I ett av scenariene ble soldatene og ambulansepersonalet bedt om å behandle et «skuddsår». Personen som spilte pasienten hadde en svineribbe med skuddskade tapet fast til beinet. (Foto: Sigurd Blix)
Soldater ga bedre skadebehandling enn ambulansepersonell
Soldater med tre ukers førstehjelpskurs var bedre på å behandle skuddsår enn det ambulansepersonellet var. Men de brukte også lengre tid.
Hvem er flinkest til å behandle alvorlig skudd- og stikkskader? Vernepliktige sanitetssoldater med tre ukers førstehjelpskurs eller ambulansepersonell?
Det var spørsmålet medisinstudent Sigurd Wisborg Blix ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, stilte seg før han satte i gang sin undersøkelse. Blix utførte undersøkelsen som en del av studiene.
Selv er han utdannet ambulansearbeider sivilt og medic gjennom Forsvaret. Med dagens trusselbilde i bakhodet, som for eksempel terrorangrep og daglige ulykker, testet han ut kunnskapene til sanitetssoldater i førstegangstjeneste og vanlige ambulansearbeidere.
– Kan vi dette?
Sigurd Blix. (Foto: Inger Lund-Koren)
– Det store spørsmålet er: Kan vi dette? sier Blix.
Han fikk med seg 30 ambulansearbeidere og 30 sanitetssoldater i undersøkelsen.
– Det er viktig å presisere at soldatene i undersøkelsen var 19–20 åringer med kun tre ukers førstehjelpskurs i bagasjen. Soldatene er dermed ikke spesialiserte sanitetssoldater med lang utdannelse, presiserer han.
Alle deltakerne fikk to scenarioer. Den ene var å raskt finne fem stikkskader på en person som spilte pasient. Skadene var markert med kunstig blod på pasientens hud.
– Jeg la vekt på hurtighet og nøyaktighet. Jeg registrerte tidsbruk, antall skader de fant og også hvilke skader, sier Blix.
Pasienten i undersøkelsen hadde to lett synlige skader og tre vanskelige. Deriblant en på innsiden av låret, som er svært alvorlig. Pasienten kan raskt blø i hjel dersom en slik skade ikke behandles umiddelbart.
Det viste seg at soldatene var de som fant flest skader, gjerne alle sammen, mens ambulansepersonalet fant noe færre.
– Soldatene gjorde absolutt alt de hadde lært, som en drill. Men de brukte lengst tid, og de var ikke like kritiske til å prioritere undersøkelsespunkter, sier Blix.
Derimot så var ambulansearbeiderne raske. De prioriterte hva som måtte undersøkes, men de fant ikke like mange av skadene til pasienten.
Da Blix skulle teste hvor flinke de to yrkesgruppene var til å stoppe alvorlige blødninger, fikk «pasienten» en svineribbe med en skuddskade teipet fast i låret. Ribba hadde påmontert ledninger med blod – som representerte en arteriell blødning.
Blix forteller at slike skuddskader skal pakkes med bandasjer. Å bruke riktig pakketeknikk er svært viktig for å forhindre at en alvorlig skuddskade skal bli dødelig.
– Det overraskende er at kun 15 prosent av ambulansearbeiderne i undersøkelsen fikk godkjent pakketeknikk. Derimot klarte 85 prosent av soldatene å behandle skuddskaden på riktig måte, forteller Blix.
I undersøkelsen tok soldatene, med kun tre ukers førstehjelpskurs, seg god tid til å pakke såret, noe som gjorde så såret ble bedre behandlet. Ambulansepersonellet gjennomførte raskere, men pakket ikke såret godt nok.
– Resultatet viser at mange av ambulansearbeiderne ikke er godt nok rustet til å behandle store blødninger i armer og bein, sier Blix. Han anbefaler at ambulanseutdanningen burde inneholde undersøkelse og behandling av penetrerende skader lignende Forsvarets opplæring, og at ambulansefagarbeidere burde få oppfriskning i dette.
Veilederen hans, Inger Lund-Kordahl ved UiT, som har lang erfaring med å forske på soldater i Forsvaret Sanitet, er stolt av medisinstudenten sin.
– Resultatet er oppsiktsvekkende, og Blix fikk tildelt en av de seks muntlige presentasjonene på konferansen Skandinavisk Akuttmedisin 2017 nå i mars, forteller hun.
