Bedrag, falskneri, svik, bløff, svindel, bakvaskelse, dokumentfalsk …
Løgn kan ha mange ansikter og krype ut alle steder i samfunnet. Verden over forsøker man å fange løgnhalser med ulike former for maskiner og snedige spørsmål. Flere lesere har spekulert over hvordan en maskin egentlig kan klare dette.
«Hvordan virker en løgndetektor?» spør en leser.
Andre har spurt om det er mulig å trene seg selv til å lure maskinen?
Vi har spurt flere løgneksperter.
Hvor fungerer løgndetektorer?
Vi begynner hos politiet. For når man jakter på løgnere og bedragere, kan det jo virke opplagt å bruke en løgndetektor. Men:
– Dansk politi bruker ikke såkalte løgndetektorer. De beviser vi leter etter, må holde i retten. Det er for stor usikkerhet i resultatene fra løgndetektorer, forteller Thomas Kristensen, som er kommunikasjonsrådgiver ved Rigspolitiet i Danmark.
Norsk politi bruker heller ikke løgndetektorer.
Men i USA har politiet en annen holdning. Her er det vanlig å bruke løgndetektorer i etterforskningen, men maskinene kan ikke brukes i retten. I Japan kan de også brukes i retten.
Noe sannhet må det altså være å finne med en løgndetektor. Men hvordan? Og hvor sikkert er det?
Både maskin og spørsmål
Den amerikanske professoren Daniel Langleben forklarer at en maskin alene ikke kan avsløre løgn. De spesialdesignede spørsmålene testpersonen må svare på, er minst like viktige.
– En løgndetektor er egentlig både maskinen og spørsmålene, sier Langleben, som er professor i psykiatri ved University of Pennsylvania. Han har forsket på løgndetektorer gjennom en årrekke.
Både maskinene og spørsmålene finnes i en rekke forskjellige varianter. Det finnes altså flere svar på spørsmål om hvordan en løgndetektor virker.
Polygrafen – den eldste detektoren
Den opprinnelige og mest utbredte løgndetektor kalles for en polygraf. Den ble funnet opp i USA i 1921 og avslører tegn på følelsesmessig eller kroppslig opphisselse.
– Polygrafen måler blodtrykk, hjerterytme, åndedrett og hudens evne til å lede strøm. Når vi svetter, endres den elektriske motstanden i huden. Og svette blir ansett som et tegn på opphisselse, forklarer Giorgio Ganis, som er førsteamanuensis i kognitiv neurovitenskap ved Plymouth University. Han forsker på både løgn og løgndetektorer.
Teorien er altså at når vi lyver, så utviser kroppen tegn på opphisselse. Det er likevel slett ikke sikkert at alle reagerer på denne måten når de lyver.
– De fleste vil føle frykt, skyld og angst. Men en ærlig person kan godt fremstå skyldig, påpeker Kamila Sip, som har skrevet en doktoravhandling om løgndetektorer ved Aarhus Universitet i Danmark.
Det samme poenget blir understreket i en gjennomgang av polygrafen fra det amerikanske psykologforbundet.
– Det er ingen evidens for at noe mønster av fysiologiske reaksjoner er unikt for bedrag. En ærlig person kan være nervøs når han eller hun svarer på et spørsmål, og en uærlig person kan være avslappet, heter det i rapporten.
Full av feil
Den amerikanske forskningsorganisasjonen National Research Council har gjennomgått en rekke studier av polygrafer. De kom fram til at «polygraftesting er uløselig knyttet til feilaktige resultater.»
Professor Langleben er enig.
– Mange forskere, særlig innen samfunnsvitenskapen, avviser polygrafen og oppfatter den som «junk science». Likevel er polygrafen svært utbredt rundt omkring i verden. Både bedrifter og myndigheter bruker den flittig. Så behovet for sannhet er så stort at man ser bort svakhetene, sier Langleben, som anslår at en polygraftest har en nøyaktighet på omkring 70–80 prosent.
Den britiske forskeren Giorgio Ganis mener at nøyaktigheten er litt bedre:
– Under ordnede forhold i laboratoriet og med de riktige spørsmålene kan nøyaktighet komme opp mot 80–90 prosent, sier Ganis.
Hjerneskanner som løgndetektor
En nyere utgave av løgndetektoren bruker en fMRI-skanner (funksjonell magnetisk resonansskanning).
En slik skanner kan følge hvordan blodet strømmer til forskjellige områder av hjernen når områdene blir aktivert. Ideen at man bruker mer hjernekraft på å lyve enn på å fortelle sannheten. Dermed vil visse deler av hjernen utvise mer aktivitet.
Professor Langleben har vært en av pionerene i utviklingen. Han fastslår at skanningene er mer nøyaktige enn polygrafen, men at den heller ikke er perfekt.
– Nøyaktigheten ligger nok mellom 80 og 90 prosent. Så vi skal fortsatt være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner, sier Langleben, som i fjor utga en studie om nøyaktigheten for de ulike metodene.
– Men skanninger er tross alt mer nøyaktige enn polygrafen. Likevel er polygrafen den mest utbredte metoden. Både blant bedrifter og myndigheter, legger han til.
– Den mest nøyaktige løgndetektoren er EEG
Det finnes også en rekke andre metoder. Noen bruker teknologi som kan spore hvor blikket flytter seg (eye-tracking), andre analyserer stemmen. Noen har prøvd med et slags sannhetsserum.
Giorgio Ganis mener det mest presise er EEG-skanning.
En EEG (elektroencefalografi) registrerer hjernens elektriske aktivitet ved hjelp av elektroder på forsøkspersonens hode. Igjen er ideen at bestemte deler av hjernen vil utvise mer aktivitet hvis man lyver, forklarer Ganis.
– EEG-skanninger er nok den mest nøyaktige metoden. EEG kan komme opp mot en nøyaktighet på 95 prosent, sier Ganis. Tallene gjelder metoden «Concealed Information Test».
For maskinen er aldri bedre enn spørsmålene som brukes.
Spørremetode: Control Question Test
Daniel Langleben forteller at det er to ulike spørremetoder i bruk: Concealed Information Test (CIT) og Control Question Test.
Control Question Test var den første som kom i bruk, forklarer Langleben.
– Det går ut på å stille spørsmål man kjenner svaret på. Dermed etableres et mønster for hvordan målingene ser ut når personen snakker sant, forklarer han.
Deretter stiller etterforskerne det de kaller et kritisk spørsmål. For eksempel: «Har du ranet en bank?», forklarer Ganis.
– Man sammenligner målingene fra det kritiske spørsmålet med målingene fra kontrollspørsmålene. Et kontrollspørsmål kan for eksempel være: «Har du noensinne stjålet noe?» Selvfølgelig har alle på ett eller annet tidspunkt prøvd det, men selv om du er uskyldig, vil du kanskje likevel bli litt stresset av å svare. Så du vil kanskje lyve, sier Giorgio Ganis.
Logikken er altså at hvis målingene gir større utslag på det andre spørsmålet, er det sannsynlig at du er uskyldig.
Spørremetode: Concealed Information Test
Forskerne påpeker at teknikken Concealed Information Test er mer nøyaktig. Det er den som brukes i retten i Japan og av etterretningstjenesten FBI.
Vi kan ta etterforskning av et mord som eksempel. Under testen kan etterforskerne vise bilder av ulike våpen – for eksempel en kniv, en pistol, et gevær, en kølle og så videre.
– La oss si mordet hadde blitt begått med en pistol. Hvis du er gjerningsmannen, og du brukte pistol, vil det gi utslag i målingene når jeg viser deg et bilde av den. Men kanskje ikke mye når jeg viser deg en kniv. Men en uskyldig vil antagelig utvise samme respons, forklarer Ganis.
Metoden virker naturligvis best hvis en uskyldig person ikke vet at mordvåpenet er en pistol.
Det er også mulig å vise bilder tatt på gjerningsstedet. En skyldig person vil utvise større respons på det enn på bilder fra andre steder. En uskyldig person som ikke kjenner til gjerningsstedet, vil derimot utvise samme respons.
– Det er viktig å tenke nøye igjennom metoden. Det er mulig å ha vært på gjerningsstedet, men likevel være uskyldig, sier Langleben.
Er det mulig å lure en løgndetektor?
Begge de to spørremetodene har feil og mangler, og forskerne påpeker at det kan ramme uskyldige personer.
– Ingen av metodene er feilfrie. Det er mye snakk om falske positive – altså uskyldige som ser skyldige ut. Det er den verste formen for feil, sier Langleben.
Løgndetektorer kan altså ikke gi noe sikkert svar på om en person snakker sant eller ikke.
Men er det mulig å lære seg å lure den? Kan jeg lure maskinene?
Svaret fra forskerne er «ja».
– Å lyve er en ferdighet, og derfor er det mulig å lure en vanlig løgndetektor. Faktisk er det en rekke måter man kan trene kroppen sin til å respondere på den ønskede måten, forteller Kamila Sip, som er seniorforsker ved Neuroleadership Institute i USA.
To typer av juks
Blant forskerne dette kjent som countermeasures, altså mottiltak. Giorgio Ganis har forsket på dette. Han forklarer at det finnes to varianter:
- Fysiske tiltak: For eksempel finnes det en studie som har vist at man kan forstyrre målingene i en polygraf ved å bevege fingrene.
- Mentale tiltak: For eksempel kan du tenke på noe følelsesmessig opphissende – at du blir drept eller da mormoren din døde.
Poenget er å viske ut forskjellen i kroppens respons for kontrollspørsmålene og de kritiske spørsmålene.
– Du kan for eksempel bli presentert for en rekke av ord – blyant, tallerken, kopp, vindu, mord, blod, stol og så videre. Ord som mord og blod vil antagelig gi en høyere fysisk respons enn de andre ordene. Men hvis du tenker på ordet «mord» hver eneste gang jeg sier «blyant», kan du viske ut forskjellen, sier Daniel Langleben.
– Det finnes kurs for slike ting. Etterretningstjenester gir trolig slike kurs til sine agenter, slik at de ikke kan bli avslørt av en løgndetektor.
Ganis har et annet eksempel. Et mord er begått med en pistol, og gjerningsmannen ser på bilder av ulike mordvåpen:
– Han kan lure systemet ved å gjøre de andre mordvåpnene betydningsfulle. Så hver gang han ser en kniv, kan han forestille seg at noen blir stukket ned eller tenke på en grusom scene fra en film. Da blir det liten forskjell på kroppens respons på det virkelige mordvåpenet, forklarer Ganis.
Fysisk juks
Blant de fysiske metodene å klemme sammen baken, forklarer Daniel Langleben.
– Det er en av de mest primitive metodene. Hvis man strammer musklene i rektum, forstyrrer det målingene. Men denne metoden har blitt så godt kjent at man har utviklet spesielle puter som kan oppdage det, forklarer han.
Et annet eksempel er å bite seg selv i tunga.
– Smerten gir en ekstra respons under kontrollspørsmålene. Da unngår man forskjell på responsen mellom kontrollspørsmålene og de kritiske spørsmålene, forklarer Giorgio Ganis.
Noen forskere mener at det er mulig å forstyrre målingene ved å ta beroligende medisiner.
– Men det er uenighet om hvilken effekt det har. Det har vært sprikende resultater, forklarer Daniel Langleben, som også påpeker at det er mulig å avsløre dette ved blodprøver.
Hjemmesider forteller om juksemetoder
Er man interessert i flere måter for å lure løgndetektorer, henviser Giorgio Ganis til en hjemmeside med en rekke oppskrifter.
– Det er helt sikkert mulig å slå polygrafen. De samme metodene kan også overføres til hjerneskanninger, oppsummerer Langleben.
Man han påpeker også at de fleste mottiltak kan avsløres.
– Det er det samme som når tyvene finner en ny metode til å bryte seg inn et sted. Da blir politiet etter hvert flinkere til å avsløre den nye metoden. Da må tyvene finne på noe nytt, og med tiden avslører politiet også denne nye metoden. Løgndetektorer er også et felt som utvikler seg. Når noen finner på en ny metode for å lure løgndetektoren, vil andre med tiden finne opp en ny metode til å avsløre det, sier Langleben.
Referanser:
Ganis G mfl: Lying in the scanner: covert countermeasures disrupt deception detection by functional magnetic resonance imaging, Neuroimage 2011, doi: 10.1016/j.neuroimage. 2010.11.025. Sammendrag.
Langleben DD mfl: Polygraphy and Functional Magnetic Resonance Imaging in Lie Detection: A Controlled Blind Comparison Using the Concealed Information Test. Journal of Clinical Psychiatry 2016, doi: 10.4088/JCP. 15m09785. Sammendrag.
Langleben DD mfl: Using Brain Imaging for Lie Detection: Where Science, Law, and Policy Collide. Psycology 2012, DOI: 10.1037/a0028841. Sammendrag.
Wolpe PR mfl: Emerging neurotechnologies for lie-detection: promises and perils. American Journal of Bioethics 2005, DOI: 10.1080/15265160590923367. Sammendrag.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
