Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Helsepersonell er enige om at forsvarlighet er det mest sentrale kriteriet i vurderingen av pasientenes behov.(Illustrasjon: Colourbox)
Sykehjemsplasser blir ikke rettferdig fordelt
Rettferdighet er et kjerneprinsipp i fordeling av velferdsgoder. Likevel er det variasjoner i hvordan norske kommuner tildeler sykehjemsplasser og vurderingene som ligger til grunn.
I et forskningsprosjekt ved Senter for medisinsk etikk, UiO, har postdoktor Anne Kari Tolo Heggestad sett på hvilke vurderinger som ligger til grunn for tildeling av langtidsplasser i sykehjem.
Hun har intervjuet og observert helsepersonell på tildelingskontor og korttidsavdelinger på sykehjem for å se hvordan de tar beslutninger om hvem som skal få sykehjemsplass.
Studien viser at helsepersonellet er enige i at forsvarlighet er det mest sentrale kriteriet i vurderingen av pasientenes behov. Forsvarlighet tematiseres av alle og gjenspeiles i lovverket. Helsepersonellet legger vekt på at en faglig vurdering må ligge til grunn, men forsvarlighet er ikke en fast størrelse.
– Når man skal prioritere knappe ressurser – som sykehjemsplasser – må man vurdere hver sak individuelt. Forsvarlighet kan tolkes ulikt. Er det mer uforsvarlig å la en person med demens bo hjemme enn en som har angst og sitter i rullestol? Utfordrer Tolo Heggestad.
Økonomi, skjønn, kultur og sterke pårørende
Anne Kari Tolo Heggestads studie viser at tildelingen av langtidsplasser ikke er basert på rettferdighet.(Foto: UiO)
Heggestads forskning viser at det er variasjoner i hvordan tildelingene foregår, selv om de involverte kan være enig i prinsipper som forsvarlighet.
En pasient som ville fått sykehjemsplass i en kommune, får kanskje ikke plass i en annen.
Variasjonene kan skyldes kommunenes økonomi, skjønnsmessige vurderinger blant helsepersonell, kultur på arbeidsplassen og ressurssterke pårørende.
– Helsepersonellet vi intervjuet er av den oppfatning at pårørende som klager til Fylkesmannen om avslag på sykehjemsplass, som regel alltid får snudd vedtaket. Vi vet også at økonomiske rammer spiller inn. Det er lettere å få sykehjemsplass i kommuner med romslig økonomi, mens strammere økonomiske rammer gjerne fører til at kommunen er villig til å ta større risiko, sier Heggestad.
Kommunene har en såkalt omsorgstrapp og retningslinjer tilsier at omsorg skal gis på lavest mulig effektive nivå, men også her er det ulike vurderinger som ligger til grunn.
– De som jobbet på korttidsavdelingene på sykehjem, foreslo oftere å tildele sykehjemsplass enn tildelingskontorene. Tildelingskontorene vil være sikre på at alternative omsorgstjenester er utprøvd før sykehjemsplass blir gitt, sier Heggestad.
Behov for nasjonale kriterier
Det er et uttalt politisk mål at flest mulig skal bo hjemme lengst mulig. Dette påvirker hvordan tjenester tildeles i kommunene. Noen pasienter klarer seg fint med avlastningsopphold eller dagtilbud, mens andre ikke gjør det.
Selv om den norske helsetjenesten vektlegger rettferdighet og at like saker skal behandles likt, viser Heggestads studie at tildelingen av langtidsplasser ikke er basert på dette.
– Det er den individuelle pasientens behov som må ligge til grunn for hvilke tjenester de mottar. For å kunne sikre en rettferdig fordeling av sykehjemsplasser trengs det felles nasjonale kriterier for hvordan dette skal vurderes. Av erfaring vet vi imidlertid at noen felles kriterier ikke alltid er nok. Det er kanskje enda viktigere at vi får mer åpenhet om prosessen rundt tildeling og mer fokus på uforutsette konsekvenser, konkluderer Heggestad.
