Sildekrise endret forskningen

Da havet ble svart i 1969, tok Norge en ny retning i både havforskningen og ressursforvaltningen.

Publisert
Norsk sildefiske var i ferd med å tømme havet og i 1969 ble sildekrise. (Foto: Øyvind Tangen, Havforskningsinstituttet)
Norsk sildefiske var i ferd med å tømme havet og i 1969 ble sildekrise. (Foto: Øyvind Tangen, Havforskningsinstituttet)

- Mange norske havforskere holdt lenge fast ved at nedgangen i fangstkvanta, spesielt for sild, skyldtes naturlige svingninger, sier historiker Vera Schwach.

- Det ble ikke innført fiskekvoter før havet utenfor norskekysten nesten var tømt for sild.

Schwach har nylig tatt doktorgraden på fiskerirettet havforskning ved Institutt for arkeologi, kunsthistorie og historie ved Universitetet i Oslo.

Havet tømmes

Det hele endte med et sammenbrudd i sildestammen i 1969. Hendelsen representerte ifølge historikeren et vendepunkt for havforskningen.

- Krisen som oppsto da silda forsvant, frembrakte et skifte i vitenskapens rolle i fagforvaltningen og indirekte også overfor fiskerinæringen, sier Schwach.

Målet for havforskningen gikk fra å skulle fremme økonomisk modernisering til å danne grunnlag for en regulering av overbeskattede fiskeressurser.

- Et kjernepunkt i det nye reguleringsregimet var at kvoteberegningene av totalt anbefalt fangstmengde skulle baseres på vitenskapelige modeller, forklarer historikeren.

Næring med enorm betydning

Schwach har studert hva som skjedde da de norske fiskeressursene holdt på å tømmes, og om sammenhengen mellom vitenskapelige undersøkelser og næringspolitiske mål.

- Fiskerinæringen hadde en enorm betydning for utviklingen av kystsamfunnene og resten av nasjonen, forteller hun.

Det var likevel et stort problem: Størrelsen på fangstutbyttet vekslet veldig fra år til år.

Et økonomisk problem

- Manglende fangstutbytte ble først og fremst sett på som et økonomisk problem som måtte løses vitenskapelig, sier Schwach.

Allerede i 1860 vedtok Stortinget å etablere Fiskeriundersøkelsene. Det skulle bety starten på en av Norges eldste og viktige videnskapstradisjoner.

- Noe av det som karakteriserer norsk havforskning er at miljøet i stor grad eksisterte i institusjoner utenfor universitetene.

Schwarh forteller at den norske havforskningen sprang ut av statens behov for kunnskap. Særlig viktig var det å forstå vekslingene i fangstutbyttet av sild og torsk - de økonomisk viktigste fiskeslagene. To ulike forklaringsmodeller stakk seg tidlig ut.

- Norske havforskere mente at fiskefangstene vekslet av naturlige grunner.

- Det var et syn som sto i motsetning til internasjonale forskere – særlig britiske – som tidlig forklarte svingningene med overfiske og begrunnet synet med observasjonener av fiskebestander, blant annet i etterkant av de to verdenskrigene da fisket på havet stoppet opp, sier Schwach.

Lokale observasjoner

Vera Schwach. (Foto: Annica Thomsson)
Vera Schwach. (Foto: Annica Thomsson)

Schwach påpeker at norske vitenskapsmenn hadde tett kontakt med fiskerne og fikk mye kunnskap fra dem.

- Den norske fisketradisjonen bar på mye kunnskap om hva som foregikk med fisken langs kysten, men fiskerne visste mindre om den biologiske sammenhengen med de store havstrøkene der de ikke drev fiske, sier hun.

Tok feil

Hun påpeker at fordi om norsk havforskning tok feil i sine teorier om hva som forårsaket svingningene i fiskefangsten, var ikke forskningen direkte feilslått.

- Allerede i 1914 hadde norske havforskere funnet en forklaring på hvilke naturlige faktorer som fører til vekslinger i fangstene, nemlig at størrelsen på årsklassene avgjøres på yngelstadiet og at det er tilgangen til planktonmat som er avgjørende for yngelens overlevelse.

- Det var en teori nordmennene fikk stor gjennomslag for i det internasjonale fagsamfunnet av havforskere i mellomkrigsårene, sier Schwach.

Selv om sammenbruddet i sildestammen endte med en erkjennesle av at det norske vitenskapsmiljøet hadde tatt feil i forhold til årsaken til vekslingene i fangstutbyttet, førte det ikke til noen oppvask hverken vitenskapelig eller politisk.

- Fiske på lodde og det gryende havbruket tok av for mye av presset på fiskestammene, forteller hun.

Etter noen år var også oljeindustrien i gang og skapte nye arbeidsplasser for kystbefolkningen.

Havforskningen ble på den tid involvert i nye sider innenfor fiskerinæringen, blant annet etableringen av havbruket, sier hun.

- Og silda, hvordan går det med den?

- I dag er sildestammen i god forfatning. Norge eksporterer igjen sild til Russland og andre land, sier Schwach.

Referanse:

Vera Schwach: Til havs med vitenskapen. Fiskerirettet havforskning 1860-1970, doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo 2012