Er det riktig å ta sitt eget liv? Tenker selvmordskandidatene selv gjennom de etiske sidene ved handlingen de vurderer å gjennomføre?

Arne Thorvik disputerte i april for sin doktorgrad Suicid som etisk fenomen ved Universitetet i Oslo. Etikk er som kjent læren om rette og gale handlinger.

Intervjuer med 40 personer som nylig sto i fare for å ta sine egne liv viser at de etiske vurderingene absolutt er tilstede blant selvmordskandidatene:

– Svært mange av mine informanter var overraskende reflekterte når det gjaldt de etiske problemstillingene knyttet til deres selvmordstanker, forteller Thorvik.

– Samtidig kunne de nå et punkt der de ikke lenger var i stand til å reflektere rundt det etiske. Da er det viktig at helsevesenet kommer inn, for da er ikke personen lenger rasjonell.

Å snakke med, ikke bare telle

Thorvik har gjennomført dybdeintervjuer med 40 personer som på intervjutidspunktet var innlagt på akuttseksjonen ved Psykiatrisk fylkesavdeling i Vestfold. Intervjuene ble gjennomført rett før personene skulle skrives ut, altså etter at den verste faren for selvskading var over.

20 av deltagerne i studien hadde, i tillegg til selvmordstanker, også en eller annen form for psykotisk lidelse, som for eksempel schizofreni.

– Veldig ofte er forskning på selvmord kvantitativ – man teller antall selvmord, man teller hvem, hvor og så videre. Det er veldig få som faktisk har spurt personene selv om hvordan de opplevde sin situasjon, hva som fikk dem til å gjøre noe så absurd, forteller Thorvik.

– Det gjelder ikke minst psykotiske. Det har vært gjort veldig lite kvalitativ forskning på den gruppen, men intervjuene i min studie har gitt interessante resultater.

For eksempel forteller Thorvik at omtrent halvparten av de med en psykotisk diagnose ikke var psykotisk motivert i sine selvmordstanker. Det var altså ikke stemmer i hodet som fortalte dem at de skulle gjøre det.

– De fortalte heller at det var en generell håpløshet, og en følelse av at livet ikke var verdt å leve, som lå bak ønsket om å ta sitt eget liv. Det er interessant, rent medisinsk, for man fokuserer ofte – kanskje for ofte – på diagnosen når psykotiske personer er suicidale, sier Thorvik.

Tvang er krenkende, men forståelig

Samtlige av Thorviks informanter oppga å ha gjort forskjellige etiske vurderinger mens tanken på selvmord utviklet seg.

– Alle var inne på en klassisk konsekvensetikk: om jeg gjør dette, så får det konsekvenser for mine nærmeste. Det var også noen som snudde denne tanken helt på hodet: de mente at det ville være bedre for deres nærmeste om de bare forsvant, sier forskeren.

Thorvik forteller at en slik opp-ned-etikk bør være en advarsel til helsepersonell om at det er på tide å gripe inn, fordi personen ikke lenger tenker rasjonelt om eget liv og sine egne valg.

– Det er interessant at når jeg spurte om bruk av tvang, så var det svært få av de 40 deltagerne som var uenige i tvangsinnleggelse. Generelt sa pasientene at de kunne forstå at det var blitt brukt tvang mot dem, selv om de også syntes at behandlingen hadde vært krenkende, sier Thorvik.

– Akkurat dette, at personer som har vært utsatt for tvangsinnleggelse i ettertid forstår at det var nødvendig, er et perspektiv jeg mener er underkommunisert i den offentlige debatten om tvang i psykisk helsevern.

Feigt eller synd

Etikken kan deles opp i flere underkategorier. For eksempel har vi konsekvensetikk, dydsetikk og kristen eller religiøs etikk.

– Flere av disse forskjellige etiske synene preget deltagerne. For eksempel uttrykte noen at de mente selvmord var en feig løsning. Det er et uttrykk for en dydsetisk tankegang. Andre, som oppga et kristent grunnsyn, hadde dessuten tanker om at det å ta selvmord var synd, og å forbryte seg mot Guds forordning for mennesket, forklarer Thorvik.

Thorvik spurte også pasientene om deres tanker om døden.

– Det var overraskende at de fleste, uavhengig av livssyn, ikke var så opptatte av døden. For de fleste var døden noe perifert, fokuset lå heller på det som var vanskelig her og nå. I den grad den suicidale hadde en forestilling om døden, var den en fluktmulighet, et sted med stillhet og fred, forteller han.

Tro er ikke alltid trøst

Et slikt syn på døden stemmer jo dårlig overens med den kristne forestillingen om livet etter døden. For en rettroende kristen er paradis belønningen for et godt liv. Men ettersom selvmordstankene vokste, ble denne positive fremstillingen av døden også forstyrret.

– Én av deltagerne fortalte at hun til vanlig var kristen, og tenkte på himmelen slik det er vanlig i kristendommen. Men når situasjonen ble som verst, forsvant de tankene, og hun tenkte heller at hun bare ønsket å bli borte. Et kristent livssyn betydde ikke nødvendigvis at døden ble noen større trøst for for pasienten, forklarer Thorvik.

Han mener slike tanker kan forklare hvorfor selvmord har eksistert i samfunnet til alle tider – også i perioder da kirkens moral var lov, og man lærte at selvmord førte til straff i helvete:

– Man skulle jo tro at et slikt samfunn ville være avskrekkende for selvmordskandidater, og føre til færre forsøk, men det jeg har sett er at om du er suicidal nok, så forsvinner det kristne perspektivet, sier han.

Til bruk i terapien

Thorvik, som til daglig arbeider som lege og psykiater ved Psykiatrien i Vestfold, forteller at forskningen hans forhåpentligvis kan gi nyttige innspill til helsepersonell i møte med personer som bærer på tanker om å ende sitt eget liv.

– Disse samtalene har gitt noen nyttige innsikter som terapeuten kan bruke i møte med pasientene. For eksempel det at noen, når de kommer langt nok ned, snur konsekvensetikken på hodet og mener andre vil ha godt av at han eller hun dør.

Thorvik mener pasienten i slike tilfeller kan være mottagelig for en realitetsorientering, altså at terapeuten sier seg uenig i pasientens vurdering, og understreker at han eller hun betyr noe.

– Dessuten uttrykte veldig mange av deltagerne at de var ensomme, at de følte de ikke hadde noen å gå til, og ingen fremtid. Det kan være et punkt for alliansebygging mellom terapeut og pasient.

– Mange føler de er alene i verden, og at de er de eneste som ikke takler hverdagen og livet, men intervjuene med selvmordskandidater viser jo at det ikke er tilfelle, avslutter Thorvik.

Kilde:

Arne Thorvik, 2011: Suicid som etisk fenomen – teoretiske og empiriske perspektiver. Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo (les sammendrag av graden her)