Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Både Else Kåss Furuseth og Bergljot Gjelsvik forteller at det ofte oppstår en egen forståelse mellom mennesker som har opplevd selvmord og andre alvorlige kriser på nært hold.
(Foto: Linn Løftingsmo/UiO)
– Det er en myte at det å snakke om konkrete selvmordstanker fører til handling
Å virkelig bli lyttet til kan snarere bidra til at kraften går ut av destruktive tanker.
De fleste av oss rammes før eller siden av en eller flere alvorlige kriser. Det kan være en brå ulykke, selvmord eller noe annet som snur opp-ned på livene våre.
– Å komme i kontakt med andres håpløshet og sinne kan også gi en fornemmelse av kontakt med eget mørke. Det kan være utfordrende, sier Bergljot Gjelsvik.
Hun er psykolog og forsker ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo (UiO)
Podcast: Berøringsangst i møte med mennesker med selvmordstanker
Hvordan nærmer vi oss mennesker i krise? Tør vi å ta imot smerten, angsten og alvoret, eller vil vi helst se en annen vei?
Dette er noen av spørsmålene psykolog og forsker Bergljot Gjelsvik ved UiO og artist Else Kåss Furuseth kommer inn på i denne episoden av podkasten Universitetsplassen.
Hør hele episoden her.
Frontet selvmord i offentligheten
Gjelsvik har forsket på selvmord i en årrekke. I tillegg til å være terapeut. For få år siden ble hun selv utsatt fra en fallulykke. Det førte til at hun ble ryggmargsskadet.
Programleder og artist Else Kåss Furuseth mistet moren sin i selvmord da hun selv var 11 år. Hun mistet broren 27 år senere.
Hun har frontet selvmord i offentligheten i mange år. Ikke mint er hun kjent for den personlige teaterforestillingen – Kondolerer – om selvmord i egen familie.
– Tapet av moren og broren min har gjort at jeg har med meg et alvor i livet. Jeg får noen ganger høre at jeg kan være vanskelig å komme inn på. En årsak til det kan være at jeg har et aktivt forhold til at folk jeg er glad i, plutselig kan dø, sier hun.
Definerte uten å spørre
Bergljot Gjelsvik beskriver fallet sitt i trappen som et dobbelt fall. Hun ble både ryggmargsskadet, og hun ble slynget ut i et utenforskap. Hun erfarte at folk ikke lenger hadde de samme forventninger til henne som den hun var rett før.
– I bydelen var de i forbindelse med rehabiliteringen opptatt av om jeg ville klare å skru på vaskemaskinen. Ikke av å hjelpe meg tilbake i jobben min som forsker, der jeg er i dag. De færreste forholdt seg til hele meg, men til «håndterbare» deler av gangen. Det var som de selv definerte uten å spørre meg, forteller hun.
Blitt mer lyttende etter ulykken
Hun tror at ulykken har gjort henne mer lyttende, oppmerksom og tålmodig i forhold til dem hun møter på jobb som forsker og som terapeut.
– Jeg har blitt mer nysgjerrig på den enkelte opplevelse av sin virkelighet – enten det gjelder selvmordsfare eller andre kriser, sier Gjelsvik.
Som forsker og psykolog er hun opplært i å ha mye oppmerksomhet rettet mot en metodikk preget av risikovurdering og prediksjon i møtet med mennesker med selvmordstanker.
– I dag ser jeg behovet for å gjøre langt mer: å bruke tid på å lytte til hvordan den enkelte beskriver sin virkelighet, forteller hun.
Kan gjøre deg mye tristere
Else Kåss Furuseth forteller at tapet av moren og broren har gjort at hun ikke tar ting for gitt.
Både Else Kåss Furuseth og Bergljot Gjelsvik forteller at det ofte oppstår en egen forståelse mellom mennesker som har opplevd selvmord og andre alvorlige kriser på nært hold. Selv om det ikke nødvendigvis er så mange fellesnevnere.
– Når jeg står på en scene og forteller om selvmord i min egen familie, kommer ofte folk opp til meg etterpå og sier at de har opplevd akkurat det samme. Men når de begynner å fortelle, så er det ikke det samme i det hele tatt.
Hun forteller at det de har felles er kanskje bare en sterk følelse av tap og å være forlatt.
– Det er åpenheten om noe som likner på deres egen opplevelse som gir gjenklang. I dag er det lett å glemme at det for få år siden var tabu å snakke om selvmord. At jeg i dag kan stå på en scene og snakke om selvmord, er fortsatt ganske nytt, sier Kåss Furuseth.
Ikke gå utenom
– Den eneste måten vi kan forstå en krise som selvmord på, er ved å tørre å gå inn i hva det handler om. Å gå utenom eller å observere det hele fra utsiden fører ikke til noe positivt. Det isolerer bare den som lider, sier Bergljot Gjelsvik.
Hun understreker at berøringsskrekken i forhold til personer med selvmordstanker også er vanlig både blant venner, familie og kollegaer, helsepersonell og forskere.
– Som forskere på selvmord har vi vært opptatt av å gjenkjenne mønster som kan gå igjen hos selvmordstruede. Men heller ikke som forskere kan vi basere oss på å stå utenfor og drive med mønstergjenkjenning. Vi må tørre å gå inn i den enkelte historien, sier Gjelsvik.
Giftig positivitet
De rundt – enten det er familie, venner eller profesjonelle har, ifølge Gjelsvik, ofte en tendens til å ville fokusere raskest mulig på å komme ut av krisen, vekk fra selvmordstankene, på at det går over og at alt skal bli bra.
Hun viser til begrepet «toxic poitivity», giftig positivitet, lansert av psykologen Susan David. Det er en holdning som egentlig formidler at «min likevekt er viktigere enn din virkelighet».
Dette skaper ensomhet. En opplevelse av utenforskap kan bidra til å forsterke følelsen av at livet ikke er til å leve. Vi må derfor dvele ved hva den enkelte har opplevd. Uten det er det ikke mulig å komme videre, er Gjelsvik budskap.
Gruer seg for å møte pasienter med selvmordstanker
Gjelsvik forteller at de vet fra studier av psykologistudenter og også erfarne psykologer, at møtet med selvmordstuede pasienter er det de gruer seg mest til.
Hun sier det er en veldig fast innarbeidet og seiglivet myte at det er farlig å snakke med folk om selvmordstanker, selvmords-bilder eller selvmords-fantasier – og at dette i seg selv kan føre til handling.
– Men studier viser at det er helt motsatt. Ved å åpne opp for disse tankene terapeutisk får den som baler med dem, en opplevelse av å bli møtt. Den opplevelsen bidrar i seg selv ofte til å ta kraften ut av tankene, sier Bergljot Gjelsvik.
Vær et vitne
Else Kåss Furuseth ringer faren sin når vi spør om hennes beste råd i møte med mennesker som tenker på å ta livet sitt. Hans svar er:
«Man skal vel ikke være så redd for å møte mennesker med selvmordstanker. Man skal ikke holde seg unna. Og når man nærmer seg dem, så behøver man ikke være så veldig smart.»
Bergljot Gjelsvik er enig.
– Jeg tenker at det å kunne være et empatisk vitne til den andres tanker, uten å trenge å være den som løser problemet, er viktig, sier selvmordsforskeren.
Hør hele episoden her:
Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
