– De fleste av oss opplever klimasaken som noe som er fjernt. Vi kan ikke se klimaendringene rundt oss, sier BI-forsker Per Espen Stoknes. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
– De fleste av oss opplever klimasaken som noe som er fjernt. Vi kan ikke se klimaendringene rundt oss, sier BI-forsker Per Espen Stoknes. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

5 barrierer mot klimatiltak

...og 5 måter å snakke om klima på som kan motivere til å komme forbi dem.

Publisert

De fleste av deltakerne på klimaforhandlingene i Paris er enige om at noe må gjøres for å dempe den globale oppvarmingen. Likevel virker det nesten umulig å bli enige om hvilke tiltak som bør settes i verk.

Det samme gjelder for deg og meg. Selv om vi har lyst til å bidra, er det ikke like lett å vite hva som monner mest. Og det er alltid lett å peke på andre som burde bidra mer.

Per Espen Stoknes fra Handelshøyskolen BI. (Foto: Torbjørn Brovold)
Per Espen Stoknes fra Handelshøyskolen BI. (Foto: Torbjørn Brovold)

Forsker Per Espen Stoknes ved Handelshøyskolen BI har de siste årene prøvd å finne ut hva det er som gjør at vi ikke foretar oss mer for å redde kloden vår. Nå er han aktuell med en bok om hva vi tenker på når vi unngår å tenke på global oppvarming.

Stoknes har i sine studier av fenomenet identifisert fem psykologiske barrierer som gjør at vi fortsetter som før.

– Dette er fem barrierer som hver for seg, og samlet, bidrar til å forklare hvorfor det er så vanskelig å få til nødvendige endringer i holdninger og handlinger hos både politikere, ledere og alle jordens innbyggere, sier Stoknes.

1. barriere: Oppleves langt borte

– De fleste av oss opplever klimasaken som noe som er fjernt, på flere måter. Vi kan ikke se klimaendringene rundt oss. Isfjell som smelter, er vanligvis langt borte. Det samme gjelder steder som er utsatt for at havnivået stiger. Flom, tørke, branner og andre klimaforstyrrelser skjer også som oftest langt unna der vi er.

– Dette er fenomener som gjerne rammer andre, ikke meg og mine. Konsekvensene ligger dessuten ofte langt frem i tid. Selv om noen snakker om at klimakrisen er her og nå, oppleves det likevel fjernt for mange.

2. barriere: Lei av dommedagsvarsler

– Når vi stadig hører at klimakrisen innebærer kostnader, tap og oppofring, har vi en tendens til å skygge unna temaet. Vi misliker alt som handler om tap. I mangel av praktiske løsninger, vokser vår hjelpeløshet. Vi blir immune mot katastrofevarslene.

3. barriere: Konflikt mellom hva vi vet og hva vi gjør

– Hvis vi gjør noe annet enn det vi vet er riktig å gjøre, vil vi oppleve et ubehag. Vi flyr, spiser biff og bruker fossilt brennstoff, selv om vi vet at det bidrar til global oppvarming.

– Det er hva vi faktisk gjør som bestemmer våre holdninger til klima, ikke hva vi vet. For å føle oss bedre, vil vi kunne tvile på eller redusere betydningen av vår kunnskap om klima.

4. barriere: Fornektelse

– Ved å fornekte ubehagelige fakta om global oppvarming, kan vi finne tilflukt fra frykt og skyld. Fornektelse baserer seg på selvforsvar, ikke mangel på informasjon.

5. barriere: Vår identitet

– Vi filtrerer nyheter gjennom vår profesjonelle og kulturelle identitet. Vi ser etter informasjon som bekrefter våre eksisterende verdier og skygger unna informasjon som utfordrer disse. Hvis ny innsikt krever at vi må forandre oss, skal det mye til for at vi tar det inn over oss. Vi opplever motstand når vi må endre på vår egen identitet.

Nye måter å snakke om klima på

Per Espen Stoknes har også identifisert fem strategier for å snakke om klima på måter som kan motivere oss til å endre oss.

Her er fem løsninger han mener kan inngå i en klimakommunikasjon som vil hjelpe oss i riktig retning:

1. løsning: Kraften i sosiale nettverk

– Bruk sosiale nettverk til å få budskapet hjem. Vi ønsker ofte å gjøre som de rundt oss gjør.

– I et klassisk eksperiment satte forskerne opp et skilt på hotellrommet som fortalte at 75 prosent av gjestene på dette rommet brukte håndklær om igjen. Dette bidro til en dramatisk økning av gjester som brukte håndklærne flere ganger. Et skilt som oppfordret gjestene til å gjøre det samme for å spare vann, hadde liten effekt. Likesinnede er de beste til å få oss til å endre oss. Vi følger gjerne med på hva naboen gjør, eller folk vi ser opp til.

2. løsning: Bruk positive rammer

– Det handler mye om katastrofe, kostnader og offer når det snakkes om klimaspørsmål. Det virker mot sin hensikt. Da er det bedre å løfte frem positive effekter av å ta klima på alvor.

– Klima kan for eksempel presenteres som et spørsmål om helse, ikke som noe offer. Vi kan heller snakke om muligheter enn kostnader. Og det er mer effektivt å snakke om klima som en måte å forsikre oss og våre etterkommere på enn som en katastrofe som truer.

3. løsning: Enkle handlinger som utgjør en forskjell

– Det kan være vanskelig å ta klimavennlige beslutninger i hverdagen. Vi må gjøre det enklere å ta gode klimavalg ved å gjøre de mer tilgjengelige. Hvis vi gjør det enklere å leve og handle grønt, vil vi få flere til å gjøre det.

4. løsning: Historiefortelling

– Vi er lei av å høre om druknende isbjørner og om alt vi gjør galt. Historier om dommedag og helvete selger dårlig. Vi trenger i stedet å fortelle om forskere og entreprenører som lykkes med å utvikle nye løsninger. Vi trenger visjoner og fortelleringer som beskriver et grønnere samfunn og smartere byer som gir rom for natur.

5. løsning: Nye indikatorer og signaler

– Vi trenger indikatorer og signaler som måler faktorer som vi personlig kan gjøre noe med. Da kan vi på faglig eller månedlig basis måle hvordan bedrifter, byer, stater, venner og oss selv bidrar for å komme på rett kurs.

– Vi skal fortsatt måle globale indikatorer som CO2-nivået i atmosfæren og smelting av Antarktis. Men vi må snakke mer om hva vi kan gjøre som innbyggere, som bedrift/organisasjon, som byer eller som land eller på flernasjonalt nivå.

Referanse:

Per Espen Stoknes: What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming; The New Psychology of Climate Action. Chelsea Green Publishing, 2015.