Stort spill og sterke følelser rundt karbonfangst

Karbonfangst handler ikke bare om hvor effektiv teknologien er, men like mye om hvordan sterke aktører snakker om den.

Publisert
Lagring og rensing av Co2 er en arena for store penger og mektige aktører. (Foto: Colourbox)
Lagring og rensing av Co2 er en arena for store penger og mektige aktører. (Foto: Colourbox)

Senere i januar kaller Stortinget Ap-leder og tidligere statsminister Jens Stoltenberg inn til en åpen høring om det mediene har kalt CO2- skandalen på Mongstad. Han må svare på hvorfor den såkalte månelandingen ikke en gang lettet fra bakken.

For det ble ikke et fullskala renseanlegg for karbon på Mongstad. Tross for at det allerede er brukt flere milliarder kroner på utvikling og oppbygging av testsenteret.

- Det er store penger knyttet til karbonfangst. Både i Norge og internasjonalt, sier Mads Dahl Gjefsen, stipendiat på Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo.

- Og dermed sterke interesser.

Dyr teknologi

Teknologi for fangst, transport og lagring av karbon (CO2) har vært i bruk i flere tiår. En utfordring er at teknologien er energikrevende og for dyr til å brukes i stor skala.

Gjefsen har studert aktørene som påvirker utviklingen av karbonfangstteknologien: industri, politikere og interesseorganisasjoner. Det er de som definerer teknologiens betydning for samfunnet og klimaet.

Blant annet har han sammenliknet karbonfangst-spørsmålet i EU og USA.

Resultatene ble nylig publisert i tidsskriftet Science & Technology Studies.

Sterke spillere

Med store penger kommer gjerne sterke aktører på banen.

Dersom karbonfangst blir en rimelig og effektiv form for teknologi, kan atmosfæren spares for skadelige CO2-utslipp. Det skulle man tro var i alles interesse?

- Det er ikke så enkelt. Det er snakk om en overgangsteknologi som krever store investeringer, og et viktig spørsmål er hvem som skal spytte inn disse pengene, og hvem som kommer til å tjene på det. Teknologiutvikling er et politisk spørsmål, sier Gjefsen.

Bush og Bellona

Miljøorganisasjoner som Greenpeace er negative til karbonfangst fordi teknologien kan forlenge bruk av fossile energikilder. Industriaktører fra olje-, gass og kullbransjen kan derimot ha interesse av at teknologien kommer på plass.

Andre miljøaktører, som Bellona, påpeker at verden er såpass avhengig av fossile energikilder at karbonfangst er avgjørende for å nå det såkalte to graders-målet. Da er markedsmekanismer i favør av klima velkomne.

Tidligere president George W. Bush argumenterte for at å investere i karbonfangst ville gi jobber til amerikanere.
Tidligere president George W. Bush argumenterte for at å investere i karbonfangst ville gi jobber til amerikanere.

Politiseringen har ført til overraskende allianser mellom industri og miljøorganisasjoner. Blant annet sto George W. Bush, tidligere president i USA, og Bellona på samme side i dette spørsmålet.

- Bush var ingen klimahelt, men han satset på karbonfangst rundt årtusenskiftet. Kullindustrien er svært viktig i USA, og investeringer i karbonfangst gav Bush muligheten til å stå fram som handlekraftig med en alternativ tilnærming til klimatrusselen, forteller Gjefsen.

- Det er lettere å selge teknologiutvikling enn reguleringer. Samtidig kunne satsningen legitimere slagord som «rent kull», koplet med «American jobs».

Bush sin entusiasme skapte håp og forventning om at karbonfangst kunne være en løsning for klimaet, men fokuset på rensing har avtatt i Washington.

- Men det at Bush omfavnet karbonfangst viser at debatten ble kledd i et politisk språk, til bruk for å fremme egne formål. Det ser vi også her hjemme. Stoltenberg la vekt på at Mongstad skulle fremme Norge som en miljønasjon, sier Gjefsen.

Nasjonsbygging

Gjefsens studie viser at utviklingen av karbonfangst-teknologi handler om langt mer enn spørsmålet om teknologien faktisk kan løse problemet med Co2-utslipp.

- Argumentene for og imot karbonfangst handler i stor grad om nasjonsbygging. Teknologien er en framtidsvisjon som setter politikerne i et godt lys, sier forskeren.

Og jakten på nye metaforer fortsetter. I dag snakker man ikke lengre om carbon capture and storage (CCS) i USA, men om CCUS. U’en står for use (bruk), og er ment å framheve de alternative bruksområdene til teknologien for karbonfangst.

Teknologien kan også brukes til å utvinne mer olje og gass, altså forlenge fossilalderen. Interesseorganisasjoner i USA framhever derfor dette aspektet for å få industrien til å investere i videreutvikling av teknologien.

- Tilhengerne av karbonfangst er avhengig av å skape et marked for CO2, og da trenger de mer enn klimamotivasjon for å få de sentrale aktørene på banen, forteller TIK-stipendiaten.

EU og USA

Stipendiat Mads Dahl Gjefsen på omvisning på et kullkraftverk i Alabama, som del av sitt doktorgradsarbeid. (Foto: Privat)
Stipendiat Mads Dahl Gjefsen på omvisning på et kullkraftverk i Alabama, som del av sitt doktorgradsarbeid. (Foto: Privat)

EU og USA har ulike tilnærminger til karbonfangst, viser Gjefsens studie.

- USA har helt spesielle lover for eiendomsrett. Grunneier har rett til eiendommen sin helt ned til jordens indre. Det betyr at private aktører som vil injisere CO2 i jorden, må betale grunneieren for rettighetene. Det gir et sterkt incentiv til befolkningen for å bli involvert i prosessen, sier Gjefsen.

Et resultat er at miljøorganisasjonene kan appellere til økonomiske muligheter for enkeltpersoner, heller enn ideologiske forklaringer for hvorfor karbonfangst er viktig.

- Denne lovgivningen gir en unik mulighet til å skape lokal forankring. Og det står i sterk kontrast til Europa, hvor tradisjonen er at nasjonale myndigheter har rett til jorden. Flere prosjekter med CO2-lagring er blitt igangsatt uten at lokalbefolkningen er blitt verken informert eller kompensert, forteller forskeren.

Det har ført til at flere prosjekter i EU-land er blitt stoppet. Gjefsen mener det er et tydelig eksempel på at teknologi får ulik mening for forskjellige grupper.

- Fordi teknologi ikke bare er en fysisk ting, er det viktig å forstå de ikke-teknologiske mekanismene som påvirker hvordan vi forholder oss til ny teknologi, sier han.

Nye spilleregler

Gjefsen mener at karbonfangstprosjekter som Mongstad har stått og falt på en manglende forståelse av den sosiale dynamikken som omgir dem.

- Hvis karbonfangst er viktig for verdens klima, så er det avgjørende å forstå aktørene som er for og imot denne type teknologi. Jeg ønsker å forstå teknologiens rolle i samfunnet, fordi teknologi endrer vår forståelse av hva som er mulig. Spillereglene endres hele tiden, ofte med store og uforutsette konsekvenser.

Dermed virker ny teknologi også inn på demokratiet, påpeker forskeren.

- Vi påvirkes alle av de teknologiske valgene vi som samfunn tar. Da er det interessant å diskutere i hvilke situasjoner enkeltpersoner har medbestemmelsesrett. Er det sånn at demokratiske prosesser faktisk kan stå i veien for konstruktive klimaløsninger?

Avblåst romferd

Selv tar ikke Gjefsen stilling til om karbonfangst er løsningen på CO2-utfordringen. Men han har liten tro på at den nye regjeringen kan redde Stoltenbergs månelanding.

- Min spådom er at karbonfangst vil bli stadig vanskeligere å forsvare politisk i Norge. Stoltenberg skapte enorme forventninger med sin månelandingsmetafor, og åpnet samtidig for giftige motsvar.

Så hva er forskerens råd til den nye regjeringens satsning på karbonfangst?

- Energiminister Tord Lien bør distansere seg fra overmotet og kostnadsoverskridelsene som Mongstad nå representer for folk flest, sier Gjefsen.