En million tonn laks og ørret ble produsert av norske oppdrettere i 2009. Det gikk med 1,2 millioner tonn fôr av høy kvalitet.

Forskerne har beregnet at laksen utnytter om lag 43 prosent av fôret til vekst.

Mens en liten andel av fôret går tapt i havet, gjødsler oppdrettslaksen vannet med både organiske partikler og uorganiske næringsstoffer.

Godt over halvparten av industriens forbruk av fôr havner på denne måten i havet. I kroner og øre gjødsler oppdrettsnæringen havet for om lag seks milliarder kroner i året.

Gjødsel for ny næring

Mens miljøvernorganisasjoner er kritiske til utslippene fra oppdrettsnæringen, undersøker forskerne mulighetene for å utnytte milliardgjødslinga til ny biologisk produksjon langs kysten.

Førsteamanuensis Kjell Inge Reitan ved NTNU har gjennom prosjektet INTEGRATE dokumentert potensialet for såkalt integrert, multi-trofisk akvakultur (IMTA) langs Norskekysten.

Tanken bak IMTA er å utnytte alle ressursene i akvakulturene på en helhetlig måte. Organisk og uorganisk avfall fra lakseoppdrettet kan for eksempel brukes som mat til tare og blåskjell.

– Samtidig som IMTA kan bidra til å redusere mulige negative miljømessige effekter av næringsstoffer fra fiskeoppdrett, kan IMTA gi investeringene i oppdrett betydelig merverdi, sier Reitan, som har ledet prosjektet for Sintef Fiskeri og havbruk.

Prosjektet finansieres av Havbruksprogrammet og er en del av Forskningsrådets satsing på bærekraftig sjømatproduksjon.

Mest positivt for taredyrking

Gjennom forsøk på Trøndelagskysten, har forskerne dokumentert god vekst særlig av tare, men også hos blåskjell som er dyrket nær oppdrettsanlegg.

Sukkertare (Saccharina latissima) er en interessant art for industriell dyrking til formål som biodrivstoff, fôrtilsetning og utvinning av kjemikalier.

– Den tydeligste positive effekten har vi sett på taredyrking. Taren kan binde stor mengder uorganisk nitrogen og fosfor som kommer fra oppdrettsanlegg.

– For blåskjell ser vi også at matinnholdet øker på høsten og vinteren, selv om skjellveksten ikke er særlig raskere nær oppdrettsanleggene, sier Reitan.

Basert på næringsutslipp fra lakseproduksjonen i Norge, har forskerne anslått potensialet for IMTA-produksjon til 0,6–1,7 millioner tonn tare og 7200–21 500 tonn blåskjell. I dag produseres det 3000–5000 tonn blåskjell i Norge.

Produksjonen vil kreve sjøarealer på anslagsvis 82–250 kvadratkilometer.

– Anslagene er svært forsiktige og baserer seg på at 10–30 prosent av nitrogenutslippene kan utnyttes til vekst av tare, og at 0,6–1,8 prosent av utslipp av organisk karbon omsettes til vekst av blåskjell, sier Reitan.

Han samarbeider nå med flere selskaper som ønsker å dyrke tare til bioenergi-produksjon i stor skala.

Store variasjoner fra sted til sted

Studier fra Hardanger underbygger resultatene fra Trøndelagskysten, men viser at veksten hos tare og blåskjell varierer mye fra sted til sted.

En helårlig og volummessig stor nok produksjon er nøkkelfaktorer for industriell produksjon av tare til bioenergi. Som en del av forskningsarbeidet på kunnskapsplattformen MacroBiomass, har man lykkes med kunstig produksjon av sporer fra sukkertare gjennom hele året.

– Dette gjør det mulig å utnytte plantenes gode vekstpotensial på de gunstigste tidene på året, sier forsker Silje Forbord ved Sintef.

På verdensbasis produseres det om lag 14 millioner tonn akvatiske planter i året. Mens 15 prosent av laksekonsesjonene i Canada er knyttet til IMTA, har det vært liten interesse for helhetlig ressurstenking så langt i norsk oppdrettsindustri.

– Jeg tror ikke laksenæringen på kort sikt vil engasjere seg i kommersiell taredyrking, den utviklingen må drives fram av aktører innenfor bioenergi og fôrproduksjon.

– For lakseindustrien vil framvekst av en IMTA-næring gi industrien en grønnere profil og bedre næringens bærekraft. Dersom helhetlig, bærekraftig produksjon i framtiden vil knyttes direkte til konsesjonstildelinger, vil nok IMTA raskt få større oppmerksomhet fra oppdrettsnæringen, tror Reitan.