På jakt etter grønlandshvalen

Det finnes hvalarter som er langt mer truede enn den vågehvalen som får så mye oppmerksomhet. Grønlandshvalen er en av disse litt glemte artene. Nå skal norske forskere finne ut hvor dårlig stelt det egentlig er for grønlandshvalen på Svalbard, der man lenge regnet med at bestanden var borte. - Det blir spennende å se om vi i det hele tatt finner noe, sier forsker Øystein Wiig.

Publisert

Øystein Wiig er professor ved Universitetet i Oslo, ved det som heter Universitetets naturhistoriske museer og Botanisk hage. Det er kanskje enklere å si at han jobber på Zoologisk museum. Da kan man nemlig også nevne at han sitter på et verneverdig kontor der den kjente norske zoologen Robert Collett holdt hus for nesten 100 år siden.

Wiig er tidligere isbjørnforsker ved Norsk Polarinstitutt, men nå skal han lede studiene av grønlandshval på Svalbard. Norges Forskningsråd har donert 2,4 millioner kroner, og med 150 000 fra Nordisk Ministerråd er et lenge etterlengtet forskningsprosjekt endelig i gang.

Prosjektet er et samarbeid mellom Universitetets naturhistoriske museer, Havforskningsinstituttet og Bergen Museum.

"Øystein Wiig leker Bjørnen sover. (Foto: Andrew Derocher)"
"Øystein Wiig leker Bjørnen sover. (Foto: Andrew Derocher)"

Telle hval

Første post er å finne, og deretter telle, hvalen.

- Å telle grønlandshval ved Svalbard er nærmest som å finne en nål i en høystakk, men vi har en del nyere observasjoner ved nordvesthjørnet av Spitsbergen, der grønlandshvalen tidligere ble fanget. Havforskningsinstituttet skal nå kombinere sine telletokter etter andre hvalarter med å se etter grønlandshval, som del av dette prosjektet. Og hvis vi finner hvalen, skal vi prøve å ta hudprøver (biopsi) av dem for genetiske studier og kanskje merke dem med radiosendere, sier Wiig. Som mener det blir spennende å se om man i det hele tatt finner noe.

- Selv om det helt klart er noen dyr der. Det er neppe færre enn ti og neppe flere enn 150, men anslagene er bare gjetninger, sier professor Wiig.

Grunnen til dette er at grønlandshvalen har en mildt sagt blodig historie.

Da Svalbard ble oppdaget av Willem Barents i 1596, var det så mye grønlandshval at den blir regnet som en karakterart ved øygruppen. Bestanden ved Svalbard talte anslagsvis 30-40 000 dyr. Det skulle ikke vare lenge.

Grønlandshvalen er en langsom svømmer, er ganske fredelig av seg og har et halvmeters spekklag som gjør at den ikke synker når den dør. I tillegg er verdens nest største dyr, og kan komme opp i 100 tonn. Så selv med et solid spekklag snakker vi om mye kjøtt. Derfor er det kanskje ikke så rart denne hvalen ble så populær blant fangstfolk at den ble kalt “the right whale”, et navn som fortsatt brukes.

Så “riktig” var dette store pattedyret at da 1800-tallet gled over i 1900-tallet, ble grønlandshvalen regnet for å være så godt som borte. Det samme skjedde i de andre bestandene som fantes rundt Nordpolen, der hvalen hadde slurpet krill blant isflakene. Hvalen ble fredet i 1930, men det så ikke lyst ut.

"Grønlandshvalen er ikke akkurat småvokst. Her er en underkjeve. (Foto: Øystein Wiig)"
"Grønlandshvalen er ikke akkurat småvokst. Her er en underkjeve. (Foto: Øystein Wiig)"

Hvalen sett igjen

Så, etter mange år, kom det noen lysglimt i havmørket.

- Etter krigen og mot vår tid var det noen få observasjoner. Og da man systematiserte observasjonene, viste det seg at russerne hadde sett en del hval ved Franz Josefs Land. Jeg var på en av de første ekspedisjonene til Franz Josefs Land i 1990 etter at området ble åpnet for vestlige forskere, og jeg så personlig syv dyr. Deretter ble de sett på Svalbard, og telletoktene til Havforskningsinstituttet hadde sett noen.

Så i dag ser situasjonen litt lysere ut.

Grønlandshvalen, Baleana mysteticus, består i dag av fem forskjellige bestander i Arktis. I fire av disse regner man med at det kanskje er 600-700 dyr til sammen. Den femte er i Beringstredet og kan telle opp mot 8 000 dyr, men her drives det til gjengjeld fangst.

- Amerikanske inuitter har fått tillatelse fra den internasjonale hvalfangstkommisjonen til å drive jakt med tradisjonelle metoder på 30-40 dyr i året. Men alle bestandene er veldig reduserte, og det spørs om dette er forsvarlig. Det sies at bestanden i Beringstredet har økt med tre prosent i året, men nå har det kommet nye metoder for aldersbestemmelse. Foreløpig viser disse bestemmelsene at grønlandshvalene kan bli mye eldre enn man tidligere trodde. Og hvis hvalene virkelig kan bli over 200 år gamle, forandrer det helt på modellene man har brukt for å estimere om dette er forsvarlig fangst, poengterer professoren.

"Hudprøver kan også tas med lanse, men det krever sterkere nerver. (Foto: Øystein Wiig)"
"Hudprøver kan også tas med lanse, men det krever sterkere nerver. (Foto: Øystein Wiig)"

Å teste en hval

Å ta prøver av hvaler er verken lett eller ufarlig. Heldigvis er det enklere med grønlandshvalen, mye av samme grunn som at den er truet i utgangspunktet - nemlig at den er så dorsk av seg.

Trikset er å kjøre båter etter hvalene og ikke gi dem tid til å hvile ut etter dypdykkene, som kan vare i 10-20 minutter. Etter hvert vil dyrene bli slitne, svømme langsommere og dermed kan man komme nær dem. Geværer eller armbrøster avfyrer spesielle prosjektiler som fungerer på samme måte som de kjøkkendingsene man stikker ut kjernehusene på epler med. Hver av disse tar med seg en bit av hvalens hud, og dette er glimrende materiale å studere.

- Hoveddelen av dette prosjektet er å studere grønlandshvalens genetikk over tid, for å se på bestandsforholdene. Dessuten kan vi studere forandringer over tid, fordi vi kan sammenligne nye prøver med DNA fra 10 000 år gammelt beinmateriale som vi finner på kysten av Svalbard og på Norskekysten, forklarer Wiig.

Dette materialet ligger i dag lagret først og fremst ved Bergen Museum og på De naturhistoriske museer på Tøyen

Denne sammenligningen kan være av avgjørende betydning for å se på hvalens sjanse til å klare seg. Når bestanden går voldsomt ned som følge av jakt (som for eksempel etter den brutale fangsten på grønlandshval) kan bestanden ta seg opp igjen, men bestanden må gjennom det man kaller en genetisk flaskehals: Det er bare noen få dyr som skal levere arvemateriale til en hel bestand. Dette kan være et problem for den genetiske variasjonen, og til syvende og sist ha betydning for artens sjanse for å overleve.

"Øystein Wiig i sin tidligere jobb. Ingen bamser ble skadet i dette opptaket. (Foto: Andrew Derocher)"
"Øystein Wiig i sin tidligere jobb. Ingen bamser ble skadet i dette opptaket. (Foto: Andrew Derocher)"

Internasjonalt samarbeid

Men fangst og “flaskehalser” er ikke det eneste som truer grønlandshvalen. Hvalene er knyttet til drivisen, og dermed vil endringer i isdekket på polen som følge av global oppvarming kunne få stor betydning for denne artens fremtid. Derfor inngår også Norges nye grønlandshval-studie i et større sirkumpolart prosjekt som ledes fra National Museum of National History i New York.

Og det er vel ingen grunn til å legge skjul på at studiet av hvalen kan ha betydning for oss norske borgere som ikke har finner, også. For det kan jo sikkert hjelpe på Norges image i en verden som er sterkt skeptisk til vår håndtering av hvalen.