Når vi skal sende den første bemannede ekspedisjonen til Mars, vil menneskets psykologiske tåleevne bli satt på en voldsom prøve.

Forestill deg dette scenarioet:

Du og fem andre mennesker blir presset inn i en bobil, og dere skal være innelukket der i minimum seks måneder. Dere kan ikke se ut, for det er ingen vinduer.

Etter seks måneder parkerer dere et fullstendig øde sted der dere skal bo i 16 måneder. Her kan dere endelig gå utenfor, men bare i noen få timer av gangen. Mesteparten av tiden er der inne i bobilen, og hjemreisen tar seks måneder til.

– Slik vil en Mars-ekspedisjon forløpe basert på Nasas nåværende planer, forteller Jack Stuster. Han har en doktorgrad i antropologi og er leder av Anacapa Sciences. Forskningen hans på menneskers reaksjoner på romferder har blitt brukt av Nasa til blant annet å utvikle treningsprogrammer til astronauter.

– Du har oppdaget alle de irriterende vanene til de andre og hørt alle de platte vitsene. Likevel er du bundet til dem, fortsetter den amerikanske forskeren.

Man trenger ikke noen livlig fantasi for å forestille seg at menneskets første tur til Mars raskt kan bli et helvete.

På den annen side hører man ofte at astronauter er veldig robuste, så hva skal vi tro?

Hvordan vil astronauter reagere på den ekstreme isolasjonen?

Det spørsmålet har en av videnskab.dks lesere, Lasse Kjøbeløv, stilt.

Umulig å gi et endelig svar

Det er umulig å gi et presist svar på hvordan astronauter vil reagere på en marsferd.

Forskerne kan bare se på lignende situasjoner.

Det kan for eksempel være forskere på en polarstasjon i Antarktis, oppdagelsesreisende på historiske ekspedisjoner, forsøkspersoner i Mars-simuleringer eller astronauter på Den internasjonale romstasjonen (ISS).

Her møter folk mange av de samme stressfaktorene. Det gjelder blant annet fare, isolasjon, innesperring og kjedsomhet.

Hva skjer ved isolasjon?

Mennesker er sosiale vesener, så når man isolerer dem fra omverden, kan det føre til mange ubehagelige symptomer:

– Søvnforstyrrelser, vekttap, hallusinasjoner, depresjon og psykose er blant reaksjonene på isolasjon, forteller Peter Scharff Smith.

Han er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, der han forsker på bruken av isolat i fengsler.

Smiths forskning tar utgangspunkt i reaksjoner på isolat, men resultatene hans naturligvis ikke overføres direkte til astronauter på en marsferd.

Astronautene har valgt situasjonen selv. Og de har hverandre.

Særlig det siste er sentralt, for mangelen på sosial kontakt er ifølge Smith hovedårsaken til at folk reagerer så kraftig på isolat.

– Men jeg kan forestille meg at noen av de samme symptomene vil ramme astronauter på en langvarig romferd. For eksempel hvis man blir utstøtt fra gruppen, mener Smith.

Hva er det verste som kan skje?

Den amerikanske forskeren Jack Stuster har analysert reiseberetninger fra historiske ekspedisjoner samt dagbøker fra polarstasjoner i Antarktis.

Langvarig gruppeisolasjon kan føre til angst og depresjon, viser forskningen hans. Det gjelder også selvvalgt isolasjon.

Det finnes også eksempler på at astronauter har fått depresjon, raseriutbrudd og angst. Noen ganger trenger de psykiatrisk behandling når de kommer tilbake til jorda.

– I ekspedisjonsberetningene er det massevis av eksempler på folk som har fått forstyrrende psykoser. Astronauter blir valgt ut etter strengere kriterier, men det er absolutt fare for at de mister selvkontrollen og skader seg selv eller andre, forteller han.

Det er ingen astronauter som har fått psykoser ute i verdensrommet, men det finnes mange eksempler på andre reaksjoner.

Små problemer blir store

Psykoser er et av de verste scenariene når astronauter setter kursen mot den røde planeten, men det finnes også mer sannsynlige reaksjoner, sier Stuster.

Det er en stor belastning at isolasjonen vil være så langvarig, mener han.

– Tid kan forvandle en liten konflikt til en enorm katastrofe, sier han.

Småproblemer som på jorden ville være trivielle, blir blåst ut av alle proporsjoner. Det skjer ofte når små grupper blir isolert.

Motivasjonen daler etter hvert

Det er også vanlig at besetningsmedlemmenes humør og motivasjon faller litt over halvveis inn i ekspedisjonen.

Merkelig nok skjer dette uavhengig av den samlede varigheten.

Effekten er dokumentert på flere ulike ekspedisjoner der en gruppe er isolert fra omverden.

– Det er også tydelig på ISS, forteller Stuster.

Stuster så dette da han fikk tilgang til fortrolige dagbøker skrevet av astronauter om bord på ISS.

Humøret faller når besetningen innser at halve ekspedisjon gjenstår. Det får dem til å bli irritable og miste motivasjonen.

I studien ble astronautenes dagboksinnlegg kategorisert etter emne og tildelt kategorien «positiv», «nøytral» eller «negativ».

Positiviteten falt blant 14 av de 20 astronautene litt over halvveis oppholdet på 6 måneder.

Astronauter er ikke immune

Astronauter kan altså komme til å oppleve alt fra fallende motivasjon til søvnforstyrrelser og psykoser på en framtidig marsferd.

Men astronauter blir nøye utvalgt fra mange kandidater. Betyr ikke det at de kan tåle langvarig isolasjon?

Jack Stuster er ikke sikker.

– Nasa legger mest vekt på tekniske ferdigheter, som å ha en pilotutdannelse. Det er ikke alle astronauter som er psykisk egnede, sier Stuster.

– Astronauter kan øve seg på å være oppmerksomme på effekten ved langvarig isolasjon, men folk som tiltrekkes av slike oppgaver, er ikke alltid de som er best egnet til lange romferder.

Det skyldes at folk som velger å bli astronauter, ofte er tiltrukket av det ekstreme: Ekstremsport, farlige situasjoner og høy fysisk aktivitet, mener Stuster.

Når de er stengt inne på en romrakett på vei mot Mars, vil de ikke ha adgang til slike ting.

– På en marsferd må man kunne se en film for tredje gang, lese en bok og være stille lenge uten ytre stimulering, sier Stuster.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Les også

200 forskere fra 25 land trener på Mars-oppdrag i Omans ørken