Nytt forsøk kaster lys over hvorfor noen mennesker erklærer seg skyldige i forbrytelser de ikke har begått: De vil at det ubehagelige avhøret skal ta slutt.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Uskyldige innrømmer forbrytelser de ikke har begått, bare for å slippe de ubehagelige avhørene. Det tyder ny amerikansk forskning på. (Foto: Colourbox)
Politimannen lener fram seg over avhørsbordet. Han ser stivt på mannen overfor ham, som er mistenkt for en voldtekt.
– Ja, jeg gjorde det, sier den mistenkte.
Problemet er bare at mannen ikke er skyldig.
I USA erklærer mistenkte seg nokså ofte skyldige i alvorlige forbrytelser de ikke har begått.
Ny psykologisk forskning fra Iowa State University kaster lys over hvorfor det skjer.
Folk erklærer seg simpelthen skyldige i de mest forferdelige forbrytelser fordi de vil slippe de videre avhørene som venter dem hvis de nekter.
– Ett av målene med forskningen var å identifisere den underliggende prosessen som foregår under et avhør, sier prosjektets leder, Stephanie Madon, til Iowa State Universitys News Service.
– Resultatene våre kan få betydning for de avhørsmetodene som får mistenkte til å fokusere på umiddelbare konsekvenser, mer enn framtidige konsekvenser.
Mistenkte frikjent av DNA
Siden 1989 er 266 mennesker i USA blitt frikjent for forbrytelser de tidligere var blitt dømt for. DNA-spor beviste at de ikke sto bak udåden.
Hver fjerde av de 266 menneskene ble dømt fordi de hadde erklært seg skyldige. Først lang tid senere frifant DNA-bevisene dem.
– Alle disse her frikjennelsessakene gjaldt avskyelige forbrytelser – det er derfor det er DNA-bevis tilgjengelig.
– Vi ønsket å avgjøre hvorfor man kan være villig til å gi en falsk tilståelse til noe slikt, sier Madon.
Studenter ville unngå flere spørsmål
Forskningen bygger på to forsøk, der det viste seg at helt vanlige psykologistudenter innrømmet kriminalitet eller dårlig moral hvis det kunne forkorte et ubehagelig avhørsmøte.
Studentene ble delt inn i to grupper på henholdsvis 81 (38 kvinner og 43 menn) og 143 (53 kvinner og 50 menn) personer.
Hvis studentene i den første gruppen erklærte seg uskyldige, ville møtet bli forlenget, og de ville bli bombardert med kontante, oppfølgende spørsmål.
Annonse
Erklærte de seg derimot skyldige, ble forhøret avsluttet. Men på lengre sikt skulle de likevel møte opp for å bli forhørt flere ganger av en politimann i ukene etter.
Det viste seg at studentene var klare til å erklære seg skyldige i ting de ikke hadde gjort, for å slippe de umiddelbare spørsmålene og utsette ubehaget.
Studenter fryktet at forsøket skulle fortsette
Forskerne mener at studentene løy om skylden fordi de fryktet konsekvensene etter møtet.
Og det viste seg at forskerne sannsynligvis hadde rett. Da forsøket ble utført med den annen gruppen, byttet de to konsekvensene nemlig plass.
I den andre gruppen viste det seg at studentene – helt i motsetning til den første gruppen – foretrakk de kontante spørsmålene, vel og merke når de ble utsatt, og først stilt i de etterfølgende ukene.
Samtidig var de klare til å erklære seg skyldige bare de slapp å bli avhørt av en politimann like etter møtet.
Mistenkte vil slippe ut av situasjonen her og nå
Så lenge det ventet en ubehagelig konsekvens rett etter forhøret, var studentene altså klare til å erklære seg skyldige i ting de ikke hadde gjort.
Og det var uansett om konsekvensen var kontante, oppfølgende spørsmål eller et møte med en politimann til et ekstra avhør.
Ifølge Stephanie Madon kaster eksperimentet lys over hvorfor noen mistenkte ikke tar hensyn til utsikten til en lang fengselsstraff, og erklærer seg skyldige i for eksempel voldtekt, selv om de er uskyldige.
De mistenkte vil slippe ut av den ubehagelige avhørssituasjonen her og nå.
Annonse
Madon gjetter på at de mistenkte i avhørsøyeblikket tror at den falske tilståelsen ikke får konsekvenser. De tror at sannheten vil komme fram.
