Kreftforskningen har de siste årene i stor grad konsentrert seg om å kartlegge genfeil for å identifisere årsaken til kreftsykdom.

Vi vet i dag at ingen kreftsvulster har helt lik gensammensetning og at ingen kreftpasient derfor har helt lik sykdom.

Når alle pasienter er ulike, sier det seg selv at behandlingen ikke kan være den samme for alle. Kreftforskning dreier seg derfor nå i stor grad om å finne metoder for hvordan behandlingen bedre kan tilpasses til hver enkelt pasient.

- Personlig tilpasset behandling er et av de viktigste trekkene både ved dagens kreftforskning og kreftbehandling, sier Ludvig Muren, professor ved Universitetet i Bergen og Aarhus Universitet.

- I den sammenheng er det viktig å huske på at kreftbehandling er mer enn bare legemidler. Omtrent halvparten av alle kreftpasienter mottar også strålebehandling, og strålebehandling bidrar i vesentlig grad til at vi i dag kurerer så mange kreftpasienter, fortsetter han.

Muren er medisinsk fysiker og hans forskning dreier seg om å utvikle pasientspesifikke strålebehandlingsteknikker for kreftpasienter.

- Strålebehandling har faktisk i stor grad vært individualisert lenge allerede. Helt siden man innførte såkalt CT-basert doseplanlegging på 1990-tallet. Men strålebehandlingen bør individualiseres i enda større grad for pasientens beste, sier Muren.

Høyest mulig stråledose

Når strålebehandling gis i forbindelse med kreftsykdom er målet å gi høyest mulig stråledose til svulsten uten at dette påvirker andre organer og det friske vevet som ligger rundt svulsten.

Utsetter man det friske vevet for stråling kan det nemlig oppstå skader og bivirkninger som kan plage pasienten lenge etter at kreftsykdommen er borte.

- Jo høyere dose vi kan gi, jo høyere er sannsynligheten for at kreftcellene drepes og at pasienten blir frisk. Men det er ofte utfordrende å gi høy nok dose fordi det er vanskelig å unngå det friske vevet, forklarer Muren.

- Kroppen vår er hele tiden i bevegelse. Vi puster og hjertet slår. Det gjør at selv om pasienten ligger helt i ro, er det fremdeles mye bevegelse i organene som kan gjøre det vanskelig å planlegge hvor strålene skal treffe, sier Muren.

Og enkelte organer er i mer bevegelse enn andre. Muren og hans forskerteam har studert hvordan tarmen beveger seg. Tarmen er et av de vanskeligste organene å håndtere i stråleterapien på grunn av ekstra stor bevegelse.

Dette innebærer at det er stor risiko for skader ved stråling av områder i nærheten av tarmen, for eksempel prostata og ved gynekologisk kreft.

- Det er stor variasjon fra pasient til pasient og vanskelig å beregne bevegelsen. Det gjør det også utfordrende å dosere riktig slik at hver pasient får levert en optimal dose, sier Muren.

- Vi har derfor utviklet en modell for å beregne bevegelse i tynntarmen hos hver enkelt pasient. Modellen kan forutsi hvordan tarmen beveger seg slik at strålefeltene kan tilpasses til bevegelsen og gi mer treffsikker behandling, forklarer Muren.

Muren er klar på at dette gir mye bedre muligheter for å planlegge stråledosen og tilpasse behandlingen til hver enkelt pasient. Dermed blir treffsikkerheten bedre og muligheten for å unngå stråling av friskt vev større.

- Denne metoden er lovende. Denne type modeller utvikler vi derfor nå videre til å inkludere andre organer, sier han.

Tilpassing av stråling

Det er ikke bare bevegelse i organer som gir utfordringer for strålebehandlingen.

En kreftsvulst er sjelden en enhetlig «klump» som er helt lik på alle kanter. Den kan like gjerne ha flere soner som har ulike egenskaper, og det kan kreve at man må stråle disse sonene ulikt. Her er det selvfølgelig også veldig stor variasjon fra pasient til pasient.

- Svulsten kan for eksempel ha ulik blodgjennomstrømming i ulike områder, eller den kan ha ulik celletetthet eller oksygentilgang. Dette er egenskaper som har betydning for hvor effektiv strålebehandlingen kommer til å være og som må kartlegges hos hver enkelt pasient, forklarer Muren.

- Områder av svulsten som har dårlig oksygentilgang må kanskje stråles kraftigere enn de områdene der oksygentilgangen er god. Det samme gjelder med andre slike egenskaper, sier han.

Muren og hans samarbeidspartnere er nå på jakt etter gode metoder for å kunne tilpasse behandlingen slik at dette blir mulig å ta hensyn til.

- Det vi gjør er at vi prøver å benytte bilder av svulsten som vi skaffer gjennom vanlige metoder som for eksempel MR. Dette er allerede metoder som benyttes til en viss grad for å veilede strålebehandling, men vi tror at dette er teknikker som kan utnyttes mye bedre, sier Muren.

Overvåke behandling underveis

Bruk av bilder til å veilede stråling kan også være en vei å gå for å overvåke effekten av behandlingen.

- Vi ønsker i større grad å bruke bildeteknikker til å følge effekten av behandlingen og tilpasse strålingen underveis, sier Muren.

- Dette er imidlertid krevende å få til med dagens metoder og utstyr, men vi er i gang med å teste ut nye måter å gjøre dette på hos pasienter med både prostata- og blærekreft, sier han.

Muren er klar på at det er viktig å få etablert metoder for å oppnå en mer individualisert behandling og oppfølging av pasienter som skal gjennom strålebehandling.

- Vi ser et stort potensiale i å tilpasse behandlingen etter behovene til hver enkelt pasient. Dette gjelder alle deler av kreftbehandlingen, også strålebehandling, inklusive de spennende nye teknikkene som er under vurdering for innføring i Norge, sier Muren.

Individualisering også i partikkelterapi

Helseminister Jonas Gahr Støre offentliggjorde tirsdag denne uken at det skal bygges tre-fire regionale sentre for protonbehandling i Norge. Disse skal plasseres i Bergen, Oslo og Trondheim og muligens også et i Tromsø.

- Dette vil gi et ytterligere løft til både kreftbehandlingen og kreftforskningen i Norge. Strålebehandling med protoner er enormt lovende, og kan bidra til at vi kan kurere enda flere pasienter, sier Muren.

- Men for å kunne ta i bruk disse teknikkene for store pasientgrupper, vil den type forskning som vi har arbeidet med bli enda viktigere. Partikkelterapien kan nemlig være mer presis, men den kan også være mer sårbar for variasjoner i de ulike pasientene.

- Vi er allerede i gang med undersøkelser av dette, i prosjekter støttet av Kreftforeningen, avslutter Muren.