Digitale bevis blir mye brukt i norske og utenlandske rettssaker. For eksempel kan mobiltelefoner, datamaskiner, smartklokker og GPS-er gi politiet informasjon som underbygger vitneforklaringer eller i seg selv er bærende bevis.

– Slike bevis blir tillagt stor vekt i retten. De blir gjerne betraktet som nøytrale og pålitelige, og dataetterforskeren som presenterer dem ses på som objektiv, sier politioverbetjent Nina Sunde ved Politihøgskolen.

Slik er det ikke. Sunde undersøker nå hvordan digitale spor kan føre etterforskerne på ville veier, uten at hverken de selv eller dommerne skjønner det.

Har ikke vært forsket på før

– Prosessen der digitale bevis blir til er preget av subjektivitet, tolkning, vurderinger og valg. Dette har stor betydning for påliteligheten, sier Sunde.

Hun har jobbet som dataetterforsker i Kripos i seks år. Nå er hun i starten av et doktorgradsarbeid der hun studerer hvordan etterforskeres kognitive feilslutninger kan påvirke digitale bevis. Dette har ikke vært forsket på tidligere, og det er heller ingen som vet hvor vanlige slike feil er.

Sunde har nylig fått publisert en studie hun har skrevet sammen med en kollega fra University College London. Dette er en teoretisk analyse og et første skritt på veien i doktorgradsarbeidet. Videre skal Sunde gjøre eksperimenter, intervjue dataetterforskere og analysere politirapporter om datatekniske undersøkelser.

Snap ble hengende igjen

Et eksempel på hvordan digitale bevis kan være villedende så Sunde da en kollega arbeidet med en norsk straffesak i 2018. Her var en kvinne siktet for å ha vært uaktsom i trafikken. Hun hadde kjørt på en fotgjenger i et fotgjengerfelt, og personen ble skadet.

En annen dataetterforsker hadde funnet ut at kvinnen sendte et bilde på mobiltelefonen rett før påkjørselen skjedde, via tjenesten Snapchat. Dette ble tolket som at sjåføren hadde vært uoppmerksom.

– Min kollega ble stevnet til å være sakkyndig i rettssaken. Han skulle i utgangspunktet bare forklare hvordan Snapchat fungerer. Men da han undersøkte dataene nærmere, så han at snap-meldingen var sendt flere minutter tidligere. Den var blitt hengende igjen på grunn av dårlig dekning eller andre forhold, forteller Sunde.

Etterforskere får tunnelsyn

Plutselig stilte saken seg annerledes. Den nye informasjonen hadde trolig stor betydning for hvor alvorlig dommeren så på aktsomheten til den siktede, ifølge Sunde.

– I tillegg kan man tenke seg hva slags sosial fordømmelse vedkommende kunne ha fått hvis aviser skrev at hun satt på Snapchat da påkjørselen skjedde.

– Men den siktede ville vel forklart retten at tidspunktet ikke stemte?

– Jo, det kan man godt prøve seg på å si. Men hvem vil man tro på? En bilist som har mye å tape på å bli ansett som uaktsom, eller politiet som har hentet ut nøytrale tall fra et system?

Sunde mener at episoden viser hvordan tunnelsyn kan påvirke etterforskere.

– Den informasjonen man sitter på fra før vil forme hva man leter etter. Når det første man finner stemmer godt med det man tror har skjedd, er det fort gjort å stoppe undersøkelsen der. Dette handler ikke om mangel på kunnskap, men om psykologiske prosesser som kan påvirke alle, sier Sunde.

Fingeravtrykk ble feiltolket

Også forskning fra nærliggende områder kan tyde på at digitale bevis er mindre sikre enn mange tror. For eksempel har DNA og fingeravtrykk vist seg å kunne være upålitelige som bevis. Et eksempel er den såkalte Mayfield-saken som fulgte i kjølvannet av terrorangrepet i Madrid i 2004.

Her ble det funnet et fingeravtrykk på en veske med detonatorer. FBI i USA konkluderte med at det stammet fra den amerikanske advokaten Brandon Mayfield.

– Det var en del som ikke stemte i analysene, men det ble bortforklart, sier Sunde.

Etter kort tid fant imidlertid spansk politi fingeravtrykkets rette opphavsmann, algerieren Ouhnane Daoud.

Mayfield passet godt som mistenkt

Da det amerikanske justisdepartementet etterforsket fadesen, konkluderte de blant annet med at FBI hadde gjort såkalte sirkelslutninger: De fant først noen likheter mellom Mayfields og gjerningsmannens avtrykk. Så begynte de å finne flere, som ikke fantes.

I tillegg fikk de i løpet av etterforskningen vite at Mayfield var muslimsk konvertitt og at han som advokat hadde forsvart en gruppe terrorister. Dette var en av grunnene til at de holdt fast på ham som den skyldige i lang tid.

Flere forskere, blant annet Sundes medforfatter Itiel E. Dror ved University College London, har sett at eksperter kan endre sine konklusjoner når de får ny informasjon om konteksten rundt et fingeravtrykk

Feil er vanskelige å oppdage

Nina Sunde har snakket mye med både jurister og politifolk. Hennes inntrykk er at digitale bevis inngår i stort sett alle straffesaker.

– Bevisene blir bærebjelker sammen med veldig mange andre bevis som man er vant til å assosiere med svakheter, for eksempel vitnebevis. De digitale bevisene er med på å underbygge hele bevisbildet, sier hun.

Til tross for dette finnes det i dag ingen formalisert kvalitetssikring for dataetterforskning utført av politiet i Norge. Det stilles beskjedne krav til kompetanse, og man må ikke dokumentere ferdigheter gjennom for eksempel sertifiseringer.

– Dessuten kreves det teknologisk kunnskap for å utfordre påliteligheten av disse bevisene. Mange dataetterforskere jeg har snakket med forteller at det sjelden blir stilt kritiske spørsmål til bevisene de presenterer eller prosessen med å framskaffe dem.

Nina Sunde tror dette kan ha sammenheng med at dommere og advokater har lite kunnskap om teknologi og dataetterforskning.

– Når man vet mer, tror du da det vil bli aktuelt å åpne opp igjen tidligere saker?

– Ja, det vil jeg tro. Dette har blitt gjort på andre områder før. Politiet vil kunne avdekke feil som er begått, og de vil også få større muligheter til oppklaring i saker de tidligere har måttet gi opp.

Referanse:

Nina Sunde og Itiel E. Dror: Cognitive and human factors in digital forensics: Problems, challenges, and the way forward. Digital Investigation, Volume 29, juni 2019, Side 101-108. Sammendrag.

Artikkelen er produsert og finansiert av Politihøgskolen

Politihøgskolen er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Politihøgskolen?

Mener politiet må bli flinkere til å lære av sine feil

– Trening hjelper deg å takle stress

– Ikke snakk for mye om kriminelle ungdomsgjenger