Mer læring. Tilpasset opplæring. Tidlig innsats.

Disse tre uttrykkene beskriver den rådende skolepolitiske ideologien i dag, mener idéhistorikeren Espen Schaanning.

Men slik gjør vi også barnehager og skoler til arenaer der barna hele tiden må vurderes, testes og måles.

Schaanning tilhører en forskningsgruppe ved Universitetet i Oslo som studerer den nordiske barndommen og har nylig gitt ut boken «Til alle barns beste?». Her har han gått gjennom rammeplaner og andre offisielle tekster som sier noe om gjeldende idealer for skolen og barnehagen blant politikere og skolebyråkrater. Også forskere bidrar til denne utviklingen, mener han.

Barna er den nye oljen

Analysen viser tydelig at norske politikere, fra høyre til venstre i politikken, tenker på våre barn som den nye oljen, mener Schaanning.

– Når olja tar slutt, skal vi leve av kunnskap. Dette skal realiseres gjennom våre barn, som blir utsatt for et sterkt læringspress. Dette presset strekker seg nå helt ned i barnehagen.

Hva slags liv ønsker vi at våre barn og ungdommer skal ha? Finnes det ikke andre måter å tilbringe barndommen og ungdomstiden på enn å arbeide med voksenpålagte skolefag? spør idéhistorikeren.

Les også:

Forskere: Mange skoler er ikke klar for de yngste elevene

Har fulgt skolen gjennom et langt forskerliv

Harriet Bjerrum Nielsen er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Også hun deltar i forskningsgruppen på UiO om den nordiske barndommen.

Helt siden 1970-tallet har hun vært ute i skolen og forsket på hva som skjer i klasserommene. Hun har utgitt flere bøker om livet i klasserommet, senest Skoletid (2009) og Forskjeller i klassen (2014).

Nå er Bjerrum Nielsen nylig blitt pensjonist og professor emerita. Men hun vil fortsette å jobbe med et forskningsprosjekt som hun startet for 25 år siden – og som langt fra er ferdig.

Forskningsmetoden er å sitte bakerst i et klasserom og observere hva som skjer der. For 25 år siden begynte hun å følge en 1. klasse som hun senere besøkte hvert år til og med 9. klasse. Hun intervjuet også elevene da de var ferdige med videregående skole. Siste gang hun var i kontakt med dem var de blitt 23 år.

Da hun startet denne studien, var hun opptatt av å studere hvordan betydning av kjønn hadde endret seg siden 1970-tallet, da hun for første gang gjorde lignende klasseromstudier.

I 2016 satte hun i gang med en gruppe nye førsteklassinger på den samme skolen. Allerede etter de første dagene i klasserommet så hun at noe var radikalt endret i skolen, siden hun var der sist. Hun bestemte seg for å bringe flere perspektiver inn i forskningen enn betydningen av kjønn.

– Jeg ble veldig overrasket. Skolen var helt annerledes enn sist jeg var der. Først og fremst ble jeg overrasket over hvor mye disiplinering som må til, for å nå målet om rask og mest mulig effektiv læring.

Mellom de to observasjonsperiodene til Bjerrum Nielsen har vi hatt to store reformer i skolen.

Med Reform 97 (1997) kom seksåringen inn i skolen. Med Kunnskapsløftet (2006) som erstattet Reform 97, ble pedagogikken i langt større grad styrt av læringsmål.

Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med Forskningsdagene 2018, hvor årets tema er oppvekst.

Forskningsfestivalen arrangeres over hele landet og varer fra 19. til 30. september.

Her kan du lese mer om årets arrangementer.

Mange klarer ikke å knytte skolissene

I 2016 kom Bjerrum Nielsen inn i to skoleklasser med hver 28 femåringer og seksåringer. 25 år tidligere hadde det vært 18 elever i klassen, og barna var da ett år eldre.

Forskeren så raskt at mange av dagens førsteklassinger har store problemer med å knyte skolisser og få på seg klær alene. Å finne matpakken, å spisse blyantene, å sitte stille på en stol er veldig vanskelig for mange. Det blir derfor brukt mye tid på å hjelpe barna med praktiske gjøremål, før læringen kan starte.

Samtidig har lærerrollen endret seg, mener hun. I dag skal en lærer følge detaljerte læringsmål. De er pålagt å gjennomføre jevnlige kartleggingsprøver for å vite om målene er nådd.

– Nå kan for eksempel lærere få beskjed om at elevene skal lære seg å lese før jul, selv om alle vet at det ikke går. For 25 år siden hadde de mer fleksibilitet. Målet var da å lære barna å lese i løpet av første klasse, forteller hun.

Innenfor disse rammene kunne klasseforstanderen bruke sin sunne fornuft. Det var plass for at læreren kunne gå fra sine planer og gå en tur i parken eller fortelle ungene en historie, uten at den var knyttet til et læringsmål. Det er det ikke rom for i dag, mener hun.

Og det kan få noen absurde utslag.

Hvis en lærer for eksempel skulle ønske å ta barna med i parken, så må turen være forankret i et læringsmål.

– En av lærerne jeg studerte ville gjerne ta med barna ut på tur fordi hun så at de trengte å bevege seg og leke. Det fikk hun til gjennom å bytte læringsmål med gymlæreren. Hun overtok noen av hans læringsmål om fysisk aktivitet, men da måtte han ta et mattestykke med dem da de hadde gym.

Les også:

Yrkesfag får mye av skylden for at så mange unge faller utenfor i Norge

Mer disiplinering

Vi har ikke en tradisjon for autoritet i norsk skole. Forskeren ser sjelden at lærere opptrer autoritært overfor barna. Men det krever mye arbeid å få små til å sitte lenge stille. Derfor foregår det mye kroppslig disiplineringsarbeid, mener hun.

– Disiplineringen overlates først og fremst til en assistent, som sitter bakerst i klasserommet med falkeblikk. Når et barn sitter skjevt på stolen eller snur seg i feil retning, kommer assistenten og retter opp barnets kropp.

Læreren bruker også mye tid på belønningssystemer, ser forskeren. Klassen kan for eksempel få stjerner om alle elevene går stille inn i klasserommet. Ideen med stjernesystemet er at det kan skje noe hyggelig om klassen har samlet så og så mange stjerner.

– Jeg oppfatter disse belønningssystemene som nokså illusoriske. Barna er for små til å forstå dem. De synes det er fint med stjerner, men klarer ikke å forbinde egen atferd her og nå med noe som kanskje skal skje om 14 dager, sier Bjerrum Nielsen.

Betviler at læringen er effektiv

Da seksåringene skulle inn i skolen i 1997, ble det sagt at skolestarten deres skulle ta det beste fra barnehagen og fra skolen. Forskeren mener at alle de vakre ordene som ble sagt den gang, raskt ble glemt.

– Barna kommer nå rett inn i en skole. Det er ingen forskjell mellom hva som skjer i første og andre klasse, så langt jeg kan se.

Hun mener at synet på barndom i dag, er at dette er en tid barna raskt bør komme seg gjennom, for å bli produktive borgere. Men Bjerrum Nielsen tviler på hvor effektivt systemet faktisk er.

Mye av skolearbeidet er individuelt arbeid. Læreren sier noe i fem minutter, og så skal eleven sitte og jobbe i sine arbeidsbøker. De fleste jobber i to minutter, før de støter på noe de ikke forstår. Deretter må barnet vente i ti minutter til læreren har tid til å komme til dem. Dette observerte forskeren mange ganger.

– Elevene skal søke hjelp hos en medelev, en såkalt læringspartner, før læreren har tid til dem. Men hvis de begynner å snakke med læringspartneren, begynner de jo å leke i stedet.

Plikt til intensiv opplæring

I vår leverte en ekspertgruppe notatet Inkluderende fellesskap for barn og unge til kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner.

Ekspertgruppen, som er ledet av pedagogikkprofessor Thomas Nordahl, anslår at mellom 15 og 25 prosent av alle barn har behov for tilrettelagt pedagogisk undervisning. I dag får kun et mindretall av disse hjelp, slår ekspertene fast.

Sanner tok godt imot rapporten og sa:

«Tidlig innsats er avgjørende for at barn og unge skal lykkes. Derfor innførte regjeringen i fjor høst en plikt for alle skoler til å gi intensiv opplæring i lesing, skriving og regning til elever i 1. til 4. klasse. Det vil gi rask hjelp til de som blir hengende etter klassekameratene»

Er en fjerdedel avvikere?

Idéhistoriker Espen Schaanning mener at denne rapporten er et av mange dokumenter som bekrefter det han mistenker:

At skolen i dag skaper flere tapere.

Og at det skjer i den sosiale utjevningens navn.

– Intensjonene er gode. Vi skal ta vare på dem som sliter. Men hva sier det om skolesystemet vårt når nesten en fjerdedel av alle barn trenger spesialpedagogisk oppfølging? Hvorfor produserer dette systemet så mange «avvikende» barn? Og hva gjør det med alle disse fem- og seksåringene som møter på skolen og får beskjed om at de ikke strekker til? spør han.

– Kravene er umulig å nå for alle

Hele skoleløpet er bokstavelig talt et løp, der man differensierer elevmassen, mener Schaanning. Det blir stilt innholdsmessige krav som vi vet at ikke alle vil kunne klare.

Tilbake står det mange tapere. De som ikke klarer å nå de høye kompetansemålene som skolen har satt.

– Vil du bli frisør, må du nå mål innen praktisk matematikk og du må kunne regne ut både kvadratrøtter og potenser. Og for å bli lege må du ha en sekser i historie. Dette er meningsløse krav som ikke har noe med disse to yrkene å gjøre.

– Kravene fungerer ikke på annen måte enn som en sorteringsmekanisme.

Det starter i barnehagen

Det begynner allerede i barnehagen, mener Schaanning. Der kreves det nå at barnehagelærerne orienterer seg i større grad mot skolen. Det snakkes i dag om barnehagematematikk og språklæring i barnehagen. Og de voksne må tilrettelegge og styre leken, slik at barna skal lære mest mulig.

– I barnehagen differensierer barna ut fra normalitetskrav. Hva skal en toåring, en treåring eller en femåring kunne av matematikk? Dette har blitt relevante spørsmål.

Bak det hele ligger tanken om en rettferdig konkurranse, mener Schaanning.

– Barnehage og skole skal fungere sosialt utjevnende. Ved å blinke ut vinnere og tapere og tre inn med tidlig innsats, er intensjonen at alle skal få starte med like muligheter i første klasse på skolen.

– Men fram til nå har dette prosjektet vist seg mislykket. Skolen med sine høye kompetansemål reproduserer heller forskjeller enn å utjevne dem.

Ansvaret for å redusere ulikheten i samfunnet skyves over på barna, det er barna selv, når de kommer til skolen, som må konkurrere og ordne opp i dette prosjektet om å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller, hevder forskeren.

– De utsettes for et voldsomt prestasjonskjør. Her skal vinnere siles ut. I slutten av skoleløpet blinker pokalene: en god utdanning og prestisjefylte jobber.

Flere vil falle fra

Jo strengere krav som stilles i skolen til å sitte stille og til å kontrollere egen atferd og jobbe med abstrakte ting, jo mer slår barnas modenhet og deres hjemmebakgrunn gjennom, mener Bjerrum Nielsen. Hun tror at dagens skole kommer til å øke klasseforskjellene.

Evalueringen av Kunnskapsløftet tyder ikke på at de sosiale forskjellene er utjevnet, slik tilhengerne av reformen håpet.

– Studier tyder dessuten på at elever ikke kan mer i dag når de slutter i tiende, enn den gangen de sluttet etter bare ni år i skolen, sier Bjerrum Nielsen.

– Kanskje viser det seg at denne inngripen i barndommen har ikke tjent til noe som helst læringsmessig, heller tvert imot, sier professoren.