– Husk at risikoen for at barn faktisk skader seg under leken er relativt liten, påpeker forsker. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
– Husk at risikoen for at barn faktisk skader seg under leken er relativt liten, påpeker forsker. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Overbeskyttende voksne kan skade barna

At lekeplasser gjøres stadig sikrere i et misforstått forsøk på å gjøre leken tryggest mulig, mener forskere.

Published

Blir vi ikke utfordret som barn, kan vi bli overfølsomme, klønete og reddere senere i livet. Derfor er det viktig for helsa vår å møte fysiske utfordringer tidlig.

– Overbeskyttende foreldre kan skade barna. Risikofylt lek har en utviklende betydning for barn, både umiddelbart og når de blir voksne, sier professor Leif Edward Ottesen Kennair ved Institutt for psykologi ved NTNU.

– Svært fysisk aktive barn skader seg mindre enn barn som er mindre fysisk aktive, til tross for at de utsetter seg for mer risiko, påpeker professor Ellen Beate Hansen Sandseter ved Dronning Mauds Minne, Høgskole for barnehagelærerutdanning.

De mest aktive barna takler altså større risiko bedre.

Barn leker med hverandre for å ha det morsomt, men også for å lære. Det handler om å utforske grenser for hva kroppen kan gjøre og for hva vi våger.

Unødvendig bekymring

Vi voksne bekymrer oss for barna. Det er helt naturlig. Men noen av oss bekymrer oss for mye.

– Husk at risikoen for at barn faktisk skader seg under leken er relativt liten, minner Kennair oss om.

At barna skal skade seg, eller verre, er selvsagt det foreldre flest frykter mest. Men bekymringen er i seg selv lite produktiv.

Når vi foreldre bekymrer oss, kan vi få en følelse av at vi faktisk gjør noe konkret for at barna våre skal være trygge, men sånn er det jo ikke.

Unødvendig bekymring gjør mest at foreldrene kjenner seg dårligere enn de strengt tatt behøver, ikke at barna får det noe bedre.

Kjedelige lekeplasser droppes

Kennair og Sandseter mener det er et problem at lekeplasser gjøres stadig sikrere i et misforstått forsøk på å gjøre leken tryggest mulig. Det kan nemlig virke mot sin hensikt.

– Sikkerhetstiltak på lekeplassen kan gjøre at myndigheter og foreldre kjenner seg tryggere, men det er ikke sikkert at det faktisk gjør livet tryggere for barna, sier Kennair.

Om lekeplassen blir for trygg, vil barn synes at den er kjedelig. Da finner de andre arenaer der grensene kan tøyes. Kanskje der sikkerheten er mye dårligere.

– Både barn og voksne har en tendens til å kompensere for sikkerhetstiltak ved å ta større sjanser, mener professor Sandseter.

For barn er tiltrukket av risikofylt lek. Det gir mye igjen å mestre noe du kanskje ikke engang trodde du turte.

Noe sikkerhet er nødvendig

Antallet barn som skader seg eller dør i ulykker er gått kraftig ned de siste ti-årene. Dette skyldes i stor grad at færre dør i trafikken. Barn sitter ikke lenger løst i baksetet på bilen, og de beskytter seg når de sykler.

Også på andre arenaer er barn tryggere.

– Jeg er så klart tilhenger av at barn skal bruke sikkerhetsbelte, sykkelhjelm og hjelm i alpinbakken, understreker professor Sandseter.

Det er ikke den slags sikkerhetstiltak hun vil til livs, heller ikke på lekeplassene. Voksne må sørge for at lekeplassen er i god stand, uten råtne bord og utstikkende spiker, eller at det ikke ligger glassbrott og den slags og flyter. Slikt kan ikke barn ventes å kunne beskytte seg mot.

Men leken må også gi utfordringer.

Store, offentlige klatrestativer har nesten forsvunnet fra land som USA og Australia, ikke bare av hensyn til barnas sikkerhet, men i stor grad på grunn av frykten for å bli saksøkt.

Foreløpig er ikke utviklingen kommet så langt her til lands. Men tendensen er altså klar, og det gjelder å ta tak i det tidlig, mener Kennair og Sandseter.

Naturen er best

Så hva kan foreldrene gjøre? For mange i Norge er heldigvis løsningen nokså nær.

– Naturen er den aller beste lekeplassen, mener professor Sandseter.

Å klatre i trær gir bedre øvelse enn selv det beste klatrestativ. Variasjonen er i seg selv utviklende, siden hvert tre er ulikt. Å venne seg til å gå på ujevn skogbunn kan etter hvert gjøre barna stødigere til beins.

– Barn er egentlig flinke til å vite hvor grensene deres går. Blant de yngste barna er det også en aksept dem imellom om at noen kan klatre helt til topps i treet, mens andre er fornøyde med å klatre opp til den tredje greina, sier Sandseter.

Men Sandseter vet så klart at ikke alle barn har like god tilgang til naturen, selv i Norge. Da gjelder det å ha gode nok lekeplasser, som også er spennende.

Barnehager og foreldre sammen

– I dag tilbringer barn store deler av tiden sin i barnehager. I Norge er vi bortskjemte med dyktige ansatte i barnehagene som passer på ungene våre, sier Sandseter.

Barnehager oppsøker heldigvis også gjerne naturen, slik at barn får prøvd ut ferdighetene sine. De lar også ungene utforske mulighetene på lekeplassene. Men ett råd har Sandseter til de i barnehagene som gjerne vil at ungene skal få flere utfordringer.

– Det må skje i samarbeid med foreldrene, understreker Sandseter.

Om et barn skulle brekke et bein etter å ha falt ned fra et tre eller et klatrestativ, er det nødvendig at foreldrene ble tatt med på råd før den tid. Barnehagen og foreldrene må være enige om at fordelene ved å få teste grenser er større enn eventuelle ulemper.

Utvikler angst og depresjoner

– Risikofylt lek hjelper barn til å lære seg hva som egentlig er farlig og hvordan de skal håndtere risiko. Barna utvikler motoriske, fysiske og sosiale ferdigheter. Kanskje er det også viktig for å forebygge at du blir unødvendig redd som voksen og for at du utvikler fobier, sier Kennair.

Barn av overbeskyttende foreldre utvikler oftere angst og depresjoner senere i livet. De takler oftere hverdagens små og store problemer dårligere.

– Når vi behandler ungdommer og voksne med angst og nevroser, gjør vi det ofte ved å utsette dem for det de frykter, forklarer Kennair.

Dette er eksponeringsterapi. Pasienten har tidligere gjerne unngått en spesiell situasjon for å minske en tenkt risiko, men dette bidrar til å opprettholde uheldig og unødvendig atferd.

– Tanken er å lære pasientene at de kan takle en situasjon de frykter. Antakelig lærer barn mye av det samme gjennom risikofylt lek, sier Kennair.

I tillegg har barn av overbeskyttende foreldre en tendens til å bli mer selvopptatte voksne. De mener oftere at andre enn dem selv skal løse problemene deres.

Uselvstendige voksne

Overbeskyttelsen følger altså barna inn i voksenlivet.

– Enkelte studenter har med seg foreldrene når de klager på eksamenskarakterene sine, gir professor Sandseter som et eksempel.

Hun vet at noen unge jobbsøkere i USA også har tatt med seg foreldrene sine til jobbintervjuer.

Kennair ser en sammenheng med at studenter beskyttes fra ubehagelige ideer. Forelesere ved høyere utdanningsinstitusjoner skygger nemlig unna en del områder, gjerne forskning som bryter med vante normer og flertallets oppfatninger.

– Noen akademikere er redde for at studenter skal synes det er ubehagelig å høre om slikt som utfordrer følelsene deres, mener Kennair.

Dette til tross for at det ikke er noe som tyder på at studenter er mer følsomme enn andre folk.

Vekker oppsikt internasjonalt

Sandseter og Kennair er blant bidragsyterne til boken «Pseudoscience ­- The Conspiracy Against Science». De skrev et kapittel om risikofylt lek sammen med professor David Ball fra Middlesex University.

Forskningen deres har tidligere vakt oppsikt i internasjonale medier, med oppslag i blant annet New York Times og Sydney Morning Herald.

Referanse:

Allison B. Kaufman and James C. Kaufman (red.): Pseudoscience ­- The Conspiracy Against Science. (2018) MIT Press.