Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Flust av fluesopp. Inger Skrede og Sam Harrow trengte ikke lete lenge etter grønne fluesopper. (Foto: Eivind Torgersen / UiO)
Flust av fluesopp. Inger Skrede og Sam Harrow trengte ikke lete lenge etter grønne fluesopper. (Foto: Eivind Torgersen / UiO)

Norges giftigste sopp bringer forskere ned på kne

Grønn fluesopp er enda giftigere enn den hvite. Heldigvis for soppsankere er den ikke like vanlig. Bortsett fra i Grønliparken naturreservat på Jeløya, dit fluesoppforskere drar når de trenger noen eksemplarer av arten.

Publisert

På engelsk kalles den grønne fluesoppen death cap (dødshatt), på fransk calice de la mort (dødens beger) og på italiensk angelo della morte (dødens engel).

– Det er den giftigste soppen vi har i Norge, sier forsker Inger Skrede ved Universitetet i Oslo.

Likevel har forsker Sam Harrow kommet til Norge fra Wisconsin i USA for å sanke mest mulig av den.

– De kjemiske forbindelsene som utgjør giften i den grønne fluesoppen, er nydelige, sier Harrow.

Enda verre enn hvit fluesopp

– Både den grønne og den hvite fluesoppen inneholder giftstoffet amanitin, et veldig giftig stoff, forteller Skrede.

Grønn fluesopp skal ha enda høyere konsentrasjon av dette giftstoffet enn den hvite navnebroren.

Første del av den grønne fluesoppens vitenskapelige navn, Amanita phalloides, kommer fra denne giften.

Det andre leddet betyr egentlig fallosformet, men ifølge engelsk Wikipedia er det uvisst om det er likheten med en bokstavelig fallos (penis) eller med stanksopp-familien (Phallaceae) som har gitt den navnet.

– Den er ikke så vanlig i Norge. Den lever i løvskog, gjerne sammen med eik, hassel eller bøk. Og helst ikke på kalde steder, sier Skrede.

Nylig er den funnet på Stord, noe som er litt uvanlig.

Forsker Inger Skrede fra UiOs Institutt for biovitenskap. (Foto: Eivind Torgersen / UiO)
Forsker Inger Skrede fra UiOs Institutt for biovitenskap. (Foto: Eivind Torgersen / UiO)

Gjør ikke like mye skade som hvit fluesopp

Den hvite fluesoppen får hver høst skylda for flere sykehusinnleggelser. «Hittil i år er 12 personer innlagt med alvorlig soppforgiftning. Nesten alle har spist hvit fluesopp de selv har plukket i skogen», skrev Aftenposten 30. august.

Den grønne fluesoppen har ikke det samme dårlige ryktet, først og fremst fordi den ikke ligner på noen av de mest kjente matsoppene. Den hvite kan forveksles med sjampinjong.

– Hvis du ikke sjekker den så veldig nøye, kan grønn fluesopp ligne litt på en grønnkremle, sier Skrede.

Grønnkremle er ifølge Store norske leksikon en utmerket matsopp. Men ta en ekstra sjekk i soppboka eller hos soppkontrollen hvis du er usikker.

På europeisk fluesoppturne

Sam Harrow har bakgrunn som biokjemiker og synes nettopp giften er kjempespennende. Forhåpentligvis får hun mulighet til å studere disse kjemiske forbindelsene nærmere når hun nå innleder en Europa-turné. Norge er første stopp.

– Norge er et av de nordligste steder der grønn fluesopp vokser, sier Harrow.

Siden Norge ligger adskilt fra resten av Europa, kan det være store genetiske forskjeller mellom norske og fastlandseuropeiske individer av arten.

– Det kan også hende at de genetisk sett er veldig like, og det er nesten like interessant, sier Harrow.

Sam Harrow poserer med et stolt eksemplar grønn fluesopp. (Foto: Eivind Torgersen / UiO)
Sam Harrow poserer med et stolt eksemplar grønn fluesopp. (Foto: Eivind Torgersen / UiO)

I sju uker skal hun oppholde seg i Europa, klar til å rykke ut dit samarbeidspartnere ved europeiske universiteter kan melde om gode vekstforhold for den giftige rakkeren.

Soppsanking i Nederland, Sverige, Tyskland, Ungarn og Portugal skal bidra til nybrottsarbeidet med å få bedre oversikt over genene – og dermed hvilke veier den grønne fluesoppen har vandret gjennom tidene.

– Den har spredd seg til alle kontinenter unntatt Antarktis, sier Harrow.

Like innenfor porten

Men det er altså særlig giftstoffene og kjemien i dem som opptar den amerikanske gjesteforskeren.

– I tillegg til å kartlegge de grønne fluesoppene genetisk skal jeg prøve å finne ut hva det er som gjør disse forbindelsene så giftige, sier Harrow.

– De er veldig giftige for mennesker og de fleste pattedyr og mange andre organismer. Samtidig er det veldig lite vi vet om de giftige forbindelsene i slike sopper.

I Norge får hun hjelp av forsker Inger Skrede fra Universitetet i Oslo. I en varebil lastet med alt det en soppsanker trenger, tok de turen til Grønliparken naturreservat på Jeløya. Her er det strenge regler for hva som er lov å plukke, men forskerne har selvsagt tillatelsene i orden.

Stedet er kjent som et bra sted å se etter grønn fluesopp. Men det var nesten for lett denne gangen. Bare én meter innenfor porten til naturreservatet må soppjegerne ned i knestående for å beundre første eksemplar av arten.

– Det er nesten aldri så lett. De fleste stedene i Europa der denne soppen vokser, er du heldig hvis du finner én sopp i løpet av en hel dag, sier Harrow.

Etter bare én time har hun allerede 15 fine eksemplarer hun kan kose seg med i laben senere.

Harrow vipper opp hele fluesoppen og børster bort jorda med en sminkekost før hun tar bilder og noterer all nødvendig informasjon. Hun tar av små biter av soppen som hun putter i små plastrør. Dette skal senere brukes til gentester av soppen.

Sam Harrow samler grønn fluesopp i Grønliparken naturreservat på Jeløya. Først graver hun den opp med rot og det hele før hun børster den ren og putter den i en godt merket papirpose. (Foto: Eivind Torgersen / UiO)
Sam Harrow samler grønn fluesopp i Grønliparken naturreservat på Jeløya. Først graver hun den opp med rot og det hele før hun børster den ren og putter den i en godt merket papirpose. (Foto: Eivind Torgersen / UiO)

Har med kurv i tilfelle

Det er forhåpentligvis ikke mange soppkurver som inneholder den grønne fluesoppen som Harrows nesten er full av. Soppsankere flest tenker mest på mat.

– Vi kjemikere spiser ingenting av det vi jobber med. Så det går greit å holde seg unna, sier Harrow.

Men både hun og Skrede innrømmer at de også har blikk for andre fristelser enn de vitenskapelige. En kurv til mulig matsopp er alltid med.

– Kanskje finner vi litt kantarell eller min favoritt, svart trompetsopp, sier Harrow.