Norge er det landet i verden som bruker mest tvang i psykiatrien, i følge internasjonale sammenligninger. – Tallene er ikke til å stole på, sier norsk forsker.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ulike former for tvang i psykiatrien:
Tvangsinnleggelse: Innleggelse mot pasientens vilje til observasjon i en begrenset periode eller uten begrensning
Tvangsbehandling med legemidler: Behandling med legemidler mot pasientens vilje. Forutsetter at pasienten har en alvorlig sinnslidelse. Kan bare skje når det er gjort forsøk på å oppnå pasientens samtykke, eller det er åpenbart at samtykke ikke gis. Kan vedtas for inntil tre måneder.
Tvangsmidler: Omfatter bruk av mekaniske tvangsmidler, kortvarig isolasjon, eller enkeltstående bruk av legemidler. Skal bare brukes overfor pasienten når dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre ham i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting. Lempeligere midler skal ha vært forsøkt. Ansees som handlinger basert på nødrett og nødvergeprinsipper.
- Jeg tror ikke Norge bruker mer tvang enn andre land. Vi bruker mye tvang, men det tror jeg andre land også gjør. Denne rangeringen skal vi ta med alle klyper salt som finnes, sier Høyer.
Han forteller at i følge tallene bruker ikke Estland tvang i det hele tatt, men da Europarådets torturkomité besøkte Estland var mange pasienter låst inne på lukkede avdelinger uten anledning til å forlate institusjonen. Den offisielle statusen var at de var frivillig innlagt.
- Kvaliteten på dataene gjør at vi skal være veldig forsiktige med å gjøre internasjonale rangeringer, sier han.
- Norske tall også dårlige
Tallene på hvor mange tvangsinnleggelser og tvangsinnlagte vi har her i Norge er også ufullstendige.
Ifølge Høyer kom den grundigste dokumentasjonen fra SINTEF Helse i fjor, men studien sliter med store mangler i datagrunnlaget, både i mengden data og kvalitet.
- Svakheten med disse tallene er at det kan være dobbeltregistreringer ved for eksempel overføringer fra en observasjonsstatus til en tvungen psykisk helsevernstatus, eller mellom ulike institusjoner, sier Høyer.
Han forteller videre at det nå er gjort tiltak for å rydde opp i metodene til SSB, og at det kan være grunnen til at det ser ut som om vi har hatt en nedgang i tvangsbruk de siste par årene.
- Jeg er spent på dataene fra 2008, som forhåpentligvis er ryddigere. Da begynner dette å bli viktige tall.
- Konklusjonen er dessverre at når pressen kommer og spør oss forskere om hvor mange tvangsinnleggelser vi har i landet, må vi se ned og svare at det vet vi ikke. Det er fortsatt stor usikkerhet på grunn av datakvaliteten og beregningsmetodene, avslutter Høyer.
Annonse
- Sykehus har ulik praksis
Tore Buer Christensen, seksjonsoverlege på psykiatrisk avdeling ved Sørlandet sykehus, legger til at tallene også er svært uregelmessige når det gjelder tvangsmedisinering.
Han sier at sykehus som har høye formelle tall på tvangsmedisinering, i liten grad driver med såkalt skjult tvang. Skjult tvang kan bety andre uoffisielle sanksjoner, som det å følge opp medisinering mot økonomi eller bolig.
- Det er viktig å være klar over at offentlige tall på tvangsmedisinering må sees i sammenheng med skjult tvang. Det betyr at statistikkene er vanskelige å lese, sier han.
I tillegg sier Buer Christensen at det er veldig store forskjeller på praksisen hos de ulike sykehusene i landet. Ved noen norske sykehus gis et farmakologisk tvangsmiddel hos pasienter der man forventer mulig utagering. Dette gjøres i stedet for å vente til pasienten blir psykotisk.
- Dette en ulovlig praksis, og det å gi pasienter medisiner som ikke er i nødverge, en slags forebyggende praksis, er å omgå rettssikkerhetsgarantiene.
Blanding av begreper
Han forklarer at begrepene tvangsmedisinering og tvangsbehandling ofte brukes synonymt i internasjonale studier. I tillegg mangler mange land systemer for innhenting av statistiske opplysninger, og land har også forskjellig lovgivning.
- Kort oppsummert er det dårlig kvalitet på dataene. Ofte hevdes det at sykehusene har for dårlige data, men spørsmålet er om sentrale myndigheter har et ansvar for å gjøre innrapporteringsrutinene bedre, avslutter Buer Christensen.
- De samme problemene i USA
Professor John Monahan fra University of Virginia er en av verdens fremste forskere på området rundt tvang i psykiatrien, og på konferansen ga han en grundig innføring i amerikansk praksis og ny forskning.
Annonse
Han forteller at USA har de samme problemene vi har her i landet, nemlig at dataene er for dårlige, og at praksisen mellom de ulike institusjonene varierer sterkt. I tillegg har landets stater ofte svært forskjellige lovverk.
Professor Monahan sier at han har fulgt med lenge på den norske forskningen på tvang i psykiatrien.
- Jeg håper opprettelsen av dette nettverket kan gjøre norske forskere mer synlige på den internasjonale arenaen, nå som mange land diskuterer det kontroversielle emnet å behandle mennesker som foretrekker å ikke bli behandlet for psykiske lidelser, sier han til forskning.no.