Å overbevise naboene sine på Slemdal om å bli Ap-velgere er bortkastet tid for Arbeiderpartiets statsministerkandidat.

Det viser en studie som ser på Oslo-folks politiske tilhørighet over de siste 50 år.

Statsviteren Tor Bjørklund har fulgt valgkretser i Oslo som ved valget i 1961 ble oppfattet som de mest typiske østkant- og vestkantkretser. I disse har Arbeiderpartiet og Høyre stått aller sterkest.

I boka Oslo ­– ulikhetens by presenterer han for første gang denne statistikken, som gir et unikt bilde av Oslo som spesiell by når det gjelder hvilke partier folk stemmer på.

Ap og Høyre er ikke folkepartier i Oslo

De to store partiene i Norge, Arbeiderpartiet og Høyre, fremstilles i dag gjerne som folkepartier som favner hele befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn.

Slik er det ikke i Oslo.

Hovedstaden vår er fortsatt delt mellom øst og vest, et skille som oppsto med industrialiseringen i andre halvdel av 1800-tallet. 

I stemmekretsene i ytre øst (Høybråten, Nordtvedt, Veitvet, Ammerud og Stovner), stemte over halvparten av innbyggerne på Arbeiderpartiet ved de to siste valgene.

Det er bare i en håndfull kommuner i Norge at partiet har så stor oppslutning som her i Groruddalen.

Valgkretser på ytre vest (Bygdøy, Bestum, Slemdal og Smedstad) er på den annen side Høyres desidert sterkeste bydeler.

Her har oppslutningen om partiet vært usedvanlig stabil over tid. I 1961 var det 72 prosent som stemte på partiet. Ved siste stortingsvalg i 2015 gikk 61 prosent av stemmene til Høyre.

Slik oppslutning får partiet sjelden andre steder i landet. 

Også i indre vest står partiet svært sterkt, men ikke lenger like sterkt som i midten av forrige århundre. Her har tilslutningen sunket til rundt 50 prosent.

Men i tillegg har Fremskrittspartiet dukket opp på høyresiden.

Innvandrerne vil ha Støre

Skillet mellom øst og vest oppsto med industrialiseringen i andre halvdel av det nittende århundret. Byen ble delt opp etter klasse. Arbeiderklassen bosatte seg på østkanten og middelklassen på vestkanten.

Industriarbeiderne, som var Arbeiderpartiets gamle kjernetropp, er i dag utrydningstruet. Hvem er det da som sørger for at Ap får så stor oppslutning i Oslo ytre øst?

Nå ser det ut som om det er de ikke-vestlige innvandrere som har overtatt industriarbeidernes plass som partiets kjernevelgere, mener Bjørklund.

Mange av dem bor i Groruddalen. Andelen ikke-vestlige innvandrere av innbyggerne i Stovner bydel var opp mot 45 prosent i 2016.

På Slemdal var det til sammenlikning bare 6,5 prosent av befolkningen som hadde innvandrerbakgrunn fra ikke-vestlige land.

– I dag er det knapt noen annen sosial gruppe som i samme omfang som ikke-vestlige innvandrere stemmer Arbeiderpartiet. Men til forskjell fra partiets kjernetropper i mellomkrigstiden – arbeidere på østkanten – har de ikke høy valgdeltakelse.

– Tvert imot er den meget lav, sier Bjørklund.

Mye tyder altså på at Arbeiderpartiet kan gjøre et vesentlig bedre valg i Oslo om de klarer å mobilisere velgerne i Groruddalen.

Ved lokalvalget i 2007 møtte bare 36 prosent av ikke-vestlige innvandrere i Oslo fram ved urnene. I ytre øst – altså i Groruddalen – avga seks prosentpoeng flere stemme. Det kan love godt for Ap.

Arbeiderparti-topper bor i Høyres beste kretser

Det er et paradoks at to av de mest stabile Høyre-bastionene er hjemsted for to ledere i Arbeiderpartiet, mener Bjørklund.

Jonas Gahr Støre bor på Slemdal, Høyres aller sterkeste valgkrets.

Gro Harlem Brundtland bor på Bygdøy, Høyres nest beste valgkrets.

Det var først ved kommunevalget i 1959 og stortingsvalget i 1961 at vi fikk vite hvilket parti folk hadde stemt på i hver stemmekrets. Før den tid ble stemmesedlene for Oslo telt opp under ett. 

Da valgresultatet for kommunevalget i 1959 ble klart i Oslo, fikk  Høyre-politiker Rolf Stranger nærmest sjokk. forteller Bjørklund.

– Han bodde selv på østkanten, riktignok i en fornem løkkevilla, og oppdaget at to av tre naboer hadde stemt på Arbeiderpartiet og dermed bidro til hans fall som ordfører. 

Etter krigen trodde sannsynligvis Høyre-politikere at partiskillene ikke hadde den samme kraften som på 1930-tallet med klassekamp, krisetid og sosiale problemer.

• Les også: Etter de harde 30-årene ble det lettere å klatre på rangstigen i Norge

– I etterkrigstiden hadde folk en oppfatning om en forsoning mellom klassene. Landet skulle bygges. De rike ble hardt beskattet. Det bidro til å utjevne ulikhetene. 

Men dette bidro altså ikke til å utjevne forskjellene i stemmegivning, særlig i ytre deler av øst- og vestkanten i Oslo, som har vært påfallende stabil siden 1961.

• Les også: Krigen fjernet det norske klassesamfunnet

Byens rødeste bydel

Det har likevel skjedd en del politiske endringer, finner statsviteren.

Først og fremst er endringene tydelige i bydelen han har studert i indre øst.

I årene etter krigen var forfallet stort i indre øst. Et byfornyelsesprogram ble satt i gang på slutten av 1970-tallet skulle ruste opp bydelene. Resultatet ble en rekke moderniserte leiligheter med god standard. Dette påvirket igjen boligprisene og mange av de opprinnelige beboerne måtte flytte ut. Det skjedd en såkalt gentrifisering. En ny middelklasse av velutdannede, unge mennesker flyttet da inn.

Disse har blitt fødselshjelpere for en rekke små partier.

I 2015 var det for eksempel tolv prosent som stemte Miljøpartiet De Grønne (MDG) her. Omtrent like mange stemte på partiet Rødt og tilsvarende mange på SV.

I Einar Gerhardsens oppvekstmiljø i indre øst stemmer opp mot 40 prosent på Arbeiderpartiet. Omtrent like mange stemte på  MDG, Rødt og SV til sammen. 

– I resten av landet kan man knapt se maken til tilsvarende sterk oppslutning om den samlede venstresiden, med et litt grønt innslag, sier Bjørklund.

• Les også: Arbeiderpartiets farvel til kommunismen

Fremskrittspartiet mistet fotfestet i Oslo

Oslo var en gang Fremskrittspartiet beste valgkrets. I dag ligger partiet dårligere an her enn i landet for øvrig.

Det var i Groruddalen, der flest ikke-vestlige innvandrere bor, partiet først fikk et godt fotfeste. I 1995 – som er blitt karakterisert som et innvandrervalg – hadde partiet rekordstor oppslutning, med 27 prosent av stemmene. I 2015 hadde oppslutningen sunket til 8 prosent.

– Oppslutningen om Fremskrittspartiet er preget av store bølgebevegelser i Oslo. Men partiet har en mindre klar øst-vest profil enn de andre partiene. Det står alltid stått sterkest i Groruddalen, men har også hatt rimelig godt feste både i indre og ytre deler av Oslo vest, forteller Bjørklund.

Bøhler er ikke enig med forskeren

Stortingsrepresentant Jan Bøhler er den eneste sentrale Arbeider-partipolitiker som bor i Groruddalen. Han er ikke enig med Bjørklund i at det først og fremst er innvandrerne der som er deres fremste støttespillere.

– Jeg er glad for oppslutningen vi har blant innvandrerne. Men det blir feil å kalle oss for et innvandrerparti, mener Bøhler. 

Han synes det mest interessante med denne statistikken er Fremskrittspartiets bevegelse i Groruddalen.

– Ved valget i 1995 var det mange av våre etnisk norske velgere som gikk over til Frp. De har nå kommet tilbake til oss. Det tror jeg handler om at vi i Arbeiderpartiet er tydeligere på at vi stiller krav til innvandrere om integrering. Det handler om alt fra spørsmål om hodeplagg og koranskoler. En del velgere var nok i tvil om vår politikk på dette området tidligere. Det er de ikke lenger.

Bøhler mener at hvis Bjørklund hadde hatt med andre valgkretser i Groruddalen ville han funnet at Arbeiderpartiet står enda sterkere der enn han finner i sin statistikk, opp mot 60 prosent enkelte steder.

Viktig at Ap-politikere bor i Groruddalen 

Han tror det har stor betydning for folk i Groruddalen at sentrale politikere bor der. I dag er han faktisk den eneste stortingsrepresentanten fra Arbeiderpartiet som bor i dalen. Han er aktiv i lokalmiljøet, der han blant annet er leder av idrettslaget.

– Vi får hele tiden kommentarer fra folk som synes det er fint at jeg bor der, sier Groruddal-patrioten.

For mange av Bøhlers naboer er det en selvfølge å tilhøre venstresiden i politikken.

– Bak den store forskjellen vi ser mellom øst og vest i Oslo ligger det store kulturforskjeller. Folk som bor i Groruddalen er stolte over sin identitet.

Det var Arbeiderpartiet som styrte byen da drabantbyene ble bygd. Følelsen av sosialdemokratiet sitter fortsatt i veggene, mener han.

Boligpolitikken hovedforklaringen

Bøhler mener likevel det er boligpolitikken som er den viktigste forklaringen på forskjellene i byen.

– Det er få byer som er så lite villige til å bygge boliger for alle i deler av byen som Oslo. Alle planer om fortetting i vest møtes med protester. Derfor har dette skillet befestet seg. I øst bor folk i blokker og billige leiligheter. I vest bor de i store villaer. Slik blir forskjellene sementert. Kommunale boliger finnes nesten ikke på vestkanten.

Også arbeidsplassene fordeler seg ujevnt over byen, mener Bøhler.

Arbeidsplassene som krever høyere utdanning, som universitet og sykehus, ligger i attraktive deler av sentrum eller i vest. I Groruddalen finner du nesten bare transportbedrifter, lagre og andre arbeidsplasser som ikke krever høy utdanning.

– Det har ikke vært en politikk for å bygge ned forskjeller i Oslo. Derfor har byen blitt så delt som den er.