Teorien om at ansiktene til mennesker i langvarige forhold begynner å se like ut kom på banen allerede på 1980-tallet.

Den opprinnelige studien ble gjort i 1987 av den avdøde psykologen Robert Zajonc, ved University of Michigan.

Han fikk frivillige til å rangere bildene til 48 ulike mennesker. Blant disse menneskene var det 12 ulike ektepar. Zajonc konkluderte med at ansiktene til ektepar ble mer like etter hvert som ekteskapet deres fortsatte, og at jo lykkeligere parene var jo likere ble de. Studien ble publisert i tidsskriftet Motivation and Emotion.

Analyserte tusenvis av par-bilder

Doktorgradsstudenten Pin Pin Tea-makorn ville utfordre denne teorien.

– Det er noe folk tror på, og vi var nysgjerrige på det, sier Tea-makorn til avisa The Guardian.

Sammen med sin Standford-kollega, Michal Kosinski, søkte de etter bilder av par tatt i begynnelsen av ekteskapet og bilder av de samme parene mange år senere.

Etter å ha lett gjennom blant annet Google, aviser og slektsforskningsnettsteder, samlet de opp bilder av 517 ulike par. Bildene var tatt fra to år etter parene giftet seg, til mellom 20 og 69 år senere.

For å teste om parenes ansikter ble likere etter et langt ekteskap, samlet forskerne noen frivillige. Forskerne viste de frivillige et bilde av en bestemt person. De frivillige fikk også se bilder av seks andre ansikter, hvor det ene bildet var av ektefellen til den bestemte personen, mens de fem andre bildene var av tilfeldige ansikter.

Deretter ble de frivillige bedt om å rangere hvor like hvert av de seks ansiktene var den første personens ansikt. Den samme oppgaven ble senere også utført av en programvare for ansiktsgjenkjenning.

Avkrefter tidligere teori

I tidsskriftet Scientific Reports skriver Tea-makorn og Kosinski at de ikke fant noe bevis på at par lignet mer på hverandre etter hvert som tiden gikk.

Derimot så parene faktisk likere ut, sammenlignet med tilfeldige mennesker, allerede i starten av ekteskapet.

Tea-makorn sier derfor at hun tror at folk gjerne oppsøker partnere som ligner på seg selv, på samme måte som du gjerne ser etter en partner med like verdier og lik personlighet.

Leif Edward Ottesen Kennair er professor i psykologi ved NTNU og driver blant annet med psykologisk grunnforskning på seksuell adferd. Han synes ikke det er overraskende at folk velger partnere som har likhetstrekk.

– Psykologisk sett så velger man en partner som er forholdsvis lik seg selv når det gjelder attraktivitet og partnerverdi. Det kalles glidelåseffekten, sier Kennair.

Partnerverdi handler om hvor attraktiv du er for potensielle partnere. Det er altså din verdi på datingmarkedet.

– Det er et generelt trekk i evolusjonen at man ser at de som er noenlunde like i for eksempel partnerverdi, finner hverandre.

Ønsket om en bra partner

Men hvorfor er det slik at vi ser etter partnere som er like oss selv? Kennair forklarer det med at vi ønsker en så bra partner som mulig og dermed tar sjansen hos noen som er like attraktive som oss selv.

– Det er det som er den sjansen man har. Man ønsker en så bra partner som mulig. En «åtter» vil ha større sjans på en «åtter» enn en «nier», så då får man denne glidelåseffekten. Det ender opp med at man da er forholdsvis like når det gjelder total attraktivitet og partnerverdi, sier Kennair.

Kennair tror ikke at menneskers ansiktstrekk blir likere over tid. Han understreker likevel at et langvarig forhold kan påvirke personlighetsutviklingen. At parene får likere personlighet etter å ha vært sammen i mange år.

Viktig utfordring for samfunnsvitere

Den nye studien fikk altså et annet resultat enn hva Zajonc kom fram til med sin forskning på 1980-tallet. Studien understreker dermed også viktigheten av å gå tilbake til tidligere studier for å kontrollere gyldigheten av disse studiene, ifølge forskerne bak den nye studien.

– Et av de største problemene innen samfunnsvitenskap, er presset om å komme med nye, fantastiske og nyhetsverdige teorier. Det er sånn du blir publisert og ansatt. Som et resultat av dette er det samfunnsvitenskapelige feltet fylt med konsepter og teorier som ikke blir validert skikkelig, sier Kosinski til The Guardian.

Kosinski sier også at mange forskere er motvillige til å avsløre mulige feil i andre forskeres arbeid.

– Å rydde opp i feltet kan være den viktigste utfordringen samfunnsvitere står overfor i dag. Likevel kommer ikke Tea-makorn til å få like mye anerkjennelse for sitt arbeid som hun ville gjort hvis hun kom opp med noe nytt, sier Kosinski.

Referanse:

Pin Pin Tea-makorn og Michal Kosinski, Spouses’ faces are similar but do not become more similar with time, Scientific Reports, oktober 2020

Les også:

Er det best å sove alene?