Tempoet i digitalisering og teknologiutvikling akselerer og nye løsninger forandrer verden. I denne artikkelserien ser vi på hvordan dette endrer forskjellige fagområder og gjør det mulig å løse globale og lokale utfordringer på nye måter.
Den 4. industrielle revolusjon blir den kalt og omfatter digitalisering, automatisering, Big Data, robotisering, smarte sensorer, skytjenester, tingenes internett og mye mer.
I dag registrerer etiopiske myndigheter hvordan landområder blir brukt, hvem som eier dem, hvem som har eid dem og hva som finnes der. Systemet som tas i bruk for å måle alt dette, kalles landregistrering.
I land som Etiopia viser landregistrering at det er forskjeller mellom kvinne- og mannsdrevne gårder og gir mulighet til å måle effekten av jordreformer kvantitativt.
Da blir det også mulig å si noe om en spesifikk reform har styrket kvinners rettigheter, eller om en jordreform har påvirket barnas helse i jordbrukshushold med forskjellig typer eierskap.
– Med våre datasett kan vi for eksempel måle effekten av landregistrering på kroppsmasseindeks hos barn og om den er forskjellig i kvinnestyrte og mannsstyrte hushold. Vi finner en positiv effekt av landregistrering på barns kroppsmasseindeks, og den er større for kvinnestyrte enn for mannsstyrte hushold, sier Stein Holden.
Han er professor i utviklings- og ressursøkonomi ved Handelshøyskolen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
Rett på tilgang til landbruksjord
Stein Holden er professor ved NMBU. (Foto: Håkon Sparre)
Sammen med førsteamanuensis Mesfin Tilahun publiserte han nylig den første studien i sitt slag som undersøker menns og kvinners dokumenterte rettigheter til landbruksjord i Afrika. Den er basert på to landregistrerings- og sertifiseringsreformer i Etiopia.
I landbruksbaserte økonomier hvor befolkningstettheten fortsetter å øke, som for eksempel i områdene sør for Sahara, er det nær sammenheng mellom landknapphet og fattigdom fordi tilgang til land er en viktig kilde til levebrød.
Da blir det ekstra viktig å kunne dokumentere rettighetene til å forvalte landbrukseiendom, noe som ikke er en selvfølge. I Etiopia har alle innbyggere i landlige strøk en konstitusjonell rett på tilgang til landbruksjord for å kunne sikre et levebrød. Men befolkningsveksten har gjort denne rettigheten vanskelig å innfri, og redistribusjon av jord har skapt usikkerhet rundt den.
Den første landregistrerings og sertifiseringsreformen i Etiopia fant sted i 1998 og ble beskrevet som en av de største, raskeste og mest effektive landregistrerings- og sertifiseringsreformene i Afrika.
Flere studier har beskrevet hvordan reformen økte tryggheten rundt rettighetene til landbruksjord. Spesielt kvinnestyrte husholdninger vant mye på økt trygghet rundt slike rettigheter. Med reformene fikk landet et eget register over hvem som eier hvilket område. I tillegg fikk eierne dokumentasjon på at de faktisk eier området.
– Kvinnens stilling i Etiopia var i utgangspunktet svak, så bedre dokumentasjon av eiendomsrettigheter til jord har hatt en sterkere effekt for kvinner enn for menn, forklarer Holden.
– For kvinner har den økte sikkerheten om egen juridisk posisjon gjort det tryggere både å investere i jorda – og spesielt å leie ut jorda basert på avlingsdeling. Med det har de for eksempel kunnet leie ut jord til gode oksebønder og få halvparten av avlingen til oksebøndene, og slik bedre barnas ernæring. Bedre dokumentasjon av eiendomsrettigheter har også gjort det enklere for kvinner å kunne leie ut jord til de som betaler best og ikke bare til slektninger, forklarer Holden.
Men denne første reformen var i stor grad papirbasert. Registreringen ble gjort i registreringsbøker som var håndskrevet, noe som gjorde det vanskelig og omstendelig å oppdatere registrene, og disse var dårlige verktøy for administrasjon av landområder og analyse av politikkutforming.
Holden og Tilahuns nye studie sammenligner data fra reformen i 1998 med en ny reform i 2016.
Slik kan de også dokumentere effekten ny teknologi har på landregistrering og sertifisering siden den nyeste ble gjennomført med satellittbilder, GPS og flyfoto som basis for kartleggingen. Dette ble kombinert med verifisering på bakken av grenseforhold, og rettighetsholderne mottar sertifikater med kart med oversikt over alle de ulike jordstykkene. Dette blir igjen til digitale offentlige registreringsdata.
Målet med denne teknologiopprustningen er blant annet å styrke sikkerheten for eiendomsrettighetene og lage arkiver over landregistrering og sertifisering som er enkle å vedlikeholde og oppdatere og som kan legge bedre til rette for arealplanlegging.
– Den nye teknologien har gjort at denne landregistreringa har blitt mye billigere enn før, og det har ført til at det har blitt mer aktuelt for u-land å gjennomføre slike reformer siden kostnadene har gått så drastisk ned, sier Holden.
I Etiopia koster nå moderne registrering cirka åtte amerikanske dollar per jordstykke. Klassisk landregistrering kostet gjerne flere hundre dollar og var for kostbart til at småbønder hadde råd til det.
I Etiopia blir riktignok ikke bøndene belastet med kostnadene til registrering/sertifisering. Der dekker staten kostnadene med hjelp fra utenlandske donorer, men kostnadsreduksjonen senker terskelen for tilsvarende registrering og sertifisering i andre u-land.
De nye registerdataene er dessuten mye mer detaljerte enn de gamle. I de nye dataene får forskerne kjønn på alle landeiere og ser på fordeling av eiendom blant kvinner, blant menn, mellom kvinner og menn og innad i husholdninger.
I den siste landregistrerings- og sertifiseringsreformen i 2016 fant man at kvinner eide så mye som 48,8 prosent av all privat eid landbruksjord i området forskerne studerte i Tigray regionen i Nord-Etiopia.
Husholdninger ledet av menn eide i gjennomsnitt 34 prosent mer land enn kvinnestyrte husholdninger, men denne forskjellen ble redusert til mindre enn 10 prosent når man korrigerte for forskjeller i familiestørrelse mellom disse husholdningene.
Annonse
Med landregisterdata som ble samlet inn i 2016, analyserte forskerne graden av ulikhet i landfordeling for 31150 husholdninger i fire distrikter for nesten 80 000 registrerte parseller land som hver har inntil 8 eiere. I datasettet kan de se på forskjeller i eierskap for kjønn, kvinnestyrte hushold versus mannstyrte hushold, ulikhet mellom hushold innen kommuner, innen distrikter og kjønnsfordelingen av land innen hushold, innen mannsstyrte hushold og innen kvinnestyrte hushold.
Referanse:
Holden, S.T. and Tilahun, M. (2017):«Land Distribution in Northern Ethiopia from 1998 to 2016: Gender-disaggregated, Spatial and Intertemporal Variation»
