- Søvnproblemer blir så godt som aldri gitt en egen diagnose. Vi undersøkte diagnosene til 42 000 pasienter, og 34 hadde fått en diagnose på søvnløsheten sin, forteller psykolog Håvard Kallestad.

I doktoravhandlingen sin har han tatt for seg søvnproblemer i psykisk helsevern. Han har blant annet undersøkt om slike problemer blir gjenkjent av behandlerne, og hvilke konsekvenser de kan få for pasientene.

- Jeg har undervist mye om søvnproblemer for behandlere i psykisk helsevern. For hver forelesning har jeg spurt hvor mange som har satt diagnosen ikke-organisk insomni, og hver gang ble jeg overrasket over hvor få det var.

- Jeg tror dette skyldes at folk tenker på søvnproblemene som en del av depresjonen og en del av angsten, ikke som et eget problem som skal diagnostiseres, sier Kallestad.

Ikke-organisk insomni betyr søvnløshet som ikke er en direkte følge av et annet helseproblem.

Ifølge Kallestad tyder nyere forskning på at søvnløshet kan være selvstendige problemer, og at det kan være nyttig å behandle dem uavhengig av andre lidelser.

Mye av forskningen er imidlertid gjort på grupper som kan være svært forskjellige fra pasientene som oppsøker psykisk helsevern. Derfor har det, ifølge Kallestad, vært et åpent spørsmål om denne forskningen har vært relevant for gruppene som behandles.

Ulike oppfatninger

Kallestad har undersøkt pasienter som var til behandling på psykiatriske institusjoner og poliklinikker. Han og kollegene har gått gjennom diagnosene til omkring 42 000 pasienter – 93 prosent av alle pasienter i psykisk helsevern i en periode i 2008.

De har også undersøkt i hvor stor grad over 2000 pasienter opplevde søvnproblemer. Både pasientene selv og behandlerne deres rapporterte om pasientene hadde slike problemer.

Svarene sprikte overraskende mye. Mens rundt 40 prosent av pasientene selv opplevde søvnproblemer, rapporterte behandlerne om slike problemer hos beskjedne 20-25 prosent av pasientene.

-  Vi tenkte at det sannsynligvis var de samme pasientene som selv rapporterte søvnproblemer som behandlerne rapporterte om. Men slik var det ikke. Det var forbausende lite overlapp. Vi gjorde de samme undersøkelsene i to forskjellige utvalg, og fikk de samme resultatene, sier Kallestad.

Han kan forstå at pasientene rapporterer om søvnproblemer i større grad enn behandlerne.

Imidlertid fant han også en ganske stor pasientgruppe som behandlerne mener har søvnproblemer selv om pasientene selv ikke opplever dette. Hva dette kan komme av, har han ikke noen god forklaring på.

- Dette er bare mystisk for meg, jeg skulle ønske jeg hadde en god forklaring, sier han.

Uansett hva uenigheten bunner i, er den problematisk, mener Kallestad. Om pasientene skal få behandling, er det en forutsetning at pasient og behandler er enige om at søvnløsheten er et problem. Derfor bør behandlerne i større grad undersøke hvordan pasientene opplever sin egen søvn og om de ønsker å sove bedre, mener han.

- Fra tidligere studier vet vi at pasienter ikke nødvendigvis forteller behandlerne om søvnproblemene sine, og at behandlerne ofte ikke spør. Et annet aspekt er at det er mangelfull opplæring om søvnproblemer i utdanning av psykisk helsepersonell, og det oppleves kanskje ikke som meningsfullt å grave etter et problem man ikke vet hvordan man skal behandle.

Den viktige søvnen

Dersom man ikke får sove ordentlig over tid, kan det få alvorlige konsekvenser. I doktoravhandlingen ønsket Kallestad å finne ut hvordan søvnproblemene påvirket pasientene.

Over 2200 pasienter og behandlerne deres rapporterte om livskvalitet, symptomer på andre psykiske lidelser, og hvor godt utbytte pasientene hadde av behandlingen de fikk for disse lidelsene.

Ikke overraskende viste det seg at pasienter med alvorlige søvnproblemer opplevde dårligere livskvalitet og alvorligere symptomer på andre psykiske lidelser. De fikk også dårligere utbytte av behandlingen for disse lidelsene.

- Noe av grunnen til at søvnproblemer er relevante, er at det er veldig mange pasienter det er snakk om, og at problemene gir et selvstendig bidrag til at de har det verre, sier Kallestad.

Hjelp å få

Selv om Kallestad tror mange behandlere ikke har lært nok om hvordan de skal behandle søvnproblemer, mener han at disse problemene både kan og bør behandles.

- Behandlingen for søvnproblemer er relativt enkel. Hadde det vært en problemstilling det ikke var noe å gjøre med, hadde det vært mindre relevant, men her finnes det en ganske enkel behandling, sier han.

Kallestad har gjort en litteraturgjennomgang av behandling for søvnproblemer hos pasienter med psykiske lidelser. Det finnes ikke veldig mange studier på dette, og Kallestad påpeker at det er behov for mer forskning på denne typen behandling.

Konklusjonen er likevel at om man gir spesifikk behandling av søvnproblemene, for eksempel med kognitiv terapi, kan man også få bedre resultater av behandling for andre psykiske lidelser.

- Det er et behov for flere studier av behandling av søvnproblemer hos denne gruppen. Vi har nå startet en behandlingsstudie der vi undersøker effekten av å gi ikke-medikamentell behandling av søvnproblemer til pasienter med bipolar lidelse, forteller han.

Referanser:

Funnene fra doktoravhandlingen Sleep disturbance: Clinical significance in mental health care and cognitive factors er publisert i tre tidsskriftartikler. To av dem er publisert i open access-tidsskriftet BMC Psychiatry, og er tilgjengelige på nett.

• Differences between patients' and clinicians' report of sleep disturbance: a field study in mental health care in Norway
• Impact of sleep disturbance on patients in treatment for mental disorders