Kronikk: Mer fokus på viktige ulikheter

De rikere blir rikere. Men det er viktigere å se på utviklngen i de laveste inntektsgruppene og hvorfor lave inntekter går i arv, mener Pål Schøne.

Publisert

Inntektsulikhetene i Norge øker. De rikes andel av Norges samlede inntekter er doblet fra 1990 til i dag. Det viser nye forskningsresultater fra Rolf Aaberge ved Statistisk sentralbyrå og Anthony Atkinson ved Oxford University.

Vi må tilbake til før krigen for å finne så mye rikdom konsentrert i én prosent av befolkningen som i dag.

I 1990 disponerte den rikeste én-prosent-andelen av befolkningen fire prosent av totalinntekten, mot åtte prosent nå. Forfatterne Aaberge og Atkinson mener at trendskiftet etter 1990 blant annet har bakgrunn i dereguleringen av økonomien og i skattereformen av 1992, som åpnet for at kapitaleierne fikk en større andel av totalinntekten i samfunnet.

Debatten om de rikes andel av samfunnets inntekter var allerede varm etter at universitetslektor Magne Flemmen ved Universitet i Oslo på forsommeren la fram tall som viste at de som hadde mye fra før, har fått enda mer.

Flemmens resultater viser at de rikeste stikker av med en stadig større del av samfunnskaken. Han mener videre at denne gruppen rikfolk i hovedsak er et lukket selskap begrenset til dem som er født med sølvskje i munnen – rikdom går i arv.

I sommerens debatt om de rikes posisjon i samfunnet har selvsagt også politikerne deltatt. Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg uttalte for eksempel i et intervju til NRK at utviklingen er bekymringsfull, og at de rikeste nå ”må flås”.

Debatten om de rikes posisjon og om de som har mye fra før, har stukket ytterligere av, kan det sies en del om, knyttet til både definisjoner av inntekt, betydningen av konjunkturer og betydningen av endringer i skattereglene de seneste årene.

Utvikling i bunnen

Men la det være, vårt lille poeng er dette: Offentlig debatt om ulikhet og utvikling i Norge har etter vår mening en tendens til å dreie seg om ulikhet på toppen av inntektsfordelingen. Men utvikling i ulikhet kan skje både på toppen og på bunnen av inntektsfordelingen, og det er etter vår oppfatning nå viktig å fokusere mer på om de med lave inntekter har falt fra enn om de med høye inntekter har stukket av.

Debatten bør være mer opptatt av ulikhet og sosial reproduksjon i de lavere inntektsgruppene. Hvordan har utviklingen i bunnen utviklet seg de senere årene, går lave inntekter i arv, hva er konsekvensene av slik arv, og hva kan gjøres for å komme ut av slike ”onde sirkler”?

Det finnes en del forskning på disse spørsmålene i Norge som indikerer at ”onde sirkler” finnes, og at konsekvensene for barna kan være alvorlige, knyttet både til sosial inkludering, skoleprestasjoner og senere arbeidsmarkedskarriere.

Mer fokusering på disse spørsmålene og hvilke virkemidler som kan bidra til å bryte slike ”onde sirkler”, er viktig fordi det er i de lavere delene av inntektsfordelingen de viktigste velferdsmessige konsekvensene av ulikhet ligger.

At de rikeste har blitt enda litt rikere siden sist, er i denne sammenheng mindre interessant.

Trykkes også i Søkelys på arbeidslivet 2/2008.