Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Lyden av en ensom klapper er ikke nok til å starte den sosiale klappesmitten. (Video: rocklegend94/Youtube)
En foreleser snakker om noe som fenger, og etter forelesningen følger applaus fra studentene.
Kanskje varer applausen ekstra lenge i dag.
”Oi, det må ha vært en bra forelesning”, tenker foreleseren. Men det trenger det slett ikke å ha vært.
- Sannsynligheten for at personene starter å klappe øker proporsjonalt med hvor mange andre i publikum som allerede er smittet av klapping, skriver Richard Mann i en ny studie.
Sosial klappesmitte
Mann er matematiker ved Uppsala universitet, og han har undersøkt hvor mye sosial smitte har å si for hvor lenge vi klapper.
Og forskeren konkluderer med at klapping sprer seg på samme måte som sykdom.
Jo flere som klapper, eller er klappesmittet, jo større sannsynligheten er det for at også du smittes.
Mann og kollegaene hans fant ut at det er lyden som påvirker oss. Det har nemlig ingenting å si om de som klapper sitter nær oss eller langt unna.
Filmet studenter
(Foto: Colourbox)
107 studenter ved universitetet i Leeds deltok i studien.
De ble delt inn i seks grupper, og hver gruppe ble filmet under to ulike forelesninger om biologi.
For at ikke studentene skulle tenke over sin egen klapping, ble de fortalt at oppgaven deres i eksperimentet var å følge med på kroppsspråket til foreleseren.
Men de fikk samtidig beskjed om at det var fint å klappe etter presentasjonen, med begrunnelsen at foreleserne stilte opp på frivillig basis.
Med videokameraer fanget forskerne opp hvert eneste lille klapp.
Så regnet de sammen hvor mange klapp som var normalen, og hvor lenge klappingen varte hver gang.
Annonse
De fant store variasjoner.
Tredoblet klappingen
Det var alt fra ti klapp til tretti klapp per person i de ulike forelesningene.
Men antallet hadde ikke noe med kvaliteten på forelesningen å gjøre.
For i tillegg til at lyden får oss til å starte å klappe, mener forskerne at det også er lyden som avgjør når vi slutter.
Studien går imidlertid ikke dypere inn i mekanismene på hva som skjer oppe i hodet på oss under klappesmitten.
Men Mann og kollegaene la merke til at det ofte var de samme personene i gruppene som startet å klappe tidlig eller sent i begge forelesningene.
De mener at det er noen individuelle forskjeller her. Kanskje kan det å starte slike klappeseanser ligge i personligheten vår.
Det var også tre studenter som ikke gav fra seg et eneste klapp.
Det er først når et par stykker til slenger seg på at smitten er et faktum. (Video:rowdyriverrunner/Youtube)
Vet ikke hvorfor vi klapper
Annonse
Studien nevner ikke hvorvidt forelesningsklappingen er direkte overførbar til konserter, bursdager eller andre sosiale klappesituasjoner.
Og det kan være ulike klappeforhold som spiller inn i forskjellige situasjoner.
Men hvorfor vi i det hele tatt klapper er et lite mysterium.
Gorillaer klapper visstnok av helt andre årsaker enn vi gjør:
Ønsket om å bli akseptert av gruppen ligger dypt i biologien vår. Så du kan se ved neste klappemulighet hvor mye det frister å klappe når andre holder hendene stille.
