– Den svenske reindriftsloven trenger å ses over. Regelverket respekterer ikke samiske tradisjoner for reindrift eller private rettigheter, altså retten til å passe på egne rein og egne tradisjonelle områder.

– Her har Norge en mye bedre tilpasset lov, sier forsker i rettsvitenskap, svenske Kristina Labba. 

Hun anbefaler svenske myndigheter å se til forskjellige deler i den norske reindriftsloven fra 2007, som er bygget på samisk kultur og tradisjoner.

Tilpasset sovjetisk modell

De siste årene har Kristina Labba studert og sammenlignet regelverket innen organiseringen av de såkalte samebyene i Sverige. Samebyer kan sammenlignes med det vi på norsk kaller et reinbeitedistrikt.  

Hun mener at reindriftsloven i Sverige – rennäringslagen av 1971 –  ikke baserer seg på det tradisjonelle samiske systemet for reindrift. Den er heller tilpasset en modell med såkalte driftsenheter som henter inspirasjon fra kooperativdrift fra tidligere Sovjetunionen og fra de ikke-samiske tamreinlagene i Sør-Norge.

– Modellen med driftsenhetene er tenkt å rasjonalisere reindriften og øke lønnsomheten. Problemer kan oppstå i tilfeller der reindriften i stedet drives etter det tradisjonelle samiske siida-systemet, parallelt med loven, forklarer Labba.

• Les også: Samiske offerplasser avslører når reindrifta startet

Dras mellom to systemer

Hun mener reindrifta dras mellom to systemer, som er delvis motstridende. På den ene siden, loven, som gir alle medlemmene av samebyen samme rett til å bruke alle beiteområdene som ligger under den. På den andre siden, den tradisjonelle samiske måten å drive reindrift på, siida-tradisjonen.

Hvis vi ser på det første systemet, er den svenske reindriftsloven utarbeidet for en reindrift der reinene i en sameby, som utgjør medlemmenes private eiendom, deles inn i like store enheter, med 2–3000 rein, uten at eiendomsretten til reinen har betydning.

Det er samebyen som er ansvarlig for, og leder reindriften i de forskjellige driftsenhetene. En del av systemet er at samebyen nærmest ansetter medlemmene for å jobbe i enhetene og passe på reinene. 

Drives i praksis etter siida-tradisjonen

Forskjellige kilder tyder for øvrig på at dette ikke skjer i praksis, men at reineierne fortsatt driver etter et annet system, nemlig det tradisjonelle siida-systemet. Innenfor siidasystemet følger hver siida, eller familie, sin egen reinflokk, og bruker i hovedsak sine egne tradisjonelle beiteområder.

I disse tilfellene er loven altså ikke tilpasset måten reindrifta egentlig drives på.

– Konsekvensen kan bli at den svenske reindriftslovens bestemmelser blir utilstrekkelige, slår Labba fast.

• Les også: Forskere tilbakeviser at reindrifta i Sverige er truet

Sammenlignet lover

Labba har sammenlignet den svenske reindriftsloven – rennäringslagen av 1972 –  med de to svenske lovene som står den nærmest, og som reindriftslovens bestemmelser om samebyen har hentet sin grunn fra, nemlig lagen om ekonomiske föreningar (loven for økonomiske foreninger) og aktiebolagslagen (tilsvarer aksjeselskapsloven i Norge).

Reindriftsloven ble en slags forenklet versjon av disse to, fordi reindrift ble sett på som en spesiell næring. Labba har sett på hvor denne forenklingen ligger og hvilke konsekvenser det har fått for reindriftsutøverne.

Dårligere beskyttet mot misbruk fra styret og årsmøtet

I foreninger og aksjeselskap ligger det en sterk og godt utviklet beskyttelse mot at styret og årsmøtet kan misbruke sin maktposisjon. Det gjør det ikke i reindriftsloven, ifølge Labba.

– Den svenske reindriftsloven inneholder en form for beskyttelse mot internt maktmisbruk, men den er ikke like god som i lovene den bygger på. Det kan få negative konsekvenser for medlemmene av samebyen, mener Labba.

Blant flere ting mangler en generalklausul, som gjør at styret og årsmøtet ikke kan ta beslutninger som gir fordeler til visse medlemmer, men ikke andre.

• Les også:  En kamp om å passe inn i det samiske miljøet

Kan kreve inn penger

Labba kritiserer også en regel som gir samebyen rett å kreve inn penger fra medlemmene til samebyens kostnader for reindrift. En del av problematikken ligger i at kontrollreglene blant annet er utilstrekkelige. Bestemmelser for redegjørelse av pengebruk og revisjon er nemlig veldig forenklet i reindriftsloven.

– Tradisjonelt hadde samebyene – eller lappbyene som de het før 1971–  ikke mulighet til å kreve inn penger fra de andre medlemmene, alle hadde bare ansvar for egne reiner, forklarer jussdoktoren.

Klageretten fungerer ikke

– Medlemmene av samebyer som opplever urett kan klage, men også klageretten har flere brister, forklarer Labba.

Et medlem av samebyen kan klage til sametinget eller, i andre instans, til Förvaltningsrätten. Men selv om medlemmet får medhold i klagen sin her, fins det ingen som påser at styret i samebyen følger dette opp.

Mye kunnskap er kun muntlig

Kristina Labba forteller at doktoravhandlingen innebar mye møysommelig arbeid, fordi mye kunnskap om reindrifta er muntlig, og ikke skriftlig dokumentert.

Det finnes likevel en viss dokumentasjon på hvordan en siida tradisjonelt har blitt drevet.

– Heldigvis var det noen etnologer og sosialantropologer som gjorde en del studier på 1940- og 50-tallet i Sverige, om det indre liv innenfor reindrift, forteller Labba.

I de siste årene har det også blitt dokumentert en del i Norge om siidaen, både i rettskilder og utenomrettslig materiale, som Labba også har brukt.

• Les også: – Taushet om kjønn i forskning på urfolk

Norsk lov bygger på samiske tradisjoner

Labba har som sagt også sammenlignet den svenske rennæringsloven av 1971 med den norske reindriftsloven av 2007 og med det samiske siida-systemet. Her har hun sett på retten til beiteområder og intern organisering. Hun har også sett på hva som skiller den norske reindriftsloven fra den svenske.

– Den norske reindriftsloven bygger på samiske tradisjoner og gir siidaen rett til å ivareta sine egne særskilte interesser, så som arealinteresser, sier Labba.

I den svenske loven tilhører retten til reinbeitet hele den samiske befolkningen, og det er bare medlemmer i samebyer som får utøve retten.

Må revidere den svenske loven

– Konklusjonen min er at den svenske reindriftsloven må ses over på nytt. Regelverket for reindrifta i Sverige bør respektere private rettigheter – det vil si retten til å passe på egne rein og egne tradisjonelle områder.

– Hvorfor tok ikke svenske myndigheter hensyn til samisk kultur da loven ble laget i 1971?

– Det kan bygge på kunnskapsløshet eller et paternalistisk «vi vet best»-syn. Det kan også skyldes hvordan samfunnet for øvrig utviklet seg på den tiden, der rasjonalisering stod sentralt. Reindriftslovens hovedformål er å rasjonalisere reindriften og øke lønnsomheten innenfor den. Spørsmålet er om ikke lønnsomheten kunne ha blitt ivaretatt på en annen måte.

Men det har jo skjedd mye med synet på urfolk siden 1960-70-tallet, sier Labba, og utdyper:

– Også den gamle norske reindriftsloven av 1978 hadde som mål å rasjonalisere og øke lønnsomheten. Men den norske loven ble altså fornyet i 2007 og da ble den bygget på samiske tradisjoner og kultur.

– Så jeg anbefaler absolutt svenske myndigheter å hente inspirasjon fra den norske reindriftsloven, sier Labba.

• Les også: Brukte spillteori for å teste samarbeid blant reineiere

Har mer kunnskap om samisk kultur i Norge

– Er det tilfeldig at den norske reindriftsloven bygger mer på samisk kultur og samiske tradisjoner enn den svenske?

– Nei, det er det ikke. Reindriftslovutvalget gjorde det meget bevisst. Medlemmene hadde gode kunnskaper om samisk reindrift. I Norge gjøres mer forskning om samiske rettsspørsmål enn i Sverige, mye ved UiT, og også ved høyskolen i Kautokeino. 

Nå ønsker Labba å fortsette forskningen på området.

– Jeg synes det er spennende å forske, og vil gjerne fortsette med å undersøke spesielt samiske tradisjoner. Det er stort behov for å dokumentere dette. Det kan være vanskelig for et nasjonalt rettssystem å ordne opp i konflikter som har sin grunn i tradisjoner, hvis tradisjonene ikke er kjent for rettssystemet, avslutter jussdoktoren. 

Har stor betydning

Kirsti Strøm-Bull, professor ved Universitetet i Oslo mener forskningen Kristina Labba har gjort, dekker et viktig behov.

– Temaet som Kristina Labba behandler – de interne forhold i samebyen – er i liten grad behandlet tidligere, og aldri i den bredde som nå gjøres i hennes avhandling. Spørsmålene hun tar opp har stor betydning for den enkelte reindriftsutøver, som har hele sitt livsgrunnlag knyttet til samebyen, sier Strøm-Bull.

– Når det gjelder de interne forhold i samebyen, bygger den svenske rennäringslagen som er fra 1971, på lovregler som den gang gjaldt for økonomiske foreninger og aktiebolag, regler som ikke uten videre lar seg overføre til forholdene i en sameby. Avhandlingen har blant annet et særlig fokus på minoritetsvernet. En særlig styrke ved hennes tilnærming er at hun har nært kjennskap til reindriften, avslutter Strøm-Bull. 

Referanse:

Kristina Labba: Renskötselns interna organisering. Doktorgradsavhandling ved UiT - Norges arktiske universitet. 2018. Sammendrag.