Ja, planter har også hormoner.
De bruker dem til å styre alle mulige prosesser, som vekst, formering, selvforsvar og kommunikasjon med bakteriene i miljøet. Akkurat som hos oss mennesker.
Et fascinerende faktum er imidlertid at plantehormoner også finnes i mennesker. Enkelte av dem produseres i kroppen vår. Mange andre får vi i oss igjennom maten.
Tidligere forskning tyder på at slike stoffer faktisk påvirker prosesser i kroppen. Dessuten vet vi at plantehormoner virker inn på økosystemet av mikroorganismer i tarmen, som i neste omgang spiller inn i en rekke ulike kroppsfunksjoner.
Dette får forskerne Emilie Chanclud og Benoît Lacombe til å tenke følgende:
Antagelig spiller plantehormonene en rolle både direkte i kroppen og i forholdet mellom oss og tarmbakteriene våre. Kanskje er de mye viktigere for helsa vår enn noen har ant?
Betennelse og blodsukker
Chanclud og Lacombe lister opp flere kjente eksempler på at plantehormoner faktisk kan påvirke kroppen. Som at plantestresshormonet abcissinsyre påvirker insulinnivået og at andre plantehormoner påvirker kreftceller eller demper betennelse.
Dyr og planter har tydeligvis noen signalstoffer til felles.
Jørgen Valeur fra Lovisenberg Diakonale Sykehus synes dette er svært spennende:
– Man kan tenke seg at dette er signalstoffer som er en del av et felles urspråk mellom alt levende, sier han.
For Jan Raa, pensjonert professor i mikrobiologi fra Universitetet i Tromsø, er ideen til Chanclud og Lacombe langt fra ny.
– Min første reaksjon på dette utspillet er at det jammen er på tide at forskningen begynner å se på disse sammenhengene mellom planter, dyr og mikrober, sier han.
Raa tror at både plantehormoner og andre stoffer i plantene kan ha stor betydning for folks helse.
– For meg er det helt utenkelig at mennesker og dyr i løpet av evolusjonen ikke har gjort seg avhengige av sekundære plantestoffer, det vil si organiske molekyler som ifølge etablert ernæringsvitenskap ikke har noen næringsverdi.
For hvis plantene likevel lager stoffene, hvorfor skulle vi bruke krefter på å utvikle egne varianter selv?
Men skal et slikt system fungere, er dyra avhengige av at de riktige stoffene finnes i store nok mengder i maten.
Mer enn næringsstoffer
Hvis Raa og de franske forskerne har rett, kan mye ha gått under radaren i forskningen på mat og helse.
– Ernæringsvitenskapen har sett på energi inn og energi ut, på essensielle aminosyrer, og på hvilke vitaminer og fettsyrer vi trenger, sier Raa.
Men kanskje dette ikke er nok?
For mange år siden gjorde Raa selv en tankevekkende erfaring, da han og kollegaen Johan Steen skulle lage fôr til rypekyllinger.
– Vi lagde først et fôr som var satt sammen etter alle ernæringsvitenskapens regler. Men problemet var at kyllingene døde, alle som én. Det viste seg at de fikk alvorlige tarminfeksjoner.
Det var da Raa stilte seg spørsmålet: Hva er det rypene spiser i naturen?
– Vi samlet inn bjørkeknopper og røsslyng og blåbærblader og en masse annet. Vi frysetørket det og malte det opp til et pulver. Og så blandet vi litt av pulveret inn i fôret vi hadde lagd tidligere.
Denne gangen overlevde kyllingene.
Men hva eksakt kan det ha vært som gjorde forskjellen?
Påvirker bakteriefloraen
Både Raa og de franske forskerne mistenker at mye handler om bakterier.
De senere åras forskning har vist at tarmbakteriene vår spiller en avgjørende rolle for helsa. Og ubalanse i tarmfloraen er forbundet med mange sykdommer, fra Crohns sykdom og ulcerøs kolitt til allergi, hjertesykdom og fedme.
Det er også klart at maten vi spiser påvirker tarmfloraen. Og dermed er vi nede på grunnspørsmålet i artikkelen til de franske forskerne:
Er tarmbakteriene et bindeledd mellom oss og det vi spiser? Er det slik at stoffer i maten endrer tarmfloraen, som igjen påvirker oss? Det betyr i så fall at stoffer fra maten vår kan påvirke helsa vår, selv om de ikke tas opp i kroppen.
Stoffer som vitenskapen har definert som uvesentlige for helsa, kan altså vise seg å være viktige likevel.
Kanskje kan de spille en viktig rolle i mange av livsstilssykdommene som har begynt å ramme oss stadig hardere i de siste 50 årene?
Ikke let etter enkeltstoffer!
Raa tror det var dette som skjedde med rypekyllingene. Ett eller annet i lyngen og knoppene fra skogen sørget for å opprettholde en balansert og sunn tarmflora, og hindret dermed betennelser og død.
Men hva? Kanskje plantehormoner. Eller sekundære plantestoffer, altså stoffer som finnes i plantene men som ikke er kjent som næringsstoffer for dyr eller mennesker.
– Dette burde være frontlinjen innen moderne ernæringsforskning, sier Raa.
Men han advarer mot å trekke forhastede slutninger. Og mot å tråkke videre i vitenskapens oppgåtte spor.
For ryggmargsrefleksen er så klart å lete etter spesielle enkeltstoffer. Et som hemmer betennelse eller et som regulerer insulin. Som vi kan syntetisere og lage medisiner av.
Det var slik Raa og kollegaen først tenkte om rypekyllingene også: Det måtte dreie seg om en enkelt komponent som virker beskyttende mot infeksjoner, som benzosyre eller sorbinsyre, som nå brukes som konserveringsmidler.
Men i dag tror han det var hele blandingen av sekundære plantestoffer. Det handler om grunnleggende økologi, sier han.
Et økosystem
Mange av de sekundære plantestoffene påvirker ulike bakterier. De hemmer noen og stimulerer andre. Til sammen skaper dette en balanse, slik at ingen enkeltmikrober blir for dominerende. Men hva skjer da om man tilfører store mengder av et enkelt stoff?
Da forstyrrer du balansen i økosystemet, ved å ensidig hemme eller hjelpe enkelte bakterier, mener Raa.
– Dette er økologiens første grunnlov: Du må ikke tilføre en ting som favoriserer én art, men noe som holder alle i sjakk.
Dette betyr i så fall også noe for forskningen innen feltet. For tidligere undersøkelser har jo nettopp dreid seg om å forsøke å isolere enkeltstoffer og så teste virkningen av større doser av dette stoffet.
Raa mener vi må begynne å tenke med slik han og Steen gjorde i forsøket med rypekyllingene: Hva slags mat var det folk fikk i seg før, som mangler i kosten vår i dag?
Og hva finnes i plantekosten vi spiser i dag, sammenlignet med før? Hvor mye har moderne foredling og dyrkingsmetoder påvirket sammensetningen av stoffer i matplantene?
Her gjenstår det veldig mye å finne ut av, sier Valeur fra Lovisenberg Diakonale Sykehus.
– Men tanken er sådd. Nå må vi legge opp forskningen slik at vi blir flinkere til å lytte til det felles språket som kan finnes mellom planter, bakterier og dyr.
Referanse:
Emilie Chanclud & Benoît Lacombe, Plant Hormones: Key Players in Gut Microbiota and Human Diseases?, Trends in Plant Science, september 2017. Sammendrag.
