Da hekseprosessene pågikk for fullt i Europa for drøyt 350 år siden, var det ingen andre steder hvor en større andel av befolkningen ble anklaget for trolldom og hekseri enn i Øst-Finnmark. 

De aller fleste, nærmere bestemt 80 prosent av dem, var kvinner. De var gjerne unge, noen til og med under 18 år. Men det var også noen godt voksne kvinner. 

Historiene til flere av disse kvinnene fortelles nå i en ny bok som Rune Blix Hagen har skrevet. Han er førsteamanuensis ved UiT Norges arktiske universitet.

Søkte lykken som tjenestejenter

Forskeren har fordypet seg i arkiver i Oslo og København for å finne ut mer om tidsperioden hekseprosessene fant sted. Her fant han helt ny informasjon om hvor jentene kom fra, hvem de giftet seg med, hvor mange barn de fikk og hvor de flyttet. 

Det viser seg at tenåringsjentene kom til Finnmark for å søke lykken som tjenestejenter på grunn av dårlige kår i hjembygdene sine. Fiskeværene de kom til, var åpne samfunn med internasjonale havner, hvor båter fra både Russland og Europa kom for å drive handel.

– Båtene kom ikke bare med handelsvarer. De brakte også med seg nye tanker, og en del av hekseprosessene i Finnmark er som et ekko av det som foregikk i Bergen og andre steder i Europa, forteller Blix Hagen.

– Det kunne starte som en helt vanlig nabokrangel eller konflikter med trassige tenåringsjenter. For flere av jentene endte det i heksedøden på bålet, sier Blix Hagen.

Den lille istid

Hekseprosessene var den verste menneskejakten i Norge i fredstid. Av en befolkning på rundt 3000 personer i Finnmark ble om lag 140 personer anklaget for å drive med heksekunst. Av disse ble over 90 drept – etter å ha blitt torturert til tilståelser. 

Rettsprosessene er grundig dokumentert. Både professor Liv Helen Willumsen og Rune Blix Hagen har skrevet flere bøker om temaet.

I boken Ved porten til helvete setter Hagen hekseprosessene inn i et større bilde. Han forteller om en internasjonal, politisk spenning i nordområdene som ga et trusselbilde både kongen i Danmark og finnmarkingene fryktet. Han skriver også om klimaendringer som i denne perioden ga mer uvær og dårligere fiske enn tidligere.

– Perioden omtales som den lille istid. I kombinasjon med troen på trolldom og værmagi søkte folk svar på forlis, ulykker og uvær i nærmiljøet sitt. Troen på at været kunne styres, var sterk, sier Blix Hagen.

Tuklet med været

Båtforlis rammet lokalsamfunnene hardt, folk var under et stort press og veien til heksebålet ble kort for flere av kvinnene.

På denne tiden var troen på såkalte værknuter stor. Dette var knuter på tau som folk trodde var med på å regulere været. Når det skjedde ulykker eller forlis, var det ofte disse jentene som ble anklaget for å ha løsnet for mange værknuter.

Troen på værknuter illustreres for eksempel i Petter Dass’ Nordlands Trompet:

Og løs nu den første, for når du det gjør,
så seiler din båt for en passelig bør,
men hvis du den neste vil løse

må seilet først krympes til halvveis på mast,
men løses den tredje, da går hun for raskt,
da må du til pumpen og øse.

– Tilståelsene kom ofte via tortur, forteller Hagen.

Jentene ble som regel utsatt for vannprøven: De ble kledt nakne, fikk hender og føtter bundet sammen og ble kastet på havet. Om de gikk under, var de skyldfrie. Fløt de, var de skyldige. Tanken var at vannet var et hellig element og støtte fra seg det som var urent. Denne prøven ble sett på som en gudsdom over mistenkte personer.

Heksenes advokat

Siden kongen i Danmark var opptatt av nordområdene, finnes det rikholdige reiseskildringer av de sosiale og økonomiske forholdene i Finnmark. I arbeidet med boken har Rune Blix Hagen kommet over flere unike historier, blant annet om lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl.

Hvert tredje år tok han turen til Finnmark for å lede rettsprosesser. Hagen omtaler lagmannen som heksenes advokat.

– Han frikjente langt flere kvinner enn det de lokale domstolene gjorde, sier hekseforskeren.

Selv om de fleste som ble dømt og anklaget for trolldom var kvinner, så fantes det også noen menn – om lag tjue prosent. De var alle samiske.

– Mange av beskyldningene ble framsatt i den mørkeste mørketiden. På 1600-tallet var folk på steder som Vardø nærmest isolert i mørketiden, og naboene var de eneste man kunne omgås – på godt og vondt. Om vinteren ble folk lettere syke, matmangel kunne tære på folk og i tillegg kunne flere fiskere omkomme på havet under vinterstormer, sier Blix Hagen.