– Det ser ut som om det veldig skarpe skillet mellom det offentlige og det sivile er i ferd med å viskes noe ut. Dette innebærer at en del ordninger, som frivilligsentralene, kommer i en litt uklar gråsone, forteller ISF-forsker Håkon Lorentzen.

Han har studert hvordan frivilligsentralene skal posisjonere seg mellom stat, kommune og et sivilsamfunn i forandring.

Sterk vekst

– Frivilligsentralene har stort sett vært en suksesshistorie, forteller Lorentzen.

De oppsto tidlig på 1990-årene som en forsøksordning. Mens det i starten var rundt 90 frivilligsentraler, er det i dag cirka 340, fordelt på 267 kommuner.

I starten plasserte de fleste seg på det sosialpolitiske området, senere gjorde noen seg gjeldende også på kultur- og fritidsfeltet.

Ulike forventninger

I dag fremstår frivilligsentralene som ulikeartede og mangfoldige, med eierformer som dels plasserer dem i kommunal sektor, dels i frivillig og dels som uavhengige, stiftelses- eller samvirkebaserte enheter.

De finansieres av statsmidler og lokale tilskudd, i all hovedsak fra kommunene.

I de snart 20 årene som har gått siden frivilligsentralene så dagens lys, har mange strevd med å skape en tydelig identitet, både for seg selv og for sentralene som gruppe. Det har ikke vært enkelt, hevder Lorentzen.

– En utfordring er at sentralene flyter mellom det sivile og det offentlige. Samtidig er de dels statlig og dels kommunalt finansiert. Dette gir ulike forventninger fra stat og kommune til hva sentralene skal gjøre og være, forklarer han.

Uklar rolle

I Stortingsmeldingen Frivillighet for alle (2007) signaliserer Kulturdepartementet at sentralene bør være nærmiljøsentraler, og antyder at de skal ha en koordinerende rolle.

– Men hva dette konkret skal innebære forblir uklart.Det oppstår derfor en tvil blant sentralene om hva de egentlig skal være, sier Lorentzen.

Han hevder de fleste kommunene har et pragmatisk forhold til egen sentral, og ikke noe forhold til de øvrige. Dermed framstår sentralene som en flytende og litt uklar masse av lokale ordninger.

Konkurranse om frivillig arbeidskraft

Lorentzen har sett på den frivillige innsatsen som foregår ved eller gjennom sentralene i lys av endringene (moderniseringsprosesser) som påvirker det frivillige feltet generelt.

Ett slikt trekk er en økende individualisering og fristilling av frivillig arbeidskraft. Frivillig arbeidskraft er ikke lenger bare forbeholdt de frivillige organisasjonene. Det blir dermed konkurranse om frivillig arbeidskraft.

– Dette har nok fremstått som et betydelig irritasjonsmoment for de frivillige organisasjonene å få kommunene som konkurrenter, sier Lorentzen.

– Det er et viktig poeng at sentralene ikke framstår som konkurrenter, men katalysatorer i det lokale organisasjonslandskapet, forteller han.

Må finne lokal identitet

Lorentzen konstaterer at det ikke finnes noen entydig utgang på dilemmaene.

– Det finnes ingen standardløsninger som passer for alle, hver enkelt sentral må vurdere hvilken rolle den skal innta i det lokale mangfoldet av sivile aktører, forteller han. For eksempel vil en sentral i en liten utkantkommune og en sentral på Grünerløkka i Oslo få veldig ulike arbeidsoppgaver.

– Kanskje er sentralene best tjent med en litt uklar og mangetydig identitet også i framtiden, avslutter Lorentzen.

Referanse: 

Lorentzen, Håkon (2010), Frivilligsentralen mellom stat, kommune og sivilsamfunn, Institutt for samfunnsforskning, Rapport 2010:013.