Mange barn av innvandrere velger høyere utdanning, ofte fordi foreldrene vil at de skal ha en bedre framtid. Men hvordan blir barna som velger yrkesfag møtt av foreldrene sine? (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Høye ambisjoner blant yrkesfaglever med innvandrerbakgrunn
Normen blant barn av innvandrere ser ut til å være høyere utdanning. Selv blant de som har valgt yrkesfag, får forskere inntrykk av at høyere utdanning er målet.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at etterkommere av innvandrere er overrepresentert i høyere utdanning. 41,5 prosent av alle barn av innvandrere mellom 19 og 24 år er tatt opp i et høyere utdanningsløp, sammenliknet med 36,1 prosent av den totale populasjonen.
Etterkommerne ser også ut til å samle seg om de mest prestisjefylte utdanningene med høye inntakskrav.
En av forklaringene synes å ligge i foreldrenes utdanningspositive holdninger. Det ligger en «forventning i lufta» om at barna skal ta høyere utdanning.
Men hva med de som velger yrkesfag? Førsteamanuensis Kristinn Hegna har forsket på barn av innvandrere i Oslo som har valgt nettopp det.
Motivert av foreldrenes harde arbeid
– Vi har sett på om vi kan gjenfinne noe av det vi forskere kaller for «innvandrerdrivet» også blant de som velger yrkesfag. Det er forsket lite på innvandrerungdom som har valgt disse fagene.
Kristinn Hegna er forsker ved Universitetet i Oslo. (Foto: Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo)
Hegna forklarer at «innvandrerdriv» er et ord som ofte brukes for å beskrive og forklare overrepresentasjonen av innvandrerungdom som vi ser i høyere utdanning.
– Påstanden er at barn av innvandrere utvikler en form for motstandsdyktighet og en særegen vilje til å jobbe hardere enn majoriteten fordi foreldrene har gjennomgått en tøff periode på grunn av migrasjon. Flere innvandrerforeldre kan for eksempel ha opplevd å gå fra gode jobber og høy sosial status i hjemlandet, til å måtte jobbe seg opp fra bunnen av i det nye landet de kommer til.
Forskeren forteller at mange foreldre derfor ønsker en enklere fremtid for barna sine, noe som forklarer de utdanningspositive holdningene deres. På den andre siden motiveres mange av barna av foreldrenes harde arbeid for å komme dit de er i dag. Én av informantene fra studien sier det slik:
«Jeg tenker på historiene deres, og så gir det meg motivasjon til å jobbe enda hardere og ja, bli noe stort da».
Yrkesfagelevene forskerne intervjuet, beskrev alle en familiebakgrunn der foreldrene jobber som industriarbeider, hjelpepleier, barnehageassistent, kantinemedarbeider, renholder eller lignende eller er hjemmeværende eller ufør.
– Slik sett kan det å velge yrkesfag sees som et valg på linje med deres foreldres sosioøkonomiske posisjon i Norge. Likevel finner vi sterke aspirasjoner blant alle de vi intervjuet, om studiekompetanse og videre høyere utdanning, sier Hegna.
Hun mener elevenes fortellinger i stor grad tyder på at aspirasjonene og motivasjonen mot høyere utdanning er til stede, nærmest i samme grad som blant innvandrerungdom i høyere utdanning generelt.
– Flere av dem vi intervjuet var for eksempel ikke overbeviste om at yrkesfagene ville gi dem de beste og mest interessante jobbene, men de var klare på at et yrkesfag kunne være et nyttig springbrett til høyere utdanning. For eksempel for å gå videre med et ingeniørstudium.
Hegna forteller at elevene også la vekt på den positive allmenne verdien i å bygge på yrkesfagutdanningen med studiekompetanse. Selv om de ikke hadde noen egne konkrete planer, snakket de varmt om denne verdien. «Noen går jo videre i livet også skjønner du», sier en. «Yrkesfag med påbygg til studiekompetanse gir et fagbrev som er gull verdt», sier en annen.
Annonse
Ideen om høyere utdanning ligger med andre ord godt forankret i yrkesfagselevenes tankesett, og er en viktig bestanddel i dette «innvandrerdrivet», forklarer forskeren.
Det neste er ekstra interessant, men kanskje også litt betent, sier Hegna.
Hun påpeker at en av grunnholdningene i det norske systemet er retten til å gjøre frie utdanningsvalg. Da oppstår det også en mistenksomhet overfor for eksempel foreldre som påvirker ungdommenes valg etter ungdomsskolen, for mye.
Er det press fra ambisiøse foreldre som påvirker ungdommenes utdanningsvalg? Kanskje er det positive innvandrerdrivet egentlig bare en feiltolkning av streng sosial kontroll i familien?
– Ja, i materialet vårt finner vi foreldre som er direkte negative til valget av yrkesfag, og fortellinger om bestikkelser, press og forsøk på å overtale ungdommene til å ta høyre utdanning. De av yrkesfagelevene som ikke snakket så mye om foreldrene sine i intervjuene, eller som var flinke til å trekke frem foreldrenes positive utdanningsstøtte, var i stor grad de som allerede før, eller tidlig i yrkesfagløpet, hadde bestemt seg for å sikte mot høyere utdanning, forklarer Hegna.
I en parallell studie av såkalte elitestudenter med innvandrerbakgrunn, det vil si studenter som gikk rett fra studiespesialisering i videregående og over i prestisjefylte studier, fant forskerne et litt annet bilde.
Disse studentene rapporterer også om foreldre som gjerne ser at barna tar høyere utdanning, men - kanskje overraskende for noen, sier Hegna - elitestudentene rapporterer at de alltid har hatt høye ambisjoner på egne vegne og at de aldri har vært utsatt for press. De opplever utdanningsvalget som helt og fullt deres eget. I all hovedsak snakker de om foreldrene sine som støttespillere, forbilder og gode hjelpere snarere enn noen som har presset dem.
– Vi ser med andre ord to ganske ulike historier her, sier Hegna. Men hvor forskjellige er de egentlig? Dette trenger en forklaring.
Det mest åpenbare likhetstrekket er at normen om høyere utdanning sitter sterkt i hos begge gruppene, både yrkesfagelevene og elitestudentene. Normen har fått slå rot og har på mange måter blitt den standarden disse ungdommene måler sin egen suksess mot.
Når normen om høyere utdanning ligger så godt forankret i ungdommenes utdanningstanker, blir heller ikke foreldrenes autoritet der og da så viktig for gjennomføringen av normen, sier Hegna. Det kan forklare hvorfor de såkalte elitestudentene rapporterer om veldig lite press fra foreldrene sine. De står på egne bein og de går i takt med den gjengse oppfatningen. De trenger ikke strenge korrekser for å gjøre ting «riktig».
Yrkesfagelevene som fortalte om press, var mer i opposisjon. De kunne gjerne tenke seg å jobbe som en helt vanlig elektriker, forskalingssnekker eller som ambulansearbeider, men miljøet rundt dem ga andre signaler. Resultatet ble at flere av dem etter hvert endret syn, og begynte å sikte seg inn mot påbygging og høyere utdanning. Da er det ifølge Hegna legitimt å spørre om foreldrenes negative holdninger til yrkesfag har bidratt til dette skiftet.
– Samtidig ser vi hvordan normen om høyere utdanning sakte men sikkert forankres i disse ungdommene, sier Hegna.
Finnes det et «innvandrerdriv» blant yrkesfagelevene?
– Noe av det vi ønsket å finne ut av var om noe av utdanningsdrivet kunne gjenfinnes iblant unge innvandrerbakgrunn i yrkesfaglige løp? Svaret er helt klart ja. I utvalget av yrkesfagelever gjenfant vi de samme elementene som har vært trukket fram som viktige elementer i et «innvandrerdriv». Egne aspirasjoner mot høyere utdanning, foreldre som fulgte opp utdanningen og hadde høye ambisjoner på barnas vegne, og fortellinger om utdanning som del av en mulig klassereise.
For noen av yrkesfagelevene var «innvandrerdrivet» en positiv drivkraft som en del av familiens mobilitetshistorie, for andre fikk det et negativt fortegn fordi det bidro til nedvurdering av yrkesvalget ungdommene hadde gjort, avslutter Hegna.
Referanse:
Kindt, M.,T., & Hegna, K., (2017). Innvandrerdriv på Oslos østkant - Aspirasjoner om høyre utdanning blant yrkesfagelever og elitestudenter med innvandrerbakgrunn i Oslo. I: Oslo – Ulikhetenes by., Ljunggren J. (red). Cappelen Dam.
