Protein fra planter brukes både i mat og i dyrefôr. I Europa bruker vi hvert år store mengder planteprotein, men dette må i stor grad importeres fra andre deler av verden.

– I Norge importerer vi store mengder soya fra Brasil, forteller forsker Ingunn Vågen ved Nibio.

Norge er kun interessert i å kjøpe GMO-fri soya. Dette har gjort oss avhengige av noen veldig få leverandører og vi er derfor ekstra sårbare.

– Planteprotein er generelt mye mer bærekraftig enn dyreprotein. Det er derfor ønskelig at forbruket skal øke, og at en del av dyreproteinet skal erstattes av planteprotein. Det er også et ønske om at Europa skal bli mer selvforsynt, både når det gjelder mat og fôr, sier Vågen.

Omfattende testing av ulike sorter

Hun en av deltakerne i prosjektet Eurolegume som forsker på hvordan vi kan produsere planteprotein på en enda mer bærekraftig måte.

– Vi ønsker å forbedre produksjonssystemene, og helst vil vi basere disse på europeiske genressurser. Det betyr at vi må lete etter verdifulle egenskaper i både gammelt og nytt plantemateriale og utvikle sorter som er tilpasset ulike klimasoner i Europa, sier Vågen.

I forsøksfeltene utenfor Grimstad vokser det tett i tett med åkerbønner (Vicia faba) og erter (Pisum sativum). Noen har vokst seg store og kraftige; andre ser ut til å klare seg mindre bra.

– Det er stor forskjell på de ulike sortene, forteller Vågen.

Sammen med kollegene prøver hun ut mange forskjellige arveanlegg fra ulike klimasoner. Det samme gjør forskere de samarbeider med mange andre steder i Europa.

– Sammen leter vi i dette genmaterialet etter gode egenskaper som er verdt å ta med videre inn i nytt sortsmateriale.

Noen av sortene de tester har vært brukt lokalt i mange år i ulike deler av Europa, noen sorter kommer fra genbanker og noen er eksisterende kommersielle sorter.

– I en verden der klimaet blir stadig mer ustabilt er det viktig å finne plantesorter med god plastisitet, det vil si evne til å kunne gi stabile og gode avlinger under ulike betingelser, sier Vågen.

I Norge er for eksempel lengden på sesongen en begrensning. Forskerne leter derfor etter sorter som kan produsere modne frø på kortere tid. I andre land er resistens mot tørke og toleranse for salt i jorda viktige egenskaper.

– Dessuten er motstandsdyktighet mot ulike skadedyr og plantesykdommer alltid viktig. Vi er særlig opptatt av proteininnhold og ser særlig på hvilke aminosyrer proteinene inneholder.

I år har de totalt testet 30 sorter av erter og 20 sorter av åkerbønner, i tillegg til å studere ulike dyrkingssystemer.

Kilder til planteprotein

De fleste planter inneholder noe protein. Belgvekster skiller seg imidlertid ut som virkelig gode proteinkilder. Da snakker vi særlig om erter, bønner, soya, linser, åkerbønner og lupin.

Soya er den i særklasse mest proteinrike av disse. Her snakker vi om et proteininnhold på godt over 30 prosent.

– Siden soya er vanskelig å produsere i Nord-Europa, fokuserer vi på alternative belgvekster som egner seg bedre her. Valget falt på erter og åkerbønner, som har lange dyrkingstradisjoner og dermed et stort utvalg av genressurser i de fleste europeiske land.

I Norge ble det dyrket erter allerede i vikingtiden. Også den mindre kjente veksten øyebønne kan bli en viktig ressurs, spesielt i de søreuropeiske landene.

– Belgvekster kommer til å bli en nøkkelfaktor i overgangen til bioøkonomi, spår Vågen.

– Disse plantene kommer til å få en viktig rolle innenfor grønn matproduksjon, men kan også bli viktige på andre måter. I flere av deltakerlandene inngår produktutvikling som en viktig del av prosjektet, både når det gjelder fôr og mat. Kanskje vil vi i fremtiden kunne nyte proteinrike snacks eller frokostblandinger laget av belgvekster?

Belgvekster i Norge i dag

Protein fra belgvekster kan bli en viktig proteinkilde for oss i årene som kommer.

I Norge produseres det i dag noe erter til modning. Det produseres også noe åkerbønner (også kalt bondebønner og hestebønner). Noen sorter har store frø og brukes som grønnsak. Andre sorter har små frø og brukes helst til fôr.

Åkerbønner er ikke så veldig utbredt i Norge ennå. De dyrkes mest langs kysten av Sør-Norge. Årsaken er at de har betydelig lenger vekstsesong enn ertene.

– Både erter og åkerbønner har relativt høyt proteininnhold, over 20 prosent, men det varierer med agronomiske forhold og med sort. Etter det første forsøksåret i fjor fikk vi veldig lovende proteinverdier i våre felt her på Landvik, forteller Vågen.

Nyttige på flere måter

Til forskjell fra andre proteinrike planter, for eksempel kløver og luserne, er det frøene som høstes og spises. Det er disse som inneholder mest protein.

– Vi ser også nærmere på om det er mulig å få til en verdiskaping basert på den øvrige plantemassen. Man kan se for seg at resten av planten inngår i fôrblandinger, eller brukes som ingrediens i helt andre produkter. Vi ser også på hvordan jorda påvirkes i de påfølgende år etter at det er dyrket belgvekster der, sier Vågen.

Belgvekstene er nyttige som proteinkilde, men de ser også ut til å ha en positiv påvirkning på jorda i flere år etterpå.

– Det er derfor svært positivt å ha erter eller åkerbønner med i en vekstrotasjon, sier Vågen.