Det er stor forskjell på hvordan folk vil reagere på informasjonsstrømmen fra mediene om 22.juli-rettssaken, ifølge psykolog ved Senter for krisepsykologi, Atle Dyregrov, som skrev kronikk om dette i Aftenposten 11.april.

Mediedekningen som følger med såkalt massetraume, som et bestialsk terrorangrep på et land er, kan faktisk bidra til posttraumatisk stresslidelse (PTSD) hos enkelte personer - altså selv om man ikke er direkte berørt av hendelsene.

Det skriver professor i klinisk psykologi ved Columbia University Medical Center, Yuval Neria, i en kommentar i tidsskriftet JAMA.

I fjor oppsummerte han noen studier gjort etter terrorangrepet på Manhattan i 2001, og hva de fortalte om det mentale etterspillet blant folk etter mediedekningen av en slik hendelse.

Sterke bilder

En studie anslo at om lag 7,5 prosent av den generelle befolkningen i New York kan ha hatt symptomer på posttraumatisk stresslidelse (se faktaboks) da en måned hadde gått etter terrorangrepet i New York i 2001.

Av denne gruppa hadde de aller fleste bare opplevd de verste inntrykkene gjennom massemedia, og ikke vært direkte involvert i hendelsen, som for eksempel brannmenn, redningspersonell, eller de som jobbet i bygningene hadde vært.

- Disse funnene fikk forskere til å stille seg spørsmålet om indirekte eksponering generelt, og gjennom media spesielt, faktisk kan være traumatisk for folk, og gi effekter som ligner de som man før gjennom direkte berørthet, skriver Neria.

To ulike grupper

I motsetning til de som var direkte berørt av 11.september, så andelen av de med slike symptomer blant de indirekte berørte ut til å synke ganske raskt.

Blant de indirekte berørte regner man med at bare 0,6 fremdeles hadde symptomer på posttraumatisk stresslidelse etter seks måneder.

Blant de direkte berørte hadde andelen steget fra 12,1 to til tre år etter angrepene, og faktisk steget til 19,5 fem til seks år etter.

For de som var rammet av medienes bilder og historier kunne det se ut til at PSTD var lettere og mer forbigående enn hos de som hadde sett og følt terroren direkte, ifølge Neria.

Respons til akutt fare?

Det kan være ulike årsaker til at forløpet av posttraumatisk stresslidelse artet seg annerledes hos de som i hovedsak var blitt berørt gjennom massemedia, enn blant de som var direkte involvert, mener han.

- Kanskje hendelsen vekket et system for frykt- eller stressrespons fordi situasjonen med krig og terror opplevdes som trussel, men at dette ble deaktivert med en gang den umiddelbare trussel syntes over.

- En annen mulighet er at posttraumatisk stress som det er mulig å få etter indirekte eksponering for et traume, gir et svakere inntrykk enn den direkte eksponeringen, og dermed løsere seg opp lettere, skriver Neria.

Gjelder de sårbare

Antakeligvis er det ikke tv-sendinger, grufulle bilder og beretninger om død, sorg og hat som isolert sett gir mennesker posttraumatisk stressyndrom.

En mulighet er at det er den iboende sårbarheten til hver enkelt som bestemmer risikoen for å slite med symptomene på dette, skriver Neria.

De sårbare kan være de som er det av genetiske årsaker, på grunn av tidligere traumer, eller har en psykiatrisk forhistorie, nevner han.

En studie av et utvalg mennesker ett år etter terrorangrepene tydet på at indirekte traumeeksponering alene ikke kunne knyttes til PSTD såpass lenge etterpå, i hvert fall ikke blant mennesker som ikke tidligere hadde opplevd traumer, hadde psykiatri i familien, eller begge deler.

Personlig sårbarhet spiller inn

Psykolog ved Senter for krisepsykologi i Bergen, Atle Dyregrov synes ikke det er spesielt overraskende at indirekte opplevd traume gjennom media kan gi symptomer på PSTD.

- Man har mye forskning på eksponeringen for vold i medier, og hvilken innvirkning det har, sier han.

I nesten all forskning på traumer og kriser, finner man at personlig sårbarhet spiller en rolle for hvordan hver enkelt opplever og takler det.

Dyregrov tror det er mulig at psykisk syke kan ta eksponeringen fra rettssaken tungt, blant annet de som har diagnoser som er omtalt i media i forbindelse med Anders Behring Breivik.

Han tror imidlertid ikke mange vil søke hjelp hos hjelpeapparatet med psykiske plager utløst av strømmen av informasjon om terrorangrepet, og belastningen medietrykket medfører. Også her finnes det forskning fra USA, som gir erfaring.

Relevant for medietrykket under rettssaken?

- Hvis vi ser på studier som ble gjort i USA etter 11.september, riktignok andre steder i landet enn i New York, fant de ingen økning i slike henvendelser til poliklinikker.

Dyregrov mener dette gir en indikasjon på hvordan situasjonen kan bli under rettsaken i Norge, selv om situasjonene er ulike.

Han tror at de som har høy grad av engstelse kanskje vil kunne være ekstra sårbare, men ellers vil det være de som har opplevd mord, terrorisme eller krig før – som kan føle liknende temaer i media som spesielt belastende.

- Jeg tenker meg at de som for eksempel er voldstraumatisert har kontakt med terapeut allerede. Kanskje vil det i større grad enn ellers bli et samtaleemne i terapien, sier Dyregrov til forskning.no.