Det sier Eirik Wig Sundvall, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Agder (UiA) og forfatter av den nye boka Gerhardsens valg. Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen 1917–1949.

Boka er ikke bare en Gerhardsen-biografi, men like mye av en partibiografi, en pedagogisk innføring og en thriller om norsk og internasjonal politikk fra den russiske revolusjonen i 1917 til Kråkerøy-talen i 1948.

Sundvall borer seg inn i partiets innerste tanker og følelser, representert ved menn som Haakon Lie, Sigurd Evensmo og Gerhardsen selv.

– Jeg ville få frem den spennende historien. Ideologiske prosesser og teori kan fort oppleves som tørt. Jeg ønsket å levendegjøre historien ved å vise hvordan den betyr noe personlig, følelsesmessig og eksistensielt for de som var med. Boka handler om partiets sjel og spenningen mellom kommunisme og sosialdemokrati, sier Sundvall.

Vendepunktet i 1948

De tre valgte herrene dominerer partiet i denne perioden. Haakon Lie blir den første som mister troen på Sovjetunionen og er den mest iherdige motstander av alt som minner om kommunisme. Sigurd Evensmo mister aldri helt troen på den revolusjonære sosialismen og melder seg ut av partiet da Arbeiderpartiet tar standpunkt for Vesten og Nato.

Gerhardsen er den sosialist- og kommunisttro brobyggeren som til slutt vender partiet i vestlig lei.

Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948 anses som vendepunktet, som avsluttet nærmere 30 års sverming for Lenin, kommunismen og Sovjetunionen. 

«Den viktigste oppgaven for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig», sa Gerhardsen i Kråkerøy-talen.

I 1920-årene var han derimot en svoren tilhenger av Sovjetunionen og ønsket revolusjon og proletariatets diktatur.

– Ingenting tyder på at Gerhardsen ikke ville innføre proletariatets diktatur i Norge, men lite tyder på at et isolert revolusjonsforsøk ble forberedt. Snarere ventet sentrale aktører at revolusjonsbølgen kunne komme utenfra, som ledd i en større europeisk utvikling.

– Arbeiderpartiet var aldri kommunistisk i en streng leninistisk forstand, men partiets ledende aktører kalte seg kommunister og betraktet seg som det. Gjennom hele 1920- og 30-årene er den ideologiske påvirkningen fra Sovjetunionen tydelig, sier Sundvall.

Et sjokk for Arbeiderpartiet

Da Sovjetunionen inngikk ikke-angrepsavtale med Hitler-Tyskland, kom reaksjonene fra Arbeiderpartiets sentrale menn. Martin Tranmæl kalte blant annet Sovjetunionens styresett for totalitært.

– Ikke-angrepsavtalen mellom Hitler og Stalin snudde opp-ned på alt Arbeiderpartiet hadde forestilt seg om sosialisme, Sovjetunionen og stormaktspolitikk, sier Sundvall.  

Sundvalls interesse for Gerhardsens valg startet da han skrev masteroppgave om ikke-angrepsavtalen mellom Hitler og Stalin i 1939, og det er også utgangspunktet for boka.

Sundvall skriver om de skjebnesvangre dagene etter at avtalen ble undertegnet og han ble overrasket over reaksjonene fra framtredende medlemmer i Arbeiderpartiet.  

– Avtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland var et sjokk for Gerhardsen og mange av hans partikamerater. Sovjetunionen hadde vært et symbol for dem. Fram til denne pakten mellom Stalin og Hitler hadde det vært en grunnleggende oppfatning i Arbeiderpartiet at imperialisme, fascisme og stormaktskriger var utslag av kapitalisme, sier Sundvall.

Rom for mer grunnleggende kritikk

Avtalen – som det i ettertid er lett å kalle djevelpakten – får avgjørende betydning for synet på Sovjet og sosialismen.

– En fundamental kritikk ble i kjølvannet av pakten rettet mot Stalin og tradisjonene i Sovjetunionen. Stalin ble fremstilt som en fascistisk Napoleon, men viljen var ikke like stor for å ta et oppgjør med Lenins kommunisme.

Arbeiderpartiets holdning til Sovjetunionen fulgte et fast mønster i mellomkrigstiden:

– Alt som var bra, ble ansett som lysende eksempler på sosialisme. De mer problematiske sidene ble unnskyldt med Russlands autoritære tradisjoner og økonomiske tilbakeliggenhet. Etter ikke-angrepspakten kommer det mer grunnleggende kritikk, sier Sundvall.

Pakten mellom Hitler og Stalin stilte spørsmål ved selve den sosialistiske idé og snudde verden på hodet for norske Sovjet-sympatisører i 1939. Men ved krigens slutt var Sovjetunionen igjen en heltemodig nasjon på grunn av krigsinnsatsen mot Hitler og frigjøringen av Finnmark.

– Ønsket en radikal fløy i partiet

Vendepunktet kommer altså med Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948. Da utroper han Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Sovjetunionen som demokratiets og frihetens fremste motstandere. Nå innser Gerhardsen det samme som Haakon Lie hadde sagt året før: Det står mellom demokrati og revolusjon, mellom reform og diktatur.

Bak Kråkerøy-talen ligger en modningsprosess og det var ikke et selvsagt standpunkt. 

Gerhardsen arbeidet så sent som i årene 1945–47 for at NKP og Arbeiderpartiet skulle slå seg sammen. Sundvall antyder at det kan skyldes at Gerhardsen ønsket en radikal fløy i partiet. Da Winston Churchill holdt sin berømte jernteppetale i 1946, var Gerhardsen og hans parti skeptiske. Talen var en unødvendig polarisering av øst og vest og ville skade brobyggingen mot Sovjetunionen, ble det hevdet fra partihold.

Ja til Marshall-plan og Vesten

Brobygger Gerhardsen er derimot overrumplet disse februardager i 1948. Mest av alt av den internasjonale utviklingen. Bare få dager før Kråkerøy-talen ble det gjennomført et kommunistisk kupp i Tsjekkoslovakia.

Det er dråpen som får begeret til å flyte over, beviset på at Sovjetunionen ikke er den idealstaten Einar Gerhardsen lenge hadde trodd på.

– Kråkerøy-talen er et ja til Marshall-planen og Vesten. Talen er et krigsrop. Nå brister demningen. Gerhardsen kommer med sitt standpunkt. Brobyggerens nei til egen brobygging. Talen får en veldig kraft og da vipper hele utviklingen i ny retning, sier Sundvall.

Kråkerøy-talen har ifølge Sundvall to viktige budskap: i talen stempler Gerhardsen norske kommunister som femtekolonnister for Sovjetunionen og Arbeiderpartiet tar stilling for Vesten og mot Sovjetunionen i utenrikspolitikken.

– Kråkerøy-talen markerer slutten på Gerhardsens brobyggingspolitikk mot NKP og Sovjet. Den ble et avgjørende grunnlag for Arbeiderpartiets beslutning om norsk inntreden i Nato i 1949. Derfor utgjør Kråkerøy-talen et vannskille i norsk politikk. Nato-beslutningen er det viktigste utenrikspolitiske veivalg i moderne norsk historie, sier Sundvall.

Referanse: 

Eirik Wig Sundvall. Gerhardsens valg. Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen 1917-1949, Gyldendal, Oslo, 2016.