I doktorgradsavhandlingen «Skoling af Lyst» fra Aarhus universitet undersøker Helle Bjerg elevers opplevelser av lærere gjennom de siste 50 årene.

Hun forteller at lærere oppnår autoritet ved å kunne håndtere elevers forsøk på å utfordre deres maktposisjon.

Men lærerrollen har forandret seg, og det elevene krever av læren for å tildele ham eller henne en autoritetsrolle er endret markant.

– Jeg vil gjerne ta et oppgjør med historien om at «en gang hadde læreren autoritet, nå har hun det ikke». Gjennom hele perioden kan jeg se eksempler på hvordan elevene utfordrer og prøver, men faktisk også etterspør, lærerens autoritet.

– I det perspektivet skal bråk forstås som elevenes forsvar for forestillingen om at det er læreren som skal opprettholde skolens orden gjennom sin autoritet. Poenget mitt er at disse handlingene ikke truer skolens sosiale orden.

– De er derimot et forsvar for skolens orden, som hviler på en fantasi om at læreren skal besitte noe spesielt for å få lov til å være lærer, forklarer Bjerg.

Fra forskjellig til jevnbyrdig

Grovt sagt siler elevene ut  lærere de ser som svake, og sjekker om læreren er autoriteten sin verdig.

En svak lærer, i elevenes øyne, kan for eksempel være at læren oppleves som urettferdig eller overskrider personlige grenser. Men siden 50-tallet har premissene for hva som en god lærer forandret seg.

– Det som har endret seg, er elevenes forestillinger om hva det er læreren har eller gjør som skaper autoriteten.

– På 1950-tallet bedømmes lærerne etter om de er rettferdige eller urettferdige. Men i dag er det viktigere at lærerne inngår i personlige relasjoner som tar hensyn til hver enkelt elevs særlige behov. Læreren er gått fra å skulle utøve rettferdighet til å utveksle personlighet, sier Bjerg.

Hun har intervjuet 31 elever som gikk på skolen på 50-tallet, 70-tallet og 90-tallet om opplevelsene deres av skolen og læreren.

Læreren har på denne tiden beveget seg fra bak kateteret og ned til elevene. 

Bjerg skriver at på 50-tallet blir den gode læreren beskrevet som en med «interesse for oss» som var «forskjellig fra oss». På 70-tallet skulle læreren være «med oss» og «solidarisk med oss», og på 90-tallet skulle læreren være «som oss» og «jevnbyrdig med oss».

Erindringer

Blant de markante oppdagelsene er at den enkelte læreren på en måte er skolen.

Dermed kan elever gå på flere forskjellige skoler på en dag. Når det er en god, sympatisk og autoritetssterk lærer, går elevene på en god skole. Den urettferdige læreren som bare venter på å straffe elevene eller den forståelsesfulle læreren som går altfor tett på i sin personlige relasjon med eleven, representerer helt andre skoler.

Elevene opplevde dette særlig på 70-tallet, i brytningstiden mellom 50-tallets skole og den vi kjenner i dag.

Bjerg la spesielt merke til måten vi husker skoletiden vår. Det er ofte ikke de store linjene, men bitte små situasjoner vi husker best.

– De husker små detaljer ved den konkrete læreren. Lærens blikk, en underkjole som hang utenfor, lyden av lærerens sko. Det er sansinger, følelser og fornemmelser. Erindringer om et uvennlig ord eller en urettferdig straff har satt hele rammen for hvordan skolen egentlig påvirker elevene.

– De kan ha skapt lysten til å lære, til å lage bråk, til å være et annet sted. På mange måte setter skolen gang i fornemmelser og fantasier hos elevene om hvem det er de skal være, sier Bjerg.

Den objektive vennen

På 90-tallet er lærerrollen blitt tvetydig. Elevene forventer at læreren yter en form for objektiv rettferdighet, samtidig som læreren skal «se dem» og tilpasse undervisningen til individet.

Det stiller også særlige krav til at læreren skal kunne motivere eleven med undervisningen.

Et gjennomgående fokus i avhandlingen er hvordan skolen former og omformer elevenes motivasjon. Mange av elevene fra 1950-tallsgenerasjonen forteller hvordan de faktisk likte å lese og skrive hjemme, men ikke på skolen. I 1990-tallets eleverindringer er «lyst til læring» derimot blitt en plikt – og en rett.

– Opp gjennom 90-tallet er det bemerkelsesverdig at lysten skal drive arbeidet, og hvis ikke elevene kan finne lysten til læring, så kan de ikke lære noe. Når lyst til læring skifter posisjon på skolen – fra å være noe som ikke angår skolen til å være omdreiningspunkt for læring – så får kjedsomhet også en annen betydning, sier Bjerg og påpeker at det stiller nye krav til læreren.

– På 90-tallets skole er plikten til lyst forbundet med elevens rett til ikke å kjede seg. Tidligere var det elevens eget problem, men nå blir det lærerens ansvar å forme og tilrettelegge undervisningen slik at elevene ikke kjeder seg, avslutter hun.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Referanse: 

Helle Bjerg, Skoling af lyst. Fantasier og fornemmelser i tre elevgenerationers erindringer om livet i skolen 1950-2000,
Ph.d.-avhandling fra Institut for Uddannelse og Pædagogik (DPU), Aarhus Universitet, 2011