Se for deg et akuttmottak i Nepal hvor syke og skadde venter på legehjelp. Venterommet er fullt, og det er kø utenfor. Så kommer det inn en kvinne som nettopp har født. Hun har store blødninger og er svekket av blodtapet. 

Like etter henne kommer fem unge menn og tre eldre kvinner til akuttmottaket. De har alle har store brudd- og kuttskader etter en alvorlig trafikkulykke.

Mange har reist langt. Noen har kommet med buss, noen har gått til fots eller blitt fraktet med hest eller okse. Få kommer med ambulanse.

Køsystemet er slik at den som kommer først inn til akuttmottaket, er den som først får hjelp. Omfanget av skadene er i liten grad med i vurderingen. I verste fall dør folk mens de venter på å bli undersøkt og få hjelp.

Dette er situasjonen på sykehus i Nepal og i mange andre fattige land. 

­– Vi så at vi hadde mye å hente ved å innføre samme metoder på akuttmottak i Nepal som vi har etablert i Norge – og som vi vet fungerer bra, sier lege Erik Solligård.

Målet er i første omgang å bygge opp kunnskap og innføre nye metoder i Nepal. På lengre sikt er målet er å utvikle en modell som på en relativt enkel måte skal kunne implementeres også i andre land.

Laget treningsopplegg for Nepal

Kari Risnes er barnelege og Erik Solligård er anestesilege. Ekteparet er henholdsvis postdoktor og førsteamanuensis ved NTNU. Gjennom samarbeidet med Universitetet i Kathmandu så de muligheten til å spre kunnskap og dele erfaringer.

– ­I Norge har vi etablert gode metoder på akuttmottak. Vi jobber i team og alle kjenner sine roller. Det er viktig å kartlegge den syke eller skadde med en gang slik at pasienten får riktig behandling så tidlig som mulig, sier Solligård.

I første omgang konsentrerte de seg om fødselskomplikasjoner og akutte infeksjoner.

– Vi laget et treningsscenario og satte sammen team som trente på akuttsituasjoner og på samhandling, forteller Risnes.

De hadde med seg dukker som pustet og snakket slik at de kunne måle puls og hjertefrekvens og skape en så realistisk situasjon som mulig. Øvingssituasjonen ble filmet. Dermed kunne teamet gå gjennom situasjonen etterpå og evaluere seg selv.

Risnes og Solligård underviste og veiledet for å bygge opp kompetansen på sykehuset, slik at helsepersonellet kunne drive egentrening etter hvert.  

Nye pasientgrupper

Deretter kartla de pasientenes sykdomsforløp. Her hadde sykehuset liten oversikt. Det har sammenheng med at tilstrømmingen av pasienter har økt og at pasientene har andre skader og andre sykdommer enn før.

– Trafikken på veiene har økt enormt de siste årene, og sykdombildet er blant annet preget av store, alvorlige trafikkulykker, både med buss og moped. WHO definerer økningen i trafikkulykkene i en del asiatiske land som en epidemi, sier Risnes.

– Vi har også en ny gruppe pasienter, de som får livsstilssykdommer. Levestandarden har økt i Nepal, og dermed også andelen mennesker med diabetes og hjerte- og karsykdommer. Og for hjertepasienter er tidlig behandling veldig viktig, understreker Solligård.

En annen gruppe som utgjør en utfordring for akuttmottakene, er mennesker som blir skadet i leirras. Med jevne mellomrom går det store jord- og leirras som gir alvorlige skader til svært mange mennesker.

Dhulikhel sykehus har etter forholdene god standard. Likevel er det svært liten oversikt over pasienttilstrømming, årsaken til at de kommer til akuttmottaket, utskrivningsdiagnose og utfall av behandlingen.

De sykeste behandles først

Risnes og Solligård har nå fått oversikt over de ulike pasientgruppe og sykdomsforløpet – en kunnskap som bidrar til at flere får riktig behandling og at de som trenger det mest, får behandling først.

Dette sorteringssystemet av pasienter kalles triage. Det er som et trafikklyssystem hvor pasientene blir plassert i kategoriene rødt, gult og grønt.

– Vi har fått kartlagt sykdomsbildet til de som har kommet til akutten slik at det nå finnes systematisert kunnskap om hva slags skader eller sykdommer pasientene kommer med, samt omfanget av de ulike kategoriene, sier Solligård. 

– Tidligere var håndtering av pasientene basert på hvordan de trodde situasjon var. Nå er det basert på fakta

Bygger opp lokal kompetanse

Arbeidet har ført til oppbyggingen av en database på 8000 pasienter, hvor fire nepalske forskningsassistenter har vært i sving. De har tatt kontakt med pasientene en måned etter utskrivelse for å kartlegge sykehistorien.

Universitetet i Kathmandu har ansvar for utdanning av en stor andel av legene og sykepleierne i Nepal. Det å lære opp en gruppe ansatte ved sykehuset i å bruke simulering og trening gir flere gevinster. De tar nå i bruk undervisningsprinsippene og den nye kunnskapen i opplæring av eget helsepersonell.

– En annen ting som er bra, er at legene blir værende på Dhulikhel sykehus – eller at de kommer tilbake til sykehuset. Det er lite hjerneflukt, blant annet fordi legene får utenlandsopphold med jevne mellomrom. Dermed både bygger man og beholder kompetansen.

Nå skal Risnes og Solligård analysere og måle effekten av endringene. De forventer blant annet at dødeligheten går ned, kortere behandlingstid for de livstruende og akutte lidelsene, bedre utnyttelse av senkekapasiteten og at ressursene på sykehuset blir bedre utnyttet.