Som nyutdannet førskolelærer fikk Ninni Sandvik jobb på en småbarnavdeling. Hun oppdaget raskt at hun hadde lært svært lite om de aller minste barna. De under tre år. Hun følte hun kom til kort i jobben.

Den gangen, på syttitallet, fantes det veldig få pedagogiske tekster om de små barna, sier hun i dag.

Psykologisk faglitteratur fantes. Men det Sandvik opplevde på golvet med barna, stemte ikke med det hun leste i disse bøkene.

– Faglitteraturen sa at de minste barna var egosentriske. At de ikke lekte sammen, men ved siden av hverandre. Det stemte ikke med det jeg så av samspill og kommunikasjon. De ungene jeg jobbet med, satt ikke i hver sin boble. De kommuniserte med hverandre, om ikke med ord.

Sandvik begynte å skrive selv. Og fikk respons. Etter hvert førte det til hovedfag og doktorgrad i pedagogikk og jobb på Høgskolen i Østfold. 

Der jobber hun nå blant annet på masterstudiet i barnehagepedagogikk og småbarnsvitenskap.

– Det er det eneste studiet i Norge som har pedagogisk fokus på de minste barna, sier Sandvik.

Hva er den beste fagboka du har lest?

– Det er Ethics and Politics in Early Childhood Education av Gunilla Dahlberg og Peter Moss.

– Boka kom ut i 2005, så den har noen år på baken. Men jeg opplever at den er minst like relevant i dag som da den kom ut.
Forfatterne utfordrer en skjematisk tilnærming til arbeidet i barnehagen. Det at man har et mål, setter inn en metode, og så når man målet. Det blir for enkelt, mener Sandvik. 

Favorittboka byr på ulike filosofiske, etiske og politiske diskusjoner. I tillegg viser den eksempler fra barnehager i mange land.

– Forfatterne mener at barnehagene bør være åpne for forskjellighet og annerledeshet, heller enn institusjoner som legger vekt på å måle barn opp mot en normal standard. De vil ha en lyttende pedagogikk, etiske møter mellom mennesker og ser barnehagen som et sted for demokratiske prosesser, forteller Sandvik.

Hun er selv kritisk til ideen om at de voksne vet best og at toåringen bare skal ta imot. Hun er også kritisk til jakten på det normale barnet.

– Vi er på ville veier når vi forventer at en normal treåring skal være enkel å ha med å gjøre og rydde villig opp etter seg.

– Vi må møte barna med en åpen og lyttende holdning: hva har akkurat du å bringe til verden? Hvert barn er unikt. Alle barnehager har mange regler, men jeg vet ikke hvor produktivt det er. Kaos kan framstå som skremmende, men egentlig er det jo bare en annen form for orden.

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

– Noe nølende vil jeg anbefale boka Små barn og medvirkning – noen perspektiver, som jeg skrev sammen med Nina Johannesen.

–  Den kom ut i 2008 og er oversatt til svensk. Det faktum at den har kommet i tre opplag i Norge, og også er mye lest i Sverige, gjør at jeg drister meg til å anbefale en bok jeg selv har vært med å skrive.

Boka er på rundt 100 sider, og er sånn sett overkommelig for en som ikke er inne i faget.

– Vi diskuterer de yngste barna, fra 0 til 3 år, og deres rett til medvirkning i barnehagen. Det gjelder områder som etikk, kontroll, tvil, stillhet og lytting. Da boka kom ut, var det ikke skrevet mye om dette. Og vi har fått god respons hos studenter og barnehageansatte, sier Sandvik.

Hvilken fagbok vil du ikke anbefale?

Sandvik synes dette er det vanskeligste valget.

– Det er problematisk å skulle avvise en bok på denne måten. Jeg vil heller beskrive hva som kjennetegner bøker jeg ikke synes er produktive for tenkning og handling. Da bør man se etter to ting.

Det første kriteriet handler om hvem som er i fokus. Sandvik advarer mot bøker der kun voksenperspektivet råder.

– I barnehagepedagogikken finnes det mye litteratur som fokuserer på manglene hos barn. Bøker som ikke tar høyde for barnas eget bidrag inn i de pedagogiske prosessene. Men barndommen er ikke en mangelsykdom. Små barn gir også, de er ikke bare mottakere.

– Jeg vil ikke anbefale bøker som konsekvent insisterer på de voksnes perspektiver, og som underordner barns bidrag. Da blir pedagogikken tappet for vesentlige potensialer, og det blir for enkelt å være pedagog: Den voksne bestemmer og barnet tar i mot.

Det andre kriteriet dreier seg om overforenkling. Når pedagogikken blir til enkle oppskrifter og standardiserte tenkemåter.

– I slike bøker virker som det som pedagogen bare kan bestemme seg, og deretter gjøre det hun har bestemt, og så er alle lykkelige. Barns tilnærminger til verden underkommuniseres. Beslutninger er ikke sjelden ikledd godhetsargumentet til «barns beste».

– Dagens utdanningspolitikk har stor tillit til systematisering, formalisering og kontroll, og slike bøker bygger på dette. De tilslører ofte de dilemmaer, paradokser og tvilfremkallende situasjoner pedagogisk personale alltid står overfor. Dermed står vi i fare for at pedagogikken blir redusert til enkle verktøy og forvitres, sier Sandvik.