Italia rundt, men først noen dager i Israel. Grande Partenza, den store avgangen, finner i år sted i Jerusalem. (Illustrasjon: Skjermdumper fra giroditali.it. Montasje: Eivind Torgersen)
Giro d’Italia i Israel: – Idrett og politikk er alltid blandet sammen
Når verdens beste syklister ruller gjennom Jerusalems gater, vil de nok insistere på at de ikke blander seg i politiske spørsmål. Men er det så enkelt?
I dag starter sykkelrittet Giro d’Italia sin 101. utgave med en 9,7 kilometer lang etappe i Jerusalem i Israel.
Én og én skal de 176 rytterne snirkle seg gjennom gatene i den vestlige delen av den historiske byen. Lørdag og søndag legger feltet i samlet flokk ut på lengre etapper i andre deler av Israel.
Det er ikke uvanlig at store etapperitt som Giro d’Italia og Tour de France åpner ballet med noen dager utenfor egne grenser, men dette er første gang det skjer utenfor Europa. Og det var neppe overraskende at valget av nettopp Israel førte til reaksjoner og krav om boikott.
Rittarrangør Mauro Vegni sa under kunngjøringen i november at han var klar over hvor følsomt dette kunne være politisk, men:
– Vi ønsker å være et idrettsarrangement og holder oss unna alle politiske diskusjoner, sa han til nyhetsbyrået Associated Press.
Blander ikke idrett og politikk
Det er sannsynligvis det samme svaret du vil få fra utøverne og støtteapparatet i de 22 lagene som deltar. De blander ikke idrett og politikk.
– Det å si at det ikke er politisk, er også et politisk grep, sier førsteamanuensis Jørgen Jensehaugen ved Høgskolen i Innlandet.
– Sportsarrangører, deltakere, idrettsorganisasjoner og sponsorer gjemmer seg altfor ofte bak argumentet om at det å ignorere politikk ikke er politisk. Jeg mener at det å ignorere politikk er et politisk valg, sier Jensehaugen til forskning.no.
Det er nødt til å bli bråk om det, ifølge professor Matti Goksøyr ved Norges idrettshøgskole.
– Det er i utgangspunktet en politisk beslutning å legge starten akkurat der, sier Goksøyr til forskning.no.
Fikk politisk smekk
Arrangøren fikk fort erfare at en Giro-start i Israel ikke er det samme som de foregående Grande Partenza i Danmark, Nord-Irland og Nederland.
På nettsiden sin skrev de nemlig at åpningsetappen skulle gå av stabelen i Vest-Jerusalem. Det satte sinnene i kok helt opp i den israelske regjeringen. Ifølge avisen The Guardian skal idrettsminister Miri Regev ha truet med å trekke all støtte til arrangementet.
– I Jerusalem, Israels hovedstad, er det ikke noe øst eller vest, sa han i en felles uttalelse med turistminister Yariv Levin.
Slik er løypa for den første lille etappen der rytterne sykler hver for seg de 9,7 kilometerne. (Illustrasjon: Giro d’Italia)
I 1948 ble byen delt i Vest- og Øst-Jerusalem. I 1967 okkuperte israelerne de østlige delene, og i 1980 erklærte de byen som én gjenforent by. Dette er ifølge Store norske leksikon ikke anerkjent av det internasjonale samfunnet.
Det tok ikke mange timene før «fadesen» var rettet opp og en beklagelse var publisert på nettsidene til Giro-arrangøren.
Annonse
– Det at de kaller det Jerusalem, er et helt klart politisk valg. Da er man ikke bare en passiv deltaker, men en del av det israelske propagandaapparatet. Man ignorerer at det er en okkupasjon, sier Jørgen Jensehaugen.
Krysser ingen grenser
Ingen av de tre etappene krysser grensene til det som av FN er definert som okkuperte områder. Det betyr ifølge Jensehaugen at arrangøren kan si at de har sitt på det tørre.
Det hadde nok vært mye mer problematisk om rytterne skulle krysset grensen til de okkuperte områdene.
Jørgen Jensehaugen er førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet og har blant annet skrevet boka Arab-Israeli Diplomacy under Carter: The U.S., Israel and the Palestinians. (Foto: HINN)
– Hvis de hadde sagt at hele arrangementet foregår i Israel, og så krysset grensen, da hadde de brutt med internasjonal forståelse av situasjonen, sier Jensehaugen til forskning.no.
Han synes ikke Giro d’Italia-åpningen er det verste eksempelet siden de ikke krysser grensen til de okkuperte områdene, men mener likevel at det ikke er uproblematisk å ha et slik arrangement i Jerusalem og Israel.
– Det er et signal om at denne konflikten er noe normalt. Arrangøren går ganske langt i å ignorere at det er en konflikt som foregår, sier Jensehaugen.
For Giro d’Italia betyr de tre dagene penger i kassa. Det er nemlig ikke gratis å bli åsted for den annethvertårlige Grande Partenza.
– De kan ikke late som det ikke er et politisk valg. De har valgt å se på Israel som et sted man kan tjene penger, og måten man tjener penger på, er at man ignorerer at det er en konflikt. Det er et politisk valg, det kommer de seg ikke unna, sier Jensehaugen.
Klassisk argumentasjon
Annonse
Det er langt fra første gang et idrettsarrangement skaper politisk rabalder. Og det er langt fra første gang at idretten og dens deltakere sier at de ikke blander idrett og politikk.
Matti Goksøyr er professor ved Norges idrettshøgskole og har vært med å skrive boka Skjebnekamp. Norsk idrett under okkupasjonen 1940–1945. (Foto: NIH)
– Diskusjonen er klassisk. Akkurat de samme argumentene ble brukt før OL i Tyskland i 1936, sier NIH-professor Matti Goksøyr.
Den gangen var det også noen som luftet tanken om at det kanskje var litt ugreit å delta.
– De som snakket om å boikotte, ble beskyldt for å putte politikk inn i idretten, forteller Goksøyr.
– De som reiste for å delta, måtte jo erkjenne etter hvert at de deltok i det mest politiske OL som noen gang har vært arrangert.
Han mener det er litt naivt å tro at idretten kan eksistere i et vakuum upåvirket av samfunnet rundt.
Boikott eller ikke
Likevel er det sjelden vi ser reaksjoner som den vestlige boikotten av OL i Moskva i 1980. Eller østblokkens hevnboikott i Los Angeles fire år senere.
Kritiske stemmer har luftet seg i forbindelse med både sommer-OL i Beijing i 2008 og vinter-OL i russiske Sotsji i 2014, like etter invasjonen av Krim-halvøya.
Qatars behandling av arbeiderne som bygger nye fotballstadioner til VM i 2022, har heller ikke gått upåaktet hen.
– Argumentet om at sport ikke er politisk har fått absolutt forrang, sier Jensehaugen.
– Det veldig lite som tyder på at idretten som helhet har guts til å sende slike signaler om for eksempel menneskerettighetssituasjonen i Qatar, sier han.
Hvilket ansvar har utøveren?
I 1995 boikottet fotballspilleren Lars Bohinen en landskamp mot Frankrike i protest mot landets prøvesprengninger i Stillehavet. Det er ett av veldig få eksempler på enkeltutøvere som markerer seg.
De amerikanske friidrettsutøverne Tommie Smith og John Carlos skrev seg inn i historien da de gjorde Black Power-hilsen på seierspallen under OL i Mexico i 1968. Det siste året har det vært lignende protester innenfor den amerikanske fotballen.
Det vanlige er at utøvere lar det være opp til arrangører og lagledere å avgjøre hvor de skal løpe, sykle eller spille ball.
Jørgen Jensehaugen mener dette er enda et nivå av ansvarsfraskrivelse.
– Jeg mener at vi alle har et ansvar for å vurdere våre handlinger, og det burde ikke være noe unntak for idrettsutøvere.
– Generelt sier idrettsutøverne at de ikke vil blande seg inn i politikk, og det mener jeg er en logisk feilslutning. Det er også et politisk valg å si at du ikke vil blande deg inn i politikk, sier han.
Forskeren vil ikke legge føringer for hvilke standpunkter idrettsutøverne faller ned på, men han forventer at de tenker gjennom saken.
– Sett deg inn i situasjonen
Annonse
Norges eneste deltaker i årets Giro d’Italia er Vegard Stake Laengen som sykler for laget UAE – De forente arabiske emirater.
Jensehaugen anbefaler Laengen å sette seg inn i situasjonen.
– Hvis han etter det er komfortabel med å sykle, så er det opp til ham. Jeg skal ikke blande meg opp i hva han velger å gjøre, men jeg mener han har et ansvar for å forstå og gjøre den vurderingen basert på kunnskap.
– Idrett og politikk er alltid blandet sammen på en eller annen måte, sier Jensehaugen.
I Norge under andre verdenskrig blandet idretten seg inn i politikken i aller høyeste grad. Det som har fått navnet idrettsstreiken, frustrerte nazistene helt fra høsten 1940.
I andre tyskokkuperte land som Danmark og Frankrike fortsatte idrettsbevegelsen som før. Argumentet var det samme som nå: Vi blander ikke idrett og politikk.
– Det rådende synet var at idretten skulle være underholdning, avkobling, litt fri fra en ellers grå hverdag. I Norge ville man heller bruke idretten til å kjempe, forteller Matti Goksøyr.
Han har skrevet boka Skjebnekamp. Norsk idrett under okkupasjonen 1940–1945 sammen med Finn Olstad.
– Under andre verdenskrig gikk idretten i Norge i front og var det første store sivile området som gikk til boikott. Lærere, kirken og teatrene fulgte på etter hvert, forteller Goksøyr.
Vil du lese mer om idrettsstreiken under andre verdenskrig? Norges idrettshøgskole har publisert denne artikkelen her på forskning.no: Nazistene fikk aldri skikk på Idretts-Norge
