Mange drømmer om en egen liten hageflekk på Losæter. Sist de lyste ut 100 parseller, fikk de 4000 søkere. Forskere ved NMBU mener det er flere fordeler med å dyrke grønnsaker i byen. (Foto: Bjørvika utvikling)
Mange drømmer om en egen liten hageflekk på Losæter. Sist de lyste ut 100 parseller, fikk de 4000 søkere. Forskere ved NMBU mener det er flere fordeler med å dyrke grønnsaker i byen. (Foto: Bjørvika utvikling)

Urbant landbruk handler om mer enn mat

Ikke bare sparer vi vann og unngår sprøytemidler – urbant landbruk er også sosialt og kan bidra til god integrering, mener forsker.

Published

Bærekraftige byer og samfunn

Denne artikkelen er en del av en artikkelserie fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Å utvikle byer og samfunn til å bli bærekraftige, inkluderende og trygge er et av FNs bærekraftmål. Gjennom å gjøre byene våre og samfunnene våre grønnere, smartere, åpnere og mer robuste, kan vi minimere vår påvirkning på miljøet og redusere våre avtrykk og vår belastning på naturen.

Artikkelserien kan også leses på NMBU.no

Ulike metoder for urbant landbruk

Hydroponi

Hydroponi er en jordløs dyrkemetode som stimulerer planteveksten samtidig som man kontrollerer mengdene av vann, mineralske salter og viktigst av alt, oppløst oksygen. I tillegg må andre faktorer som temperatur, fuktighet, lys, CO2-nivå, lufting, og plantens genetiske behov tas hensyn til. Vannet må være "levende". Planter tar opp næring i form av ioner som løses opp i nærvær av oksygen, uansett om de vokser i jord, luft eller vann. Etter hvert som næringen og oksygenet forbrukes, må det tilføres mer.

Aquaponi
Metoden kombinerer konvensjonell akvakultur (snegler, fisk, krabber eller reker i et lukket system) med planter i vann (hydroponi) i et symbiotisk system. Ekskrementer og overskuddsfôr fra dyrene som lever i vannet, blir brutt ned av en nitrifiserende bakterie til nitritt og så til nitrat som så fungerer som næring for plantene. Vannet blir deretter resirkulert tilbake til akvakulturen.

Organoponi
Denne metoden bruker organisk gjødsel i vann eller jord som dyrkingsmedium, og egner seg veldig godt for urbant landbruk. Det fremste eksempelet på vellykket organoponisk dyrkning finner vi på Cuba.

Da 100 private parseller på Losæter i Oslo ble lyst ut for seks år siden, kom det over 4000 søkere. Tanken på å gro grønnsaker midt i byen virker altså fristende på mange.

Forsker Beata Sirowy ved NMBU tror urbant landbruk kan gi en mye bedre livskvalitet for de som bor trangt i storbyen. 

Nylig fikk hun penger til å undersøke det sosiale aspektet ved urbant landbruk.  

– Å dyrke sin egen mat i fellesskap med andre kan styrke både lokalsamfunn og enkeltpersoner ved å gi dem muligheten til å direkte påvirke sine omgivelser, samtidig som de gir tilgang til grønne, inkluderende offentlige rom, sier hun.

Smag på Aarhus

Beata Sirowy er forsker ved NMBU. (Foto: Håkon Sparre / NMBU)
Beata Sirowy er forsker ved NMBU. (Foto: Håkon Sparre / NMBU)

Et eksempel på at urbant landbruk fungerer godt sosialt, er Aarhus i Danmark. Der har kommunen satset stort og forvandlet store deler av grøntarealer og mellomrom i byen til grobunn for spiselige og sanselige vekster gjennom prosjektet Smag på Aarhus. En av innbyggerne sier det slik:

“Det er meget motiverende at dyrke sin egen mad. Så ved man, hvor det kommer fra. Og så er det simpelthen bare super hyggeligt at være her. Det betyder, at man har et sted at gå hen, når man bor i en lille lejlighed i byen.”

– Byen har satset stort på urbant landbruk, og en utilsiktet effekt er inkludering. Når de startet å dyrke ute, kom det veldig mange flyktninger og asylsøkere for å være med, forteller Sirowy.

– En ny arena for inkludering er skapt. Mange av de som kommer her er vant til å dyrke mye av sin mat selv, og savner det når de kommer til Danmark. Så de kommer til parkene hvor det er åpnet for dyrking og blir kjent med danskene gjennom arbeidet og pausene.

En bred miks av folk

Losæter er det mest kjente urbane landbruket i Oslo som er tilgjengelig for folk flest. For å velge ut hvem av de 4000 søkerne som skulle få hver sin parsell av de 100 som ble lyst ut, satte de passerspissen midt i Losæter på kartet.

Så ga de søkere på de ett hundre nærmeste postadressene innenfor sirkelen én parsell hver.

Sirkelen omsluttet en bit av Gamlebyen med det etniske mangfoldet, nedre del av Grünerløkka med mange unge hipstere og Sørenga med det faktiske mangfoldet av mennesker som bor der.

– Så det kom en del innvandrere med i prosjektet fra starten av i en veldig bred miks. Mange av dem har jordbruk tettere på i tid og kan det. Her kan de være kunnskapsleverandører i møte med nordmenn. Folk møtes her, ikke fordi det er et integreringsprosjekt, men på grunn av felles interesse, opplyser bybonden Andreas Capjon på Losæter. Han er ansatt av Norges Bondelag for å drifte stedet.

Kan ha positiv innvirkning på samfunnet

Petter Jenssen er professor ved NMBU. (Foto: Håkon Sparre / NMBU)
Petter Jenssen er professor ved NMBU. (Foto: Håkon Sparre / NMBU)

NMBU skal lede et annet stort forskningsprosjekt om urbant landbruk. Totalt deltar 19 partnere i prosjektet: 14 i Europa og fem i Kina. Partnerne utgjør en samling av europeiske og kinesiske forskere, teknologileverandører, små og mellomstore bedrifter, finansfolk, lokale og regionale myndigheter og lokalsamfunn.

Professor Trine Hvoslef-Eide og professor Petter Jenssen er prosjektledere. De brenner fra hvert sitt ståsted for innovasjon innen urbant landbruk.

De søker å demonstrere hvordan teknologisk innovasjon og samfunnsinnovasjon i urbant jordbruk kan ha en positiv innvirkning på samfunnet og økonomien gjennom å bruke nye ressurseffektive landbruksteknikker i urbane og halv-urbane områder.

– Nærhet til matproduksjonen er en verdi i seg selv

– Urbant landbruk er mye viktigere enn vi er klar over. Det å få nærhet til produksjon av mat i byene er en verdi i seg selv. Å dyrke grønnsaker, frukt og bær selv er dobbelt helsebringende, sier Hvoslef-Eide. Det gir en rekke fordeler.

CO2-utslipp ved import og transport av frukt og grønt kan naturligvis reduseres betraktelig hvis vi dyrker mer selv, men også det at alt kan kontrolleres er en fordel:

– Man kan spare vann, spare næring og unngå sprøytemidler av noe slag. Vi forsker blant annet på bruken av lys, og ser hvilke spekter som egner seg best for ulike typer planter. For eksempel er det slik at hvis man øker andelen av blått lys, økes innholdet av antioksidanter, utdyper Hvoslef Eide.

Trine Hvoslef-Eide er professor ved NMBU. (Foto: Henrik Mikkelsen)
Trine Hvoslef-Eide er professor ved NMBU. (Foto: Henrik Mikkelsen)

Det som også er mulig, og som ikke så enkelt lot seg gjøre tidligere, er å dyrke i høyden, altså vertikal dyrking. Mange forbinder vertikal dyrking med planter oppetter en loddrett vegg, men mer effektivt er det å dyrke i flere etasjer – som når man baker brød i ovnen på flere brett over hverandre.

Muligheten for belysning med dagens LED-lys gjør at hver etasje med planter kan belyses for seg, med et minimum av energiforbruk og med redusert produksjon av varme – i kontrast til de gamle glødetrådlampene.

Forurensningsfri med ny teknologi

Prosjektet tar også sikte på å bruke byens avfall for å lage gjødsel og vekstmedium for urbant landbruk samtidig de eliminerer forurensning. I tillegg skal de lage energi i form av biogass. Dette er et godt eksempel på sirkulær økonomi.

Prosjektet er blant annet involvert i utviklingen av det gamle sykehuset i Fredrikstad hvor det skal bli mellom 500 og 1000 leiligheter.

Her skal toalettavfall og kvernet organisk husholdningsavfall samles via et vakuumsystem og ledes til en biogassreaktor. Avfallet blir omdannet til fast og flytende gjødsel, kompost og energi. Strøm, varme og CO2  fra brenning av biogassen skal brukes i et superisolert drivhus og hvor planter skal dyrkes året rundt. Solcellepanel skal også på plass, og løsninger for lagring av energi under bakken skal utredes, sier en engasjert Petter Jenssen.

Prosjektet inkluderer også forberedelse, utvikling og evaluering av ytterligere fire showcaser: de før nevnte kommunale hagene i Aarhus, tidligere ubrukte landbruksarealer i flyktningeleirer i Tyrkia og to store urbane landbruksprosjekter i Beijing og sentral-Kina.