– Det har i lengre tid pågått et skifte i anti-diskrimineringspolitikken mot en utvidelse som omfatter flere diskrimineringsgrunnlag, sier forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Mari Teigen.

– Lenge var kjønn det eneste grunnlaget som hadde vern i diskrimineringslovgivningen. Denne ble etter hvert utvidet med egne lover mot etnisk diskriminering og funksjonshemming.

– Vernet mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og alder, fungerer gjennom andre lover som arbeidsmiljøloven og boliglovene.

Disse endringsprosessene er dels uttrykk for en utvidelse i forståelsen av hva som er legitime likestillingskrav, samt uttrykk for endringer som er direkte påvirket av EU-lovgivningen, påpeker Teigen.

Mangler og svakheter

Teigen er medlem av regjeringens Likestillingsutvalg, som i november la frem utredningen «Struktur for likestilling».

– Norsk likestillingspolitikk er preget av alvorlige mangler og svakheter når det gjelder gjennomføring av politikken. Den såkalte integreringsstrategien eller «mainstreaming» sprer ansvaret for å iverksette og følge opp likestillingsmålsettingene, men oppfølgingen er ofte usystematisk og fragmentert, og ansvaret er fordelt på mange aktører.

– Det mangler rett og slett en struktur for iverksetting av likestillingspolitikken, og derfor foreslår vi et samordnende organ med en tydelig myndighetsforankring, sier Teigen.

Hun mener utredningen gir en omfattende anvisning på hvordan man bør etablere en likestillingspolitikk som sikrer gjennomføringen av planene og målsettingene.

– Likestillingspolitikkens fremtid er nå i politikernes hender, og hva de kommer frem til vil fortelle oss mye om den politiske viljen for likestilling, sier Teigen.

Nordiske forskjeller

Det er forskjeller i de nordiske landenes likestillingspolitikk.

Så langt er det bare Sverige som har en integrert anti-diskrimineringslov som følger med et likestillingsorgan. Finland vil antakeligvis velge en to-sporsmodell med en separat kjønnslikestillingslov.

Danmark har en gjennomgående svakere lovgivning og håndheving av anti-diskriminering, mener Teigen.

– Den nye danske regjeringen bærer imidlertid bud om endringer i likestillingspolitikken i årene som kommer, sier hun.

I Norge ble Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) etablert i 2006. LDO er et faglig uavhengig organ, noe som er viktig for funksjonen som lovhåndhever, kompetanse og ikke minst som pådriver for oppfølging av diskrimineringslovgivningen.

– En felles anti-diskrimineringslov ble foreslått i 2009, men regjeringen har konkludert at de ikke ønsker en felles lov, og satser på separate lover for de ulike diskrimineringsgrunnlagene, sier Teigen.