I fortida sto norske fattigfolk i suppekø. Mange kjenner Christian Kroghs berømte maleri av kvinner og barn som kjemper om et stykke brød i Kristiania på slutten av 1800-tallet.

Som mange av de europeiske landene kom Norge ut av andre verdenskrig med en vesentlig større økonomisk likhet. I løpet av Arbeiderparti-åra på 1950-tallet blei likheten bærebjelke for den sosialdemokratiske konstruksjonen, slik vi kjenner den i dag.

Fra og med 1980-tallet har ulikheten økt. Er det igjen på tide å snakke om Norge som et klassesamfunn?

– Klasse er ikke nødvendigvis langt framme i bevisstheten til folk i dag. Klasse er et strukturelt og overgripende fenomen, samtidig som det styrer mye av hvordan vi er sammen, sier Maren Toft, forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Nå har hun har undersøkt norske klasseforskjeller.

Felles klassereise

Toft mener den norske etterkrigshistorien er ei fortelling om kollektiv klassereise.

– Vi er et land som har reist oss, vi har hatt stor økonomisk vekst, vi har gjort bruk av våre naturressurser og berika oss, og det har kommet alle til gode. Vi har bygd opp en velferdsstat med universelle rettigheter, og vi har et utdanningssystem som er demokratisk orientert, sier hun.

Men sjøl om ulikhetene på noen områder er relativt sett mindre enn andre land, betyr ikke det at klasseulikhetene i Norge bør ufarliggjøres, mener Toft.

– På noen områder er det absolutt ganske store forskjeller i det norske samfunnet, og det gjelder spesielt fordelinga av formue og konsentrasjon av formue blant de aller rikeste, sier Toft.

Nettverk er et klassespørsmål

Klasse er tema for tredje episode av Små steder, store spørsmål, en podkast fra Universitetsplassen med Thomas Hylland Eriksen og Ståle Wig som programledere, begge fra Sosialantropologisk institutt.

Hylland Eriksen understreker betydninga av å kjenne mange mennesker litt, såkalt «tynne bånd». Som en del av Alna-prosjektet forska antropologen på beboerne i området Furuset, en del av Groruddalen nordøst i Oslo.

Et av hovedfunnene var at de med minoritetsbakgrunn hadde mange tynne bånd. Men relasjonene var ikke del av et nettverk som minoritetene kunne utnytte til egen vinning.

– De mangla nettverk for å komme inn i kulturlivet, eller noen av middelklasseyrkene de hadde et ønske om å lykkes i. Dette gjelder nok for arbeiderklassen generelt: Det er ikke færre tynne bånd, men andre tynne bånd enn folk med middelklassebakgrunn, sier Hylland Eriksen.

Hardt arbeid

I den forbindelse trekker Ståle Wig inn Jonas Gahr Støre. Wig er forfatter av den uautoriserte biografien om Arbeiderparti-lederen, Seierherren (2014).

– Støre vokste opp på Oslos vestkant og var sønn av en skipsmegler. Han tok et bevisst valg om å tre inn i Arbeiderpartiet framfor Høyre, som var det naturlige valget i hans miljø, sier Wig.

Han mener det oppsto en myte om Støre at han gikk mot strømmen. «Jeg har ikke fått noe gratis,» har Støre uttalt i et intervju med Dagbladet.

– Men i virkeligheten var det tunge strømninger i familien og i Støres klassebakgrunn som ga ham en fordel på arbeidsmarkedet. Det kan virke som om overklassen ofte forteller en historie om seg sjøl som kanskje ikke helt stemmer, sier Wig.

Ifølge Toft eksisterer en kulturell forestilling om at det er mer rettferdig at ulik tilgang på makt og privilegier i samfunnet er basert på hardt arbeid, enn hvis man arver penger eller får tilgang på fordeler som andre ikke har tilgang på.

– Det er en legitimeringsstrategi som jeg tror resonnerer med de aller fleste av oss, sier hun.

Økende forskjeller

Hvordan står det så til med klasseforskjellene i Norge? Maren Toft understreker at det er vanskelig å gi et overordna svar på hvor vi er på vei, fordi ulike tendenser peker i ulike retninger. Men hun slår fast at de rikere blitt rikere, også i Norge.

– Generelt har vi en sammenpressa lønnsstruktur som fører til nokså små forskjeller i inntekter, men ser du på betydninga av velstående foreldre, går det norske samfunnet i retning av mer ulikhet, sier Toft.

Ståle Wig undrer seg over hvorfor vi ikke da mobiliserer mer på bakgrunn av klasse i politikken.

– Sjøl om klasse finnes i verden, strukturerer våre muligheter og kan spille inn på hvordan vi har det sammen, forstår vi ikke livet i klassetermer, sier Toft.

– For at klasse skal finnes for oss må klasse skapes gjennom symbolsk arbeid, som den franske sosiologen Pierre Bourdieu ville sagt. Politikere og talspersoner i offentligheten mobiliserer språket med tanke på hvordan konflikter i samfunnet forstås, sier hun.

Wig poengterer at det dermed ligger et ubrukt potensial i politikken, hvis politikere begynner å snakke om klasse.

– Det eksisterer jo forskjeller der ute, sier han.

Klasse i seg sjøl er komplekst, ifølge Toft, det finnes ingen «quick fix».

– Men jeg tror det at vi snakker om det, i seg sjøl vil hjelpe på klasseforskjellene, sier hun.

Sosiolog Maren Toft er gjest i Små steder, store spørsmål, en serie fra podkasten Universitetsplassen med antropologene Thomas Hylland Eriksen og Ståle Wig.

Hør episoden her:

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER