Mannlig heks brennes på bålet. (Kilde: Wikimedia Commons)

Heksejakten mot samene

De kunne ganne, gå i transe, tale med de døde, fremkalle uvær og bruke djeveltromme. Ikke bare nordmenn ble dømt for trolldom på 1600-tallet. Også samer ble brent på bålet.

Trolldomsprosessene mot folk man mente hadde hengitt seg til djevelen, tok mange liv, både norske og samiske. Kildene kan fortelle at cirka 750 personer ble anklaget for trolldomskriminalitet her til lands, og at rundt 300 av disse ble dømt til døden – av det norsk-danske rettsapparatet.

Finnmark ble verst rammet av heksejakten i Norge. 91 ble dømt til døden, de fleste ble brent på bål. Heksejakten i Nord-Norge var blant de mest brutale i Europa. Og tortur var et vanlig virkemiddel for tilståelse. 

Midt-Norge ikke kartlagt

Historiker og førstebibliotekar Ellen Alm finkjemmer gamle tingbøker og lensregnskap fra Trondheims len, på leting etter dokumentasjon på trolldomsprosesser. For landet for øvrig er denne mørke delen av historien godt dokumentert, men Trøndelag, det vil si Nord- og Sør-Trøndelag, Nordmøre og Härjedal og Jämtland (1570–1645), er foreløpig en hvit flekk på kartet. Når hun er ferdig, vil vi få en oversikt over de grusomme hendelsene, også for den midtnorske regionen.

Da trolldomsprosessene ble studert i våre tre nordligste fylker, kunne en relativt lett lese ut av kildene hvorvidt det var nordmenn eller samer som var blitt anklaget eller dømt.

– I materiale fra Trøndelag er det vanskeligere å finne spor etter det samiske folket i kildene. Det fremgår sjelden eksplisitt hvilken kulturell bakgrunn den anklagede hadde, forklarer Alm, som er ansatt ved Gunnerusbiblioteket, ved NTNU universitetsbibliotek.

Førstebibliotekar Ellen Alm finkjemmer gamle tingbøker og lensregnskap fra Trondheims len, på leting etter dokumentasjon på trolldomsprosesser. (Foto: NTNU)

Tre sikre så langt

For et par å siden ga førstebibliotekaren ut boka «Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten». Finn-Kirsten var den siste som ble brent i Trondheim i 1674, fire år etter Lisbet Nypan. Finn-Kirsten var en lutfattig, samisk omstreiferske som hadde gått rundt i gauldalsbygdene og tigget for sitt livsopphold. Antagelig skremte hun bøndene med forbannelser og besvergelser når hun ikke fikk det hun ba om. Så skjedde det ulykker.

I primærkildene fra Trøndelags-området har Alm funnet ytterligere to sikre rettssaker mot samer:

Henrik Meråker ble i 1614 siktet av sine naboer for «unnsigelse», som var en trussel mot en persons liv eller velferd. Etter hvert ble det bevist at han kunne trolldomskunst. Han ble straffet på sin hals, som det het, som betydde halshugging. Antakelig ble det syndige legemet kastet på bålet etter henrettelsen. Han fikk da en «formildende» straff, sammenlignet med levende brenning.

Samiske Anne Aslaksdatter gikk også på tiggerferd i Gauldal og truet med trolldom når hun ikke fikk det som hun ville. Hun ble dømt til døden for trolldom i den lokale bygderetten i Horg. Men da lagmannen i Trondheim skulle bekrefte dommen, la han heller vekt på at hun dro rundt på en «uekte» født sønn, og at hun også hadde unnlatt å oppsøke kirken. Han omgjør dommen til kirketukt (offentlig skrifte i kirka) og landsforvisning. Antakelig fant ikke lagmannen bevisene mot Anne Aslaksdatter sterke nok.

Merket seg sju til

Satan hadde gitt samene trommen, mente de lærde. Den brukte samene til å kommunisere med djevelen. Brenning av runebommer var derfor et viktig aspekt i misjoneringen mot samene på 1600- og 1700-tallet. Bildet viser en runebomme, utstilt på NTNU Vitenskapsmuseet. Denne trommen er en del av Gunnerus naturaliesamling. (Foto: Nina Tveter, NTNU Kommunikasjonavdeling)

Ellen Alm er i ferd med å finkjemme det gamle kildematerialet som finnes. Nærlesing kaller hun det.

– I tillegg til de tre sikre funnene av samiske trolldomsdømte har jeg merket meg sju andre prosesser som jeg er spesielt oppmerksom på.

Hun vil ikke fortelle mer om dem ennå. Dokumentasjonen skal granskes nøye, og det er store mengder gamle skriftlige vitnesbyrd som skal finkjemmes før konklusjoner kan trekkes.

Hva slags trolldom personen bedrev, er sporet Alm ser etter for å finne ut om den anklagede eller dømte er norskættet eller samisk.

– Vind- og værmagi, ganning, spådomskunst og runebommespilling var typisk anklager mot samiske trollfolk, forteller hun.

– Navn kan være en indikator, men mange hadde allerede et norskklingende navn. Noen ganger kan beskrivelse av hvordan de bor og hvordan de livnærer seg gi et signal. Og om de for eksempel arbeidet med reinsdyr.

Konflikt om områder og ressurser

Årsakene til anklager mot samene kunne være konflikter om landområder. Da gruvedriften i Røros-traktene ble etablert i 1640-årene, slo nordmenn seg ned i traktene hvor det samiske folk hadde holdt til. Det tok ikke lang tid før nordmenn anklaget samene for å skyte ut alt viltet i området, eller at reinen tok seg til rette på nordmenns åkrer. Dermed var det duket for konflikter, som kunne få alvorlige følger.

– Lignende situasjoner hadde vi i Vest-Finnmark hvor samiske grupperinger ble fortrengt fra boplasser og næringsgrunnlaget sitt av norsk kolonister på 1600-tallet. Samene truet med gand og trolldom som et forsøkt på å jage vekk nordmenn. Og da kunne det gå dem ille.

Trolldomsprosessene i Finnmark er godt dokumentert og forsket på da kildematerialet er vel bevart og den skriftlige dokumentasjonen starter tidlig på 1600-tallet. Historikerne Rune Blix Hagen og Liv Helene Willumsen ved UiT – Norges Arktiske Universitet, har forsket mye for å frembringe ny kunnskap.

Vitenskapen demonologi

– En viktig grunn til at heksejakten oppsto, er utviklingen av det vitenskapelige faget demonologi, det vil si studiet av djevelen, demoner og deres forbindelser med mennesker. Dette var faktisk et høyt ansett universitetsfag på den tiden, forteller hun.

Den gang ble verden sett gjennom teologiens verdenssyn, og det var et hårfint skille mellom religion, magi og vitenskap. Vi befinner oss i tiden før opplysningstiden, hvor kravene til dokumenterbar kunnskap hadde en nokså annen logikk enn den vi kjenner i dag.

Demonologi ble svært populært blant lærde og statsmenn på 1500- og 1600-tallet. Krig, pest og hungersnød som rammet, ble tolket som et tegn på at endetiden var nær og at djevelen i hemmelighet gikk rundt og vervet mennesker til sin onde hær.

– Demonologien prøvde på en vitenskapelig måte å bevise at hekser eksisterte og at trolldom var reelt, og demonologene ga råd om hvordan rettsapparatet skulle avsløre og dømme disse djevelens sammensvorne. Ideene i denne vitenskapen påvirket de nye trolldomslovene som ble lansert i Europa og her til lands etter reformasjonen.

Demonologiske verk ble utgitt på engelsk, tysk, fransk og latin, og kunnskapen om faget spredte seg raskt blant intellektuelle og i makteliten – også i Norge.

Godt og ondt – satans verk

Både skadelig og helbredende magi var satans verk. Og evnene til å utføre både hvit og sort magi kunne bare realiseres gjennom djevelpakten, postulerte demonologene.

– Det er fra demonologien vi kjenner til det som folk i dag forbinder med eventyrsjangeren: at trollfolk jevnlig deltok på heksesamlinger sammen med djevelen på øde og forlatte steder om natten – som fjelltopper, kirker, kirkegårder og engslåtter. Og at djevelpakten opphevet alminnelige naturlover. Derfor kunne man reise til samlingsstedene gjennom luften, enten ved å ri på dyr, på sopelimer eller stokker. Den gang var dette dessverre «sanne» ideologiske overbevisninger.

Både kvinner og menn var potensielle trollfolk, men tidens patriarkalske kvinnesyn stemplet likevel kvinner som moralsk mindreverdig – som lettere lot seg friste av djevelen. Eller som en av de fremste demonologene påsto: Kvinner hadde lange skjørt og kort forstand.

Samer opererte på egen hånd

Det er en del generelle forskjeller på trolldomsprosessene mot samer og mot nordmenn.

Mange kvinner ble brent på bålet i Finnmark, men Alm forteller at Finnmarks-prosessene mot samer i Vest-Finnmark, rettet seg mest mot samiske menn.

– Dette har sammenheng med at samiske menn sto som ledere for sine samiske grupper. De ble oppfattet som frontpersoner og oppviglere som myndighetene måtte uskadeliggjøre, sier Alm.

– Dessuten var samiske menn kjent som noaider, det vil si samiske sjamaner. De var kulturbærere av den førkristne magi og religionsutøvelse. Dette ble sett på som djevelsk, hedensk og usivilisert.

Forskningen viser at samer i nord var lite involvert i det som kalles kjedeprosesser – at den anklagede eller dømte anga andre personer, og det blir derfor en opphopning av flere dømte på kort tid.

– Samene er snarere sterkt representert i enkeltprosesser – at én blir dømt i én rettssak, som avsluttes når den anklagede har fått sin dom, forklarer hun.

Dette mener Alm har å gjøre med synet på den samiske magi og religion.

– Innenfor den demonologiske ideologi ble naturfolks trolldomsutførelse forklart som noe annerledes enn den som de kristne drev med. Det ble forklart med at trolldomskunnskap bare lå latent i uopplyste, enfoldige hedninger. Det ble ansett som en medfødt egenskap som lå i blodet og som gikk i arv fra generasjon til generasjon. Naturfolk ble sett på som så primitive, at de ikke selv var bevisst at det var Satan som lå bak deres trolldomskunst.

Derfor finner vi ikke de vanlige demonologiske ideene som statsmakten anså som meget farlig i trolldomsprosesser mot samene, nemlig at de hadde inngått en pakt med djevelen. De var ikke en del av et fellesskap og dro på heksesamlinger. De opererte på egen hånd, var individuelle utøvere av ond magi.

Kjøpte trolldomstjenester av samene

Alm forteller at nordmenn ikke bare holdt avstand til samene. De kjøpte trolldomstjenester hos samene, også i Trøndelag.

Trøndelagspresten Hans Hammond skrev i sin misjonshistorie at samene hadde rykte som store heksemestre, og at alle giftesyke, bestjålne, hevngjerrige og de som var nysgjerrige på skjebnen, søkte samenes bistand.

– Trolldomstjenester var derfor en handelsvare som samer kunne tilby og som var etterspurt av nordmenn. Men ellers var nordmenns holdninger at man skulle holde avstand til samene, da de var potensielle farlige folk.

Forskjell på samer i sør og nord?

Trolldomsanklagde samer i nord ble sett på og behandlet annerledes enn trolldomsanklagde nordmenn. I Alms bok om Finn-Kirsten kommer hun frem til motsatt resultat.

Finn-Kirstens sak var i høyeste grad en sak med høyt diabolsk innhold, og med et angiveri som kom til å involvere mange borgere i Gauldal og Trondheim by. Det var en såkalt kjedeprosess – lik slike som ble ført mot nordmenn. Det får Alm til å stille spørsmål ved om hvorvidt sørsamer kan ha blitt behandlet annerledes enn samene i nord?

– Det er for tidlig å si. I mitt arbeid har jeg som nevnt tre sikre funn av samiske trolldomsdømte i Trøndelagområdet og sju potensielle. Jeg håper flere vil dukke opp etter hvert som jeg går gjennom kildene. Når jeg er ferdig med å lese gjennom lensregnskapene og tingbøkene, starter analysene, forteller hun.

Da vil hun tygge seg igjennom alle kildefunn og finlese. Hva står det, på hvilken måte er det skrevet, hva er inspirert av demonologien, har det vært flere forhør, hva har endret seg fra første til de neste forhørene, hvilken erfaringsbakgrunn hadde de som forhørte de anklagede, hvor har de jobbet før, hvilken erfaring har de hatt med trolldomsprosesser tidligere. Og hun vil forsøke å avdekke hvilke av de anklagede som hadde samisk bakgrunn og hvordan de ble behandlet i forhold til de norske anklagede – og i forhold til samer som ble anklaget i nord.

Alms mål er å samle sine funn og analyser i en bok om trolldomsprosessene i Trondheims len. Da vil de midtnorske trolldomsprosesser ikke lenger være hvite flekker på kartet over norske trolldomsprosesser.

Powered by Labrador CMS