I et forskningsprosjekt har 45 ungdommer fortalt om sine erfaringer fra barnevernet. De savner mer ettervern og medvirkning.  (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
I et forskningsprosjekt har 45 ungdommer fortalt om sine erfaringer fra barnevernet. De savner mer ettervern og medvirkning. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)

Overgangen til voksenlivet er tøffere for barnevernsbarn

Ungdom i barnevernet trenger mer støtte enn andre når de skal over i voksenlivet. Men oftest får de mindre.

Publisert

Veronika Paulsen har selv bakgrunn fra arbeid i barnevernet og tar i disse dager doktorgrad om barnevernsbarns liv den dagen de skal over i voksenlivet.

– Alle har behov for oppfølging og sosial støtte i overgangen til voksenlivet. Men de fleste jeg har snakket med etterspør mer, sier Paulsen, som er stipendiat ved NTNU.

Intervjuer med 45 ungdommer som har hatt barnevernstiltak utgjør kjernen i doktorgradsarbeidet.

Vil bli hørt

Ungdommene og de unge voksne i alderen 16 til 26 år stilte opp med erfaringene sine, noen alene, andre i grupper. Dette ble først og fremst mulig på grunn av ungdommenes velvilje og Uteseksjonen i Trondheim og Gartnerhaugen la forholdene tilrette.

Paulsen var påpasselig med at intervjuene skulle skje på ungdommenes premisser. De måtte få fortelle om akkurat sine erfaringer med barnevernet og hva som var viktig for dem. To ting gikk igjen:

– De var opptatt av ettervern og medvirkning, sier Paulsen.

Ungdommene forteller at de i større grad vil bli hørt. De vil ha større innflytelse over sin egen hverdag og de beslutningene som blir tatt. Noen forteller at de har vært i samtaler, men at innspillene deres ikke ble lyttet til eller i hvert fall ikke fulgt opp.

– De har vært til stede, men ikke blitt hørt. Det opplever mange som en stor utfordring, sier Paulsen.

Flytter ofte

De aller fleste av oss famler oss litt frem i overgangen fra ungdom til voksen. Men mange har også familie og venner vi kan støtte oss til og kanskje rådføre oss med. Dette er ingen selvfølge for mange av barna som er i barnevernet.

Forskeren forteller at mange av disse ungdommene har veldig små nettverk, og dermed liten mulighet for å få slik støtte. Flere av ungdommene opplever at de har lite støtte fra foreldre og nær familie, og noen opplever at de må være en støtte for foreldrene heller enn motsatt.

Det at mange har flyttet mye, er en tilleggsbelastning:

– Det gjør at de ikke har mulighet til å etablere nære forhold. Det kan få betydning hele livet, påpeker Paulsen.

Mange flyttinger betyr at de har vært på flere skoler, hatt mange forskjellige lærere, og de har hatt ulike trenere. De kan ha hatt naboer og venner, men ikke de samme lenge. Mange har flyttet mye sammen med foreldre, men flere har også opplevd å flytte flere ganger etter at de kom under barnevernets omsorg. Én av ungdommene i studien har bodd på åtte ulike institusjoner.

Noen blir redde for å binde seg til andre mennesker fordi disse andre menneskene forsvinner så raskt ut av livene deres. Andre får rett og slett ikke sjansen til å binde seg.

Mange klarer seg dårligere

Ungdommer som har vært under omsorg i Norge, klarer seg jevnt over godt sammenlignet med ungdommer fra lignende forhold i andre land.

Men i snitt klarer de seg likevel dårligere enn dem som ikke har vært i barnevernet. De har jevnt over lavere utdanning og inntekt, er i større grad arbeidsledige og mottar mer sosialhjelp.

Dette har så klart mange årsaker, men det hjelper ikke at mange ungdommer mer eller mindre overlates til seg selv den dagen de skal ut i voksenlivet.

Disse ungdommene opplever en brå overgang til voksenlivet og får mindre oppfølging i denne overgangen enn ungdommer som ikke er i barnevernssystemet, selv om de egentlig har behov for mer.

Men noe kan gjøres.

Regler kan endres

– I utgangspunktet kan ungdommene få hjelp fra barnevernet til de er 23 år, men i praksis får mange hjelp atskillig kortere, påpeker Paulsen.

Fra du er 20 år får ikke kommunene refundert utgiftene til barnevernstiltakene fra staten gjennom Bufetat. Dette kan være én grunn til at tiltakene ofte varer kortere. 

– Det finnes ingen grunn til at kommunene ikke skal få refusjon til ungdommene er 23 år, mener Paulsen.

Samtidig vil dette gjelde ganske få, da mange av ungdommene ikke har såpass omfattende tiltak at de kommer inn under refusjonsordningen.

Like viktig er det å sikre at ungdommene som har behov for ettervern, faktisk får det. Oppfølgingen må dessuten være fleksibel, mener forskeren.

I tillegg bør aldersgrensen utvides, mener Paulsen. I Storbritannia kan de unge voksne få hjelp til de er 25 år. I Tyskland til de er 27 år.

– Det er ikke noen grunn til at ungdommene i det norske barnevernssystemet skal få oppfølging noe kortere. Aldersgrensa for ettervern har vært den samme i nærmere 20 år, på tross av at det i samfunnet generelt er en erkjennelse av at ungdomstiden blir stadig lengre og at de fleste får støtte fra foreldrene langt inn i voksenlivet, mener hun.

Ikke NAVs rolle

NAV kan heller ikke overta.

– Noen tror at ungdommene kan få hjelp fra NAV isteden. Men NAV har en annen rolle og gir en annen slags hjelp. De kan kanskje bidra med penger, men ikke med den sosiale støtten som mange av disse ungdommene trenger, påpeker Paulsen.

NAVs eventuelle hjelp blir altså noe helt annet. For i perioder av livet, kanskje hele livet, er den sosiale støtten det viktigste for mange av oss.

Referanse:

Paulsen, V.: Overgang til voksenlivet for ungdom i barnevernet. Doktoravhandling ved NTNU. (2017)