Mennesker blir månesyke, og oppfører seg rarere og verre enn vanlig, når månen er full. Det engelske ordet for galskap er “lunacy” - månesyke. Det er viden kjent at politiet arresterer flere mennesker når det er fullmåne, og at legevakter får en merkbar økt pågang.

Månesyke kvinner

Kvinner er kanskje spesielt påvirket av månen, siden deres menstruasjonssyklus ofte henger tett sammen med dette himmellegemet.

Fødelstallene spretter også i været når månen er full. Og når vi ser hvor sterkt månen påvirker oss, kanskje andre himmellegemer har noe å si for hvordan vi har det, også? Kanskje vi burde gi astrologien en ny sjanse?

Eller - stopp en hal. I stedet for å kaste oss over horoskopene, kanskje vi heller burde sjekke om disse måneeffektene virkelig finnes?

Heldigvis har noen gjort jobben allerede.

Ingen sammenheng

I 1996 undersøkte Ivan Kelly, James Rotton og Roger Culver over 100 studier for å se etter om fullmånen virkelig påvirket oss. Deres metaanalyse konkluderte at disse studiene ikke viste noen signifikant sammenheng mellom fullmåne og en lang rekke forhold.

Det var forbausende å se hva folk hadde forsket på i lys av fullmånen - det være seg knuffing på hockeybanen, kidnapping, drap, søvngjengeri, kasinogevinster, epilepsi, fengselsvold og mye annet.

Alle disse fenomenene har kanskje ikke har så mye med hverandre å gjøre, bortsett fra én ting: Månen har ingen virkning på dem, i hvert fall ikke hvis man skal tro Kelly, Rotton og Culver.

Merkelig tro

Men hvis det ikke er noen sammenheng mellom merkelig menneskelig oppførsel og månens faser, hvorfor er troen på månesyken så utbredt?

Et godt argument for at månen påvirker oss, er selvfølgelig at månen påvirker havet. Alle kan jo se at havet stiger og synker når månen beveger seg (at sola har også tyngdekraft og derfor påvirker havet, er lett å glemme). Siden kroppene våre er fulle av vann, kan det ikke være mulig at månens kraft gjør rare ting med oss også?

Dessverre holder dette resonnementet ikke vann. For det første påvirker kreftene fra himmellegemene ubundet vann - som det i havet. Vannet i menneskekroppen, derimot, er bundet opp i celler. Bortsett fra det som måtte skvulpe rundt i magen når du har tatt deg en Farris.

Tidevann i svømmebassenget?

En annen faktor er at det er ganske lite vann i et gjennomsnittlig menneske. Det er en grunn til at man ikke bryr seg om tidevannet når man bygger svømmebasseng.

Faktisk er vi folk så små, og så langt unna månen, at tyngdekraften fra en mygg vil ha større virkning på oss enn kreftene fra månen. Nei, månens påvirkning er nok først og fremst å finne bak pannebraskene våre. Spørsmålet er nok heller hvorfor vi mennesker tror på rare ting.

For det første er vi flinke til å finne mønstre. Selv husker jeg at jeg alltid la merke til at når jeg - eller mine kolleger - kom uvanlig trøtte på jobben, hadde det påfallende ofte vært en natt med fullmåne. Dette tok vi selvfølgelig som et bevis på at det var månen som påvirket oss. Noe slikt la vi aldri merke til når det ikke hadde vært fullmåne.

(Det falt meg - eller dem - aldri inn å spørre om grunnen til den dårlige søvnen skyldes at det jo er litt lysere om natten når det er fullmåne?)

Myte blir sannhet

Vi mennesker har simpelthen en selektiv hukommelse. Det er som bestefaren min pleide å si: De som spiller på bingo, husker bare de gangene de har vunnet, de husker aldri de gangene de har spilt bort penger.

På samme måte legger man merke til når det skjer noe merkelig samtidig som det er fullmåne, mens man ikke tenker på månefasen hvis man treffer en gærning på byen når det er nymåne.

En annen viktig faktor når det gjelder månesyke er selvsagt at når en ting er blitt en sannhet, så forblir det en sannhet. Vi møter myten overalt - i bøker, filmer og på TV. Og lite tyder på at den kommer til å forsvinne med det første.

Kilder: Skeptic’s Dictionary
Urban Legends Reference Page