De siste årene har både universitetene og andre institusjoner ryddet kraftig i opplæringen av dem som kanskje skal bli framtidas forskere.

Samtidig har antallet kandidater som forsøker å ta en doktorgrad (ph.d) vokst formidabelt.

En helt fersk undersøkelse gjort av NIFU på oppdrag fra Forskerforbundet, slår fast at veksten ikke har gått ut over kandidatene.

Bra og dyrt

Tvert imot vitner de positive svarene som mange av ph.d.-kandidatene gir i undersøkelsen, om at flere enn før er fornøyd med både veiledning, opplæring og faglig oppfølging.

Det store bildet er altså at mye fungerer i norsk forskerutdanning.

Humanister er negative

NIFU-rapporten legger ikke skjul på at det fortsatt finnes en god del doktorgradskandidater i Norge som opplever veiledningen og den faglige oppfølgingen de får som lite tilfredsstillende.

Humanister og samfunnsvitere er mer negative enn andre ph.d-kandidater.

Generelt viser undersøkelsen at doktorgradskandidater som jobber sammen med andre i et fellesskap, er mest positive. De lærer mer og får mer erfaring med publisering og formidling. De får også større internasjonale nettverk.

Under 10 prosent av alle ph.d.-kandidater har nå bare en veileder. Nesten 40 prosent har tre veiledere eller enda flere. Minst veiledning får samfunnsvitere og humanister.

Undersøkelsen som er besvart av innpå halvparten av de rundt 8000 doktorgradskandidatene i Norge, viser en klar sammenheng mellom hyppig oppfølging og hvor fornøyd kandidatene er.

Kandidater som deltar på forskerskoler er dessuten mer fornøyd enn andre. Kandidater som er med i et forskningsprosjekt er også mer fornøyd.

Mer strukturert opplæring

De siste årene er det blitt tatt en rekke grep fra universiteter og andre institusjoner som driver forskeropplæring, for å rette opp fortidas mange feil.

Generelt er opplæringen av forskere i Norge nå blitt mer strukturert.

Et overraskende funn fra denne undersøkelsen er hvor uproblematisk såkalte eksterne doktorgradskandidater synes det er å kombinere doktorgraden med annet arbeid. Kanskje er forklaringen at mange av disse kandidatene allerede jobber med forskning i helsesektoren eller på et forskningsinstitutt.

Noe annet som kommer fram i denne undersøkelsen er at færre institusjoner nå gjør fireårige avtaler med doktorgradskandidatene, der pliktig arbeid er en del av avtalen.

Spesielt de nye universitetene anvender i stor grad heller treårige avtaler, der kandidaten i utgangspunktet ikke er forpliktet til å jobbe med annet enn sin egen doktorgrad. Samtidig svarer 4 av 10 at de likevel utfører slike oppgaver. Spesielt humanister og samfunnsvitere blir mye brukt til undervisning av studenter. Her er det viktig å nevne at mange ph.d.-kandidater opplever dette arbeidet som relevant for framtidig yrkesliv.

NIFU-rapporten stiller likevel spørsmål ved hvor riktig det er å tilby treårige i stedet for fireårige kontrakter med doktorgradskandidatene, når de likevel blir satt til å utføre ulike typer arbeid.

Færre har professor-ambisjoner

Undersøkelsen viser at seks av 10 ph.d.-kandidater nå har ambisjoner om å bli forskere.

Resultatet tyder på at det endelig har seget inn hos en del av dem som jobber med en doktorgrad, at et klart flertall må se langt etter en framtidig forskerjobb som krones med tittelen professor.

Bare 3 av 10 kandidater sier de har lyst på jobb ved et universitet eller en høyskole.

Flere enn før ser for seg en jobb i det offentlige.