At våre liv skal bli påvirket av himmellegemenes bevegelser høres ved første ørekast ut som en ganske logisk tanke. Blir ikke vi mennesker påvirket av månefasene, slik at vi er litt mer oppspilte og søvnløse når det er fullmåne. Og noen av oss blir regelrett månesyke? Er det da så mye merkeligere at vi skal bli påvirket av de voldsomme kreftene i verdensrommet som omgir oss?

Lite påvirket av månen

Problemet er bare at vi faktisk ikke blir særlig påvirket av månen. Forsøk på å finne en sammenheng mellom månefaser og menneskelig oppførsel har konkludert at det ikke er noen sammenheng mellom for eksempel månefaser og voldsforbrytelser, i motsetning til hva man gjerne tror. Derimot er det slik at vi legger mer merke til slikt når det skjer under en varulvete fullmåne.

Faktum er at månens tyngdekraft på oss er mindre enn vekten av en mygg. Grunnen til at månen klarer å påvirke havet nok til å lage høy- og lavvann er simpelthen at vel, Atlanteren er litt større enn vi er.

Hvis månen ikke har noen påvirkning på oss utover at en pen fullmåne kan gjøre stevnemøtet litt mer vellykket, så, vel, gjetter du nok riktig hvis du tror at fjernere himmelske legemer har enda mindre påvirkning på oss. Og siden du sjelden kan se disse planetene har de ikke så mye å si for stevnemøtet ditt heller. Faktisk har daten på den andre siden av cafébordet langt større tiltrekning på deg, også når vi snakker om tyngekraft, enn Mars og Venus.

Men, virker det ikke?

Men stopp en halv. Kanskje astrologi ikke kan virke fra et vitenskapelig synspunkt, men hvordan er det da mulig at vi opplever at astrologien virker?

Mange av oss har lest en beskrivelse av mennesker i sitt stjernetegn og følt dette som en usedvanlig klarsynt beskrivelse av oss selv. Noen av oss har, som undertegnede, følt sine indre hemmeligheter så avdekkede at det har føltes som om noen har dratt ned buksa på en. Problemet var bare at jeg snart oppdaget at jeg følte det samme da jeg begynte å lese om de andre stjernetegnene.

Mennesker er såpass sammensatte, og oppfører seg såpass forskjellig fra situasjon til situasjon og livsfase til livsfase, at vi nesten er garantert å kjenne oss igjen i astrologens litt vage beskrivelser av oss selv.

Selv den mest innadvendte kan oppfatte seg selv som pågående i perioder. Og hvis vi har litt lyst til å tro at astrologien fungerer, er vi gjerne villige til å tilpasse oss litt ekstra for å passe inn i astrologens mønstre. Ikke minst fordi astrologien gjerne forteller deg veldig smigrende ting. Hvis du leser at mennesker i ditt tegn er veldig omsorgsfulle, har du da lyst til å utbasunere at “Nei, jeg er en sånn som gir blanke i folk rundt meg?”

Vitenskap?

Astrologien kaller seg selv ofte en vitenskap, og den har alt det man forventer av en vitenskap: En omfattende faglitteratur, årelange utdannelser, uhyre kompliserte formler og ligninger, tidsskrifter og flere retninger som innbyrdes strider om hvordan forskjellige ting skal tolkes. Kronen på verket er gjerne dataprogrammer som gjør astrologens jobb lettere.

Målet på en vitenskap må vel likevel være hvorvidt det den lærer bort kan måles ad vitenskapelig vei. Tyngekraften, som er et vitenskapelig prinsipp, lar seg observere ved at det er lett å se at epler faller rett ned fra treet. Hvis man kunne
se epler dette oppover, ville man måtte omskrive tyngdeloven. Den samme typen observasjoner er da også forsøkt gjort med astrologien.

For eksempel er det gjennomført mange tester av astrologers evne til å avsløre folks stjernetegn ut fra intervjuer. Testene viser alltid det samme: Astrologer har omtrent like stor sjanse til å komme frem til menneskers stjernetegn gjennom intervjuer som vi vanlige folk har ved blind gjetning.

Med ujevne mellomrom dukker det likevel opp undersøkelser som kan tyde på at astrologien kan påvise ett eller annet. Ett av de mest berømte eksemplene er en undersøkelse som viste at påfallende mange yrkesmilitære har ascendant i Mars, krigsgudens planet. Slike resultater skaper gjerne stor interesse, men det viser seg gjerne at det er umulig for andre å finne lignende resultater - vitenskapens krav om replikasjon (som kort og godt betyr at hvis en vitenskapsmann påstår at epler faller nedover, må også andre kunne observere at epler faller ned).

Menneskekjennere

Det er ikke så merkelig at det virker som om astrologer har god innsikt. Selv den mest innbarkede skeptiker må innrømme at astrologer ofte er gode menneskekjennere, og mange astrologer er motivert av at de opplever at de faktisk hjelper folk.

Slike ønsker er prisverdige, det er bare det at astrologenes verktøy ikke er særlig godt, samme hvor mange dataprogrammer som produseres for å finne ascendanten din.

Hvis ikke kompliserte astrologiske utregninger har noe særlig for seg, er det jo kanskje like greit å bruke kaffegrut. Og, for å stjele et poeng fra den norske astrofysikeren Oddbjørn Engvold, kan man jo da få nytt en kopp kaffe først, noe som kanskje kan hjelpe like mye som en velmenende astrologs råd.