Kronikk: Sarkozys EU-bragd og gordiske knute

KRONIKK: Fjorårets franske EU-formannskap har trolig vært det meste vellykkede for Paris siden 1989. Sarkozy har store ambisjoner i EU, men både innenrikspolitikken og Obama kan stå i veien for han, skriver Franck Orban i denne kronikken.

Publisert

Frankrikes EU-formannskap, som fant sted mellom juli og desember 2008, så lenge ut til å gjenta de samme feilene som var blitt gjort under forrige fransk EU-formannskap i 2000. I ettertid fremstår det likevel som en suksess.

Eksterne faktorer har mye av æren for et slikt utfall. Russernes militære inntog i Georgia, den raske spredingen av finanskrisen og valgkampsforløpet i USA endret premissene for det franske EU-formannskap radikalt.

Det første gjenskapte fryktfølelsen som europeerne dessverre for ofte trenger for å kunne handle sammen. Omfanget av den andre illustrerte at den geopolitiske orden som oppstod etter Sovjetunionens kollaps nå definitivt er borte og at EU-landene nå må ta sin del av det globale ansvaret. Til slutt åpnet slutten av Bushs administrasjon og utsiktene til et historisk maktskifte i USA en periode hvor EU-landene til en viss grad kunne nyte økt internasjonalt spillerom.

Gjenreising av Frankrike i EU

Alle disse forhold dramatiserte EU-formannskapet og ga Sarkozy, som EU-president, en opportunitet som kunne, dersom han spilte sine kort riktig, gagne EU, gjenreise Frankrikes plass i Unionen og gjøre ham til en leder av internasjonale dimensjoner.

Han lot ikke denne muligheten gå fra seg og spilte en reell rolle i meglingen mellom Russland og Georgia, viste lederegenskaper og taktiske ferdigheter under prosessen som førte til at irene fikk en ny ratifiseringsrunde om Lisboa-traktaten i 2009 og arbeidet aktivt for å få EU-landene til å møte finanskrisen samlet.

Likeledes bidro han til at EU mot all forventning vedtok klima- og energipakken. Formannskapet viste også evne til bedre samarbeid med EUs sentrale institusjoner, og en tilsynelatende vilje til å prioritere konsensus framfor konfrontasjon. På bakgrunn av dette kan man faktisk slå fast at fjorårets franske EU-formannskap trolig har vært det meste vellykkede for Paris siden EF-formannskapet i 1989.

Sarkozy kan dermed med en viss rett nyte sin suksess. Paris oppnådde tre viktige ting. Den ene er en økt forståelse for at rent markedsliberalistiske løsninger for EUs økonomiske problemer ikke lenger er tilstrekkelige, og for at man må søke bedre balanse mellom liberalisme og keynesianisme.

Dette er det stikk motsatte av hva Sarkozys eget partiprogram stod for under presidentvalgkampen i 2007, men er absolutt i tråd med grunnleggende fransk økonomisk kultur. Videre pustet formannskapet nytt liv i ideen om at EUs effektivitet handler om politisk lederskap, og at dette best oppnås når man beholder mellomstatlighet som et førende prinsipp for EU.

Nicolas Sarkozy (Foto: sarkozy.fr)
Nicolas Sarkozy (Foto: sarkozy.fr)

 


Ekte europeer med internasjonal tyngde

Til slutt er Frankrike iført Sarkozy ikke bare er tilbake som tung aktør i EU. Franskmennene har til en viss grad klart å overta lederskapet i EU. Hvor lenge det vil vare er alltid usikkert. Ser man på fransk innenrikspolitikk, så virker det som Sarkozy bestod prøven som vil føre ham til gjenvalg i 2012.

Med sin nye etikett som ekte europeer og fransk president med internasjonal tyngde kan han nå gå i De Gaulles, Mitterrands og Chiracs fotspor, mens sosialistene splittes. Det aller kanskje viktigste utfall av formannskapet er uansett at franske velgere igjen begynner å tro på EU som politisk prosjekt.

Den franske presidenten har uttalt at EU ”forandret ham”, og at han ønsker å spille en tung rolle i EU etter at tsjekkerne overtok EU-formannskapet i januar. Om dette lar seg gjøre avhenger av tre ting.

For det første vil han i 2009 ikke lenger ha den samme grad av politisk synlighet å spille på internasjonalt. Hvordan Sarkozy vil utøve et EU-lederskap uten å trosse andre medlemsland og EUs institusjoner gjenstår å se. Israels invasjon av Gaza-strippen utgjorde i den forstand en først test på dette. Sarkozy reiste til Midtøsten for å få i stand en våpenhvile mellom Israel og Hamas sammen med Egypterne og kalte israelske angrep for ”uakseptable og overproporsjonerte”, mens tsjekkisk UD forsvarte Israels rett til selvforsvar.

Mer uenighet mellom EU-land eller EU-institusjoner og formannskapslandet, og et Tsjekkia som fortsatt preges av konflikt mellom landets euroskeptiske president Václav Klaus og Mirek Topolaneks EU-vennlig regjering rundt landets ratifisering av Lisboa-traktaten, vil kunne føre til en ny lederskapskrise i EU som vil lamme Unionen i en kritisk fase.

USA er tilbake

Den andre faktoren som kan påvirke Sarkozys ambisjon er at USAs president Obama trolig mente det han sa da han slo fast at Amerika is back. Mange gleder seg over at Bushs administrasjon endelig har kommet ved veis ende. Disse håper på en reell forbedring av det transatlantiske forholdet.

La oss likevel ikke glemme en viktig ting: en ny amerikansk president, selv om han er en ærlig demokrat (dvs. liberal), vil alltid ha som primær oppgave å beskytte amerikanske interesser og sørge for at USAs hegemoni vedvarer. Harvard-professoren Dominique Moïsi noterte nylig i denne sammenheng at ideen om at verden har blitt multipolær ennå ikke har sunket ned i amerikanernes underbevissthet.

USAs internasjonalisme er derimot fremdeles basert på en overbevisning om at De forente stater er noe unikt og at Amerika nærmest har et guddommelig oppdrag å fullføre. Obama, selv om han antydet mer samarbeidsvilje med omverdenen under valgkampen, ga ikke inntrykk av å være den som vil bryte med denne tradisjonen. En eventuell forverring av den økonomiske krisen vil også gjøre det vanskeligere for europeiske ledere å påvirke den internasjonale dagsorden i ønsket retning uten å kollidere med Washington.

I Sarkozys tilfelle vil kvaliteten på fransk-amerikanske relasjoner preges av omstendighetene rundt Frankrikes gjeninntreden i NATOs integrerte strukturer i april 2009. En suksess vil ha følger for EUs ambisjoner om å spille en reell sikkerhets- og forsvarspolitisk rolle utad.

Ambisjoner vs økonomi

Til slutt kan ingen statsleder unnslippe innenrikspolitikken for evig. Selv om mange hevder at Sarkozy siden 2007 har avskaffet alt som kunne ligne på en regjering for å styre landet selv, herjer det liten tvil om at EU har vært hans hjertesak i 2008.

Nå må han vende tilbake til mer hjemmelige forhold. Og der står han overfor formidable utfordringer med tanke på hvordan Frankrike skal ledes ut av resesjonen uten at dette skal føre til sosialt kaos. Flere eksperter mener faktisk at landets økonomi er i meget kritisk tilstand. Budsjettunderskuddet for 2009 forventes å utgjøre minst 745 milliarder kroner, og det offentlige gjeldsnivå vil trolig overstige 69 % av nasjonalproduktet.

For å støtte veksten og få kontroll over en ledighet som stiger raskt offentliggjorde Fillon-regjeringen i desember 2008 en krisepakke på hele 234 milliarder kroner. Mye tyder på at denne pakken ikke tillatter en reell motkonjunkturpolitikk. Der ligger Sarkozys gordiske knute. Han kan godt ha store ambisjoner for seg selv, for Frankrike og for EU.

Men en svak fransk økonomi over tid vil gjøre det stadig hardere for Paris å påberope seg en fortsatt lederrolle i EU.