig «abnorm personlighet». En moderne ungdom, som interesserer seg for det motsatte kjønn og drikker alkohol, ville passe godt inn i diagnosen, forteller Junghans.

– Det er nokså sjokkerende, for man kunne bli sterilisert eller få forbud mot å gifte seg på bakgrunn av en slik diagnose, fortsetter hun.

Minner om ADHD-utvikling

Den viktigste konklusjon er at motediagnoser ikke er noe nytt fenomen. I hele debatten omkring ADHD er motediagnose blitt et kjent begrep, men allerede på 1930-tallet var det tendenser i samme retning.

– Det bør mane til ettertenksomhet når en diagnose eksploderer på den måten. På 1940-tallet begynner legene å bruke psykopatidiagnosen mindre. De sier de brukte den for mye, ofte på barn som falt utenfor rammene og ikke reagerte på vanlig oppdragelse. Og det er jo også symptomatisk for ADHD i dag, mener Junghans.

Normalitetsbegrep styrer diagnoser

Junghans konkluderer med at psykopatidiagnosene på 1890-tallet og 1930-tallet er knyttet til ideen om hvordan et friskt barn oppfører seg.

– Disse forestillingene skifter hele tiden, og i dag sier eldre mennesker ofte om gutter med ADHD at de ville blitt betraktet som friske før i tiden. Hvis forståelsen av ADHD også er bundet opp til normalitetsbegrepet vårt, betyr det så at samfunnet vårt ikke passer til alle slags barn? Er normalitetsbegrepet vårt simpelthen blitt for snevert? spør hun.

Studentoppgave ble til grunnforskning

Opprinnelig var det noe annet som fanget oppmerksomheten til Junghans.

Omkring 1890 mente man at barn ikke kunne bli psykisk syke. Likevel fant hun journaler på flere hundre barn og unge.

– Jeg har også tidligere arbeidet med psykiatriens historie. Jeg stusset over at psykiatriske sykehus ikke tok inn barn. Nå ser jeg at det likevel skjedde, forteller hun.

Det fikk Junghans til å arbeide videre med emnet.

Det fantes ingen forskning på barnepsykiatrien før 1935, da den første barnepsykiatriske avdelingen i Danmark ble opprettet. Derfor måtte studenten i gang med grunnforskning.

– Vi vet nesten ingenting om denne perioden. Skjedde det noe? Ja, det gjorde det, sier Junghans.

Historisk perspektiv

I perioden 1890–1940 skjer det et skifte i den mest brukte barnediagnosen. Den starter med å være «degenerering» som ble betraktet som «generasjoners opphopning av negative fysiske og psykiske trekk».

Degenererte personers sykdom skyldtes utelukkende arv, mente man, og sykdommen var uhelbredelig. Senere overtok psykopatidiagnosen førsteplassen, og også her var det fokus på arvelige faktorer.

Barn kunne ikke ha psykiske lidelser

Først etter 1940 begynte psykiaterne å anerkjenne miljø som en faktor for barnas mentale tilstand.

– I begynnelsen av 1900-tallet mente man at barn ikke kunne ha psykiske lidelser. I dag vet man jo at de kan det. Det har endret seg på relativt kort tid, sier Junghans.

Hun forklarer at det understreker at sinnssykdom er en flytende størrelse.

Oppfatninger endrer seg etter hvert som vi oppnår mer og mer kunnskap. Og derfor er det nødvendig å være oppmerksom på en diagnose som ADHD, som nærmest har eksplodert.

– Det er viktig å undersøke slike områder, for folk har en tendens til å ta teorier om verden for gitt. Vi har disse innebygde forestillingene som vi ikke får satt spørsmålstegn ved, med mindre vi ser dem i en historisk kontekst. Så en slik undersøkelse av barn som ikke passet inn, kan gi oss noen viktige tanker om rammene til barn i dag, mener Junghans.

Vil undersøke mulige overgrep

Junghans håper å få mulighet for å forske videre på barnepsykiatriens historie.

Hun vil undersøke koblingen mellom de to «motediagnosene» psykopati og ADHD, men kanskje også undersøke hvilke konsekvenser psykopatidiagnosen fikk for de barna som ble diagnostisert mellom 1920 og 1940.

– Etter 1940 skjedde det mye spennende. Jeg vil gjerne undersøke om det ligger en tredje motediagnose mellom psykopati og ADHD. Og så er det svært relevant, også politisk, å undersøke om staten har begått overgrep mot noen av de som fikk en psykopatidiagnose og senere ble dømt til for eksempel sterilisering, sier Junghans.

Hun håper leger og helsepersonale innenfor barnepsykiatrien kan bruke oppgaven til å få litt perspektiv på arbeidet sitt.

Men ifølge Junghans kan også helt vanlige foreldre og besteforeldre bruke oppgaven til å tenke over om det virkelig er barna det er noe galt med, eller om det er samfunnets forventninger som er for snevre.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.